Dages det, (yrkes)brødre?

Jeg forsøker å holde meg litt orientert om hva som skjer i Tyskland, også hva landbrukspolitikk angår. Forandringer hos ”EUs lokomotiv” vil vi få merke her også. Men hvorfor kan ikke vi gjøre som der, og la journalister som selv er litt informert, informere oss om landbruk? I avisa ’Die Zeit’ klarlegges sammenhengene mellom politiske beslutninger og aktuelle tilstander. I Akersgatas kaleidoskopiske stemningsrapporter er informasjonsverdien lik null, der er bøndene bare en unyttig dødvekt, en eksotisk kontrast, kun nyttig for urban identitetsbygging. ”Den eneste røde tråd i Dagbladets ideologi er en urban forakt for landsbygda”, hevdet avisens redaktør, Dag Solstad, i en jubileums-artikkel. De som er stoltest av å kunne uttale ”Provence” blir litt usikre når de får vite at det betyr provins. Men det er gudskjelov forskjell på provinser, forstår vi. Skulle du gå lei av hovedstadens ”vidsynte” og ”kontinentale” rikssynserne og deres monokulturelle rævediltere, er ”Die Zeit” kanskje et alternativ.

I artikkelen ”Die Wahnsinns-Lobby” (Galskaps-lobbyen), antydes muligheten for en virkelig kursendring i landbrukspolitikken som følge av kugalskapen. De viktigste motstanderne av kursendring er det tyske bondelaget og agro-industriens profesjonelle lobbyister. Det var de som f.eks. forandret forbudet mot å spre kugjødsel på ”frosset eller snødekket mark” til ”dypt frosset eller sterkt snødekket mark” – hvilket knapt forekommer i Tyskland. (Kan noen i VG regne på hvor mange milliarder de sparte investeringene utgjør i tysk konkurransefortrinn?)

I Tyskland (som i Norge) hersker det blant bønder en dyp skepsis overfor øko-bevegelsen. Den er ikke ubegrunnet. Dens mange fornuftige medlemmer har ikke helt kunnet fjerne inntrykket av en sekt for spesielt interesserte – og ikke et reelt alternativ for en nasjonal landbrukspolitikk. ’Zeit’ s journalister har spadd fram en presentabel utgave av arten, uten kuhorn i åkeren, men med moderne melkefjøs, svær traktor og nimeters ugrasharv. Josef Jacobi heter han, og tilhører grunnleggerne av en forening for både konvensjonelle og øko-bønder . Deres felles sak gjennom tjue år har vært arbeidet for opprettholdelsen av mindre bruk. Jeg spør konen hans om hun tror det passer, når hun oppgir telefonnummeret. ”Bare ring, han sitter stort sett i telefonen allikevel”.

Josef stusser over den nye interessen. I 20 år har ”AbL” vært ignorert av fagpresse og media, nå har han nylig vært intervjuet på den største TV-kanalen. Ting skjer. 2 mrd. Kr. skal brukes til å få andelen av ’økologiske’ produkter opp til 20%, og jordbrukssubsidier skal betinges av strengt overholdte miljøforskrifter. Jeg gjør rede for den norske situasjonen, der landbruksministeren ønsker en tilsvarende andel på 10% (samtidig som resten av jordbruket presses i stikk motsatt retning). ”Til syvende og sist er det forbrukerne som avgjør omfanget av økologisk landbruk”, sier vår minister, regjeringen kan bare informere om forskjellene og ”la forbrukerne bestemme hva de vil ha”. Altså ingen vilje til å se ting i sammenheng, legge politiske føringer for en landbruks- og ernæringspolitikk som kommer hele folket til gode. Josef Jacobi svarer at de nylig har fått en tysk landbruksminister, Renate Kühnast, som sier at hun ”bryr seg mest om å forandret det landbruket som skal forsyne 80% av markedet”. Og Bärbel Höhn, lokal landbruksminister for Nordreihn-Westfalen, skal ha uttalt at ”BSE-utbruddene må bli det samme for agro-industrien som Tjernobyl ble for atomindustrien; begynnelsen til slutten”. Kanskje ting begynner å gå vår vei?

For å beholde min hjemmevante, trygge pessimisme, spør jeg om hva Josef tror om tilstandene når hundretusener av polske bønder blir medlemmer med krav til EU-subsidier. Dramatiske nedskjæringer i støttenivået er jo berammet.

”Vi går inn for en nasjonal produksjon og reduserte subsidier. EUs subsidiesystem er knyttet til volum, det befordrer overproduksjon og sviktende etterspørsel. Globaliseringen av matvarehandelen ødelegger markedet og produksjonen i marginale strøk, og derved den totale globale matproduksjonen. Dette rammer fattige land i Afrika i ekstrem grad, der lokale bønder blir utkonkurrert av vestlig subsidiert dumping-eksport. Disse landene blir eksportører av råvarer, med fattige landarbeidere og lav nasjonal selvforsyning. Vi ønsker en politikk for sjølforsyning basert på lokale råstoffer, det er i alles interesse.”

Dere bønder kjenner vel dette fra før, dette er like mye et tips til norske media: Intervju tyskere som Jacobi, som minner oss om sammenhenger som inntil nylig var politisk ABC i det ”bondestyrte” Norge – i krass utakt med EUs landbrukspolitikk. Så spørs det om dere får samme flyten i de sedvanlige ”avsløringene” om ”snevre agrare særinteresser” som dere avviser all kritikk av herskende trender med. (En erfaren skipper som advarer mot redusert beredskap og sviktende sikkerhet til sjøs får sine argumenter vurdert som argumenter – selv om han har opplagt egeninteresse i saken) Skal en være kritisk (frekkhet er noe annet), så må en være informert, kunne etterspørre konsekvenser og minne om alternativer til en politikk som framstiller seg selv som den eneste mulige.

Én sammenheng synes å ha gått vår landbruksminister forbi: Hvis markedet skal ha det siste ord, så bli såkalt ”økologisk landbruk” en nisjeproduksjon for en velberget elite av kunder og produsenter med gunstig avstand til nærmeste by. Resten vil fortsette i stikk motsatt retning. En sosialdemokratisk minister burde kunne se at landbrukspolitikk også er ernæringspolitikk, at hans resept gir en valgfrihet for de få, mens øvrige produsenter og forbrukere vil oppleve en stor grad av økonomisk tvang.

”Vi kan når som helst velge at vi ønsker et høyteknologisk, men økologisk bærekraftig samfunn, og at dette målet skal gå foran. Selv om det innebærer at kotelettene blir litt dyrere her enn i Strømstad. For et slikt valg har sin pris. [..]selv tror jeg ulike former for proteksjonisme og regulering av internasjonal handel vil komme uansett, som en naturlig motreaksjon.”

Nei da, det var ikke bondenæringa som her talte. Thomas Hylland Eriksen er en sivilisert akademiker og rikssynser, markert EU-tilhenger og kritiker av nasjonal egoisme. En ting er hva som sies, minst like viktig er hvem som sier det, og til hvilket tidspunkt. I politikken må sannheter vente til det blir bruk for dem.

Ivar Bakke