Ja-sidens "anti-nasjonalisme".

(Dagbladet august-94) 

Kåre Verpe åpner en kronikk (Dagbl. 24.7.94) med å innrømme at Nei siden i sin alminnelighet ikke er fremmedfientlig, rasistisk eller mot støtte til den tredje verden. Han fortsetter med å avvise tanken om at folket alltid har rett i sin kamp mot makteliten. Her fortjener han støtte fra erklærte Nei-folk. Det er ikke et argument mot EU at 90% av pressen er for. Jeg er selv skeptisk til folk som proklamerer sin tro på "folket", "vi kvinner", "arbeiderklassen" o.l. grupperinger som en taler på vegne av. Like fullt kan en hevde at et overveldende flertall av kyst-norge oppfatter EU som en trussel mot egne vitale interesser. Representanter for det urbane storsamfunnet avfeier kampen mot rasering av distrikts-norges nøkkelbedrifter - jordbruk og fiske, som kamp for "særinteresser". Hvis en derimot skal flytte en riksdekkende kanal ut fra Oslo, blir det omtalt som "unaturlig" og "faglig uforsvarlig". En kan bare gjette på hvilke vendinger som f.eks. Dagbladet ville brukt hvis EU hadde representert en tilnærmelsesvis like dramatisk desimering av f.eks. journalist-standen. Det er et trekk ved EU-debatten som trer stadig tydeligere fram: En aggressiv urbanitet som definerer storsamfunnet som det eneste normale, lønnsomme og legitime, i front mot et distrikts-Norge som portretteres som innadvendt, dyrt, rasistisk, og - verst av alt - foreldet.

Verpe forsøker å diskvalifisere alle forsøk på sammenlignende studier av det norske demokratiet og EUs virkemåte, han kaller det for å etablere et bilde av "Vi, de rene. De, de urene". Det er en tabuisering jeg ikke går med på. Likhetene mellom EU-landene og oss er store, likeså store som forskjellene mellom EU landene. Likefullt er det naturligvis sentralt å avklare hva et EU-medlemskap vil medføre av forandringer av dagens demokrati, hvilken forskjell det gjør, så og si. Å si at norsk offentlighetslov er mer demokratisk enn dens manglende motstykke innenfor EU, er et generende fakta som ikke lar seg avfeie som nasjonalistisk grums. Debatten om norske næringsmidler, bruk av medisin og sprøytemidler innenfor /utenfor EU er av legitim offentlig interesse, selv om det ikke passer i Dagbladets "Stopp norsk"-kampanje. Her er det nemlig store forskjeller, som den vanlige forbruker bør få vite om. Det er f.eks. interessant i EU-sammenheng at Tysklands importforbud av engelsk kjøtt, for å hindre spredning av ku-galskap, ble stanset av EU-kommisjonen.

Anne Enger Lahnsteins henvisning til Jugoslavia i debatten om EUs Unionsbestrebelser ble av media fremlagt som en påstand om at medlemskap i EU ville medføre borgerkrig. I form var henvisningen uheldig på grunn av gale assosiasjoner .

Hva det saklige innhold gjelder, kommer det visst mye an på hvem som sier hva. Ja-mannen Hans Fredrik Dahl skrev i Dagbladet 8.aug.92:

"Det er jo ikke slik at Øst-Europa nå synker ned i kaos og anarki på grunn av en forkastelig oppblomstrende nasjonalisme. Oppstår det kaos, er det heller fordi nasjonale enheter for lenge har vært påtvunget sperrer og føderasjoner med makt utenfra. (..) Slik sett er ikke Øst-Europa et argument for EF, men et argument mot påtvungne, maktbaserte unioner av det slaget både gamle keiserdømmer, internasjonale fredsordninger og kommunistiske herskere gjennom tidene har stått for. Og - får jeg tilføye - et memento til Europas ledende makter om ikke å følge i deres spor."

Vi kommer til å diskutere disse tingene i fortsettingen, selv om Inge Lønning agerer bekymret for at Senterpartiet "ønsker en slags folkefront som skal ta over makten her i landet". Det finnes grumsete holdninger på begge sider av debatten, men jeg håper den organiserte del av Nei-bevegelsen fortsetter sin strategi med å holde seg til saken; hvilke forandringer et EU-medlemskap vil medføre.

Ivar Bakke, 8090 Våg.