Per Aas-Eng: «En bonde gjør ingen sommer»

Kortprosa. Landbruksforlaget 1996.

Fra en ukjent verden.

Per Aas-Eng skriver under vignetten «Gardimellom» i Bondebladet. Disse stubbene fra bondemiljø er en slags gjenkjennelseslitteratur for mange bønder. De avspeiler en virkelighet som vanligvis ikke møter den store sympati eller interesse. Ser en på skjønnlitterære skildringer av Bygde-Norge fra moderne tid, så er det meste preget av store doser forakt og kunnskapsløshet.

Tenk hvis en dyktig forfatter kunne ha løftet fram det stille drama som utspiller seg innenfor en bondenæring som er i ferd med å miste både selvrespekt og fremtidstro. Den tanken har jeg mer enn en gang tenkt i møte med storsamfunnets uforstående skuldertrekk eller snobbete fiendtlighet. Det finnes ting som ikke lar seg formidle via argumenter. De er faktisk mennesker, disse bøndene. Gjenkjennelse, medkjensle, identifikasjon. En dyktig forfatter kan trylle fra slikt hos leseren.

Per Aas-Eng gjør det bare glimtvis i den foreliggende boka. På det verste er det som om jeg skulle ha skrevet den selv. Det argumenteres, begrunnes, forklares og instrueres. Altfor lite overlates til leserens fantasi. Det blir en anskuelsesundervisning i hvordan det går hvis en glemmer det gamle tipset «show, don’t tell». Når f. eks bestefar og barnebarnet går tur sammen, så får vi forklart at den ene undrer seg over det nye, den andre er på leting etter noe han en gang visste om, men som var blitt borte etter hvert, og som han gjerne skulle funnet tilbake til. Jeg tror de fleste lesere aner slikt indirekte, hvis bare dialogen lar dem gjøre det. Men forfatteren tar ikke sjansen.

Dermed glipper noe av fortellingens magi, som om teater- instruktøren ga seg til å instruere skuespillere og publikum under fremførelsen. Fokus dreies mot fortelleren. Og fortelleren har mye på hjertet. Mange interessante meninger og treffende iakttakelser. Derfor blir det ikke så galt, og ikke så aldeles uinteressant å lese denne boka. Men som fiksjon betraktet er det innimellom som å slippe et barn på baksiden av et dukketeater midt under forestillingen: En skuffelse.

Men unntakene, de med litt atmosfære og undertekst, er så mange at det kunne blitt en bedre bok av det, hvis den hadde vært tynnere. «Fargerik brosjyre» - en artig fortelling om hvordan det kommer traktor til gards. «Med motsatt fortegn» - handler om møtet mellom to bygdefolk, den ene på ferie, den andre fastboende. Den ene på jakt etter friluftsliv, bondeantikviteter og hytteferie langt fra strøm og telefon. Det andre ekteparet, som er «bufast», de reiser vekk fra den landlige idyll, oppsøker det dynamisk pulserende, alltid nye ved en storby.

Men det som begeistrer mest er når forfatteren dveler ved de forspilte muligheter og vemodet over det som ikke lar seg realisere. «Som lilla orkideer» er et eksempel. «Vaffelhjerter», er et annet. Et mini-portrett av spenningen mellom tre personer, tegnet med få, treffende streker. Den fortettede skissen av en noe oversett bondekone, hennes mann og nabo - jo dette smaker det litteratur av. «Mellom gjester» - et møte mellom by og land av det mest forstemmende slaget. Presist iakttatt. Blir neppe føljetong i Dagens Næringsliv.

Joda, det er absolutt leseverdige, tankevekkende små stubber innimellom. På sitt beste er det faktisk formidlende, innsiktsfulle portrett fra en virkelighet få kjenner fra litteraturen. Men mange vil nok kjenne seg igjen, også de av leserne som forlot sin barndoms bygd. Jo, det er en slags begynnelse, et samtidsdokument fra det skjulte, myteomspunne Bygde-Norge.

Ivar Bakke