Respekt og andre knapphetsgoder.

Jeg stakk innom et sted i verden for å besøke noen klassekamerater. Vi hadde ikke sett hverandre siden landbruksskolen, og det er skremmende lenge siden. Arne og Steinar driver fortsatt gårdsbruk i samme bygd. Bruksstørrelsen er omtrent den samme, men Steinar skjøter på med en del attåtnæringer. Vi satt i kjellerstua hos den ”lateste” av dem, og filosoferte over hvor det hadde blitt av årene, og hva en kunne gjøre i resten av tida. Vi fant fort tonen, som om studentlivets glade dager var i går.

Bare en gang lugget samtalen litt. Arne fortalte at han hadde henta ned tilbud på sydenreiser fra Internett. Enn du, Steinar, slo jeg frampå, når skal du ta med deg madammen til Syden? Nei det får bli den dagen lotto-rekka slår inn, mente Steinar.

- Det er jo ikke alle som kan få gratis fjøsfritt hos foreldra sine for å reise til Syden. Vi får arbeide, vi som er for dumme til å gjøre noe annet. Arne bare smilte skeivt og skiftet diskret tema.

Neste morgen spurte jeg ham hva Steinar hadde ment. Lar du foreldra dine jobbe gratis for deg ? - Nei da, de fikk samme lønn som avløseren. Men hvorfor sa ikke du det, undret jeg? Etter litt nøling kom det: Hvorfor skulle jeg gjøre det pinlig for Steinar? Noe må han jo skylde elendigheta på. Når krybba er tom, bites hestene.

Jo, men Steinar har jo større kvote enn deg, i tillegg til at han driver leiekjøring. Han skulle da ikke ha noe dårligere råd enn deg ?

Ja men det er jo nettopp det som plager fyren, svarte Arne. Jeg har for lengst sluttet å diskutere økonomi med folk, det blir feil uansett. Enten du maler framtida svart eller rosa, får en uansett høre den gamle leksa om at det ikke er farlig for deg som kom til dekket bord og fikk arbeidshjelp fra foreldrene. Men vi startet jo noenlunde i den samme suppa, med gjeld opp til jekslene og travle dager. Så å si hvert år var det et eller annet byggeprosjekt. Trangt var det, men det skulle gå framover, år for år.

Jeg skjønner godt at han surner. Mens jeg så smått er blitt etablert, med bedre økonomi og mindre arbeidspress enn tidligere, så har han blitt værende i en evig etableringsfase, mens årene går. Det meste er større: bruttoomsetninga, maskinene, arbeidspresset. Han er dyktigere agronom enn meg også, det innrømmer jeg glatt. Langt mer interessert. Men du vet: Selv om en kan maskinspesifikasjoner og foringsmenyer på rams, kan en lett glemme den banale sannhet at det er lurt å vente med å bruke penger til du har dem. Det er fort gjort å glemme det.

Det er så mye identitet knyttet til yrke. Det er ikke så lett å være sjenerøs og glede seg over andres suksess når en oppfatter seg selv som taper. Dårlig råd og skam henger sammen, det er det gamle, det.

Å påpeke den enkle sammenhengen mellom for høyt privatforbruk og dårlig råd er umulig. Da er en automatisk en velberget moralist, en gniten, ensporet småborger uten sans for livets gleder. I tillegg til at jeg har fått alt opp i hendene, tar jeg meg ikke råd til å leve. Du kjenner jo Steinars sjenerøse livsglede. Den har fått en slik stikkende hale, nå, overfor oss som lyktes. Men også han, som tidligere bare blåste av våre dommedagsprofetier, spør seg: Hva hvis det går mot negativt dekningsbidrag for den produksjonen du har satset på gjennom årtier? Hva er det da det fine produksjonsutstyret verdt?

Du ser jo selv, fortsatte Steinar: Jeg sitter her i mitt romslige, betalte hus, - andre må tjene masse for å kunne bo slik i en by. Kvote og båsplass setter bom for produksjonsvolumet, som i europeisk sammenheng blir stadig mindre. Min drifts-form kan kalles styrt avvikling; i sakte glidefart seiler jeg inn mot landingsplassen som heter 65 år. I den brokete fugleflokken av kolleger er det flere som bakser tungt med lodd rundt beina. De ser misunnelig på oss som enda flyter på oppdriften. Vi deler ikke samme skjebne, lenger. Hvor lenge holder helsa deres, motet, gleden over det yrket vi valgte fordi det var slik vi ville leve. Noen sakker etter. Jeg ser det og det plager meg. Men jeg vet ikke hva vi kan gjøre med det.

En kan ikke en gang snakke om det uten å såre noen, fortsatte han. Jeg sier det til deg, du skjønner at det ikke er nedlatende ment. Vi skiller så smått lag, vi som delte felles rute. Noen av våre valg er endelige. Jeg setter ikke gården framfor alt, selv om det er trist å skulle bli den siste driveren her. Flere tenker nok som meg, slik tingene har utviklet seg. Jammen er det bra at ikke alle gjør det. Kanskje sitter mat-produsenter i distriktene snart godt i det, hvis det blir for lite mat. Da unner jeg dem virkelig suksessen, de som virkelig satset. Da blir det Steinar som reiser til Syden, og jeg som tar fjøsen, smilte Arne.

Ivar Bakke