Enkelt og greit.
Erling Fossen: Antinatur
Essays Pax forlag 2000
Velvillig lest, er Fossens bok en rensestasjon for miljøbevegelsen der gammelt ideologisk slagg blir utfelt. Boka vitner om omfattende overflatisk lesning, samt en kritisk holdning til en natur-ideologi som sjeldent blir forsøkt begrunnet, og derfor lever i beste velgående.
Fossen avdramatiserer befolkningseksplosjonen og mener utdanning og prevensjon vil sørge for at verdens befolkning vil flate ut. Global matmangel behøver ikke bli noe problem. Overbefolkning gjøres til et argument for urbanisering, ettersom velutdannete kvinner i byene har færrest barn. Senere i boken er kamp mot overbefolkning et reaksjonært amerikansk forsøk på å fjerne oppmerksomheten omkring viktigere tema. Urbanisering er i alle fall progressivt.
Fossen minner om at befolkningsveksten nå flater ut, og at de fleste sultkatastrofer har politiske årsaker. Det bør bli et primært mål for miljøbevegelsen å gi fattige land muligheter for en bærekraftig vekst og utvikling, slik at de selv kan få hånd om problemer som sult, overbefolkning og miljøproblemer. Her har han et viktig poeng.
Å framstille primitive agrarsamfunn som et fornuftig alternativ for fattige land, og kapitalismen som årsak til all utbytting, er en av de ideologiske forestillinger som Fossen imøtegår. Dessuten peker han på det tvilsomme ved å idealisere et primitivt jordbruk som en farbar utviklingsvei for fattige land; det umuliggjør en global matforsyning og lokal utvikling av velferd og likestilling. Han argumenterer mot å betrakte naturen som en statisk verdi som bør bevares i mest mulig opprinnelig form og for å prioritere global matforsyning. Likevel foreslår han å la distriktene bli viltreservat, tømt for mennesker, slik at vi kan la rovdyrene overta jordbruksområdene.
Selvfølgelig har Fossen rett i at framtiden ikke ligger i en tilbakevending til 1700-tallets agrar-samfunn. Og han har også rett i nødvendigheten av å akkumulere kapital og spesialisert kunnskap for å kunne utnytte våre menneskelige ressurser og gjøre livet til noe mer enn et slit for føda. Her er han for øvrig helt på linje med modernisten Brox. Fossens form innbyr ikke til dialog. I sin manglende evne til å forstå og gjengi motpartens synspunkter nærmer han seg ofte det intellektuelt forulempende.
Det er typisk for Fossens provinsialisme når han beskriver idylliseringen av fortiden som et bygdefenomen, skapt av ”distriksromantikere som krøp fram fra gammen i periferien og erobret SF”. De mange nyfrelste tilhengerne av det enkle liv på landet jeg har møtt, har to ting felles: Ideologien hadde de lært i byen, og de har alle som en nå forlatt grønnsaksåkeren og småbruket til fordel for andre og bedre betalte jobber. Hvor mange bønder deler Hartvik Sætras ideologiske visjoner ? Har bøndene motsatt seg teknologisk utvikling og idyllisert blodslitet?
Fossen ergrer seg over motstanden mot teknokratiet og ekspertveldet, det provoserer ham med de uvitende bygdefolk som den gang forpurret APs ”rasjonelle bysentra”. Derfor idiotiseres Brox’ demokratiske populisme til det ugjenkjennelige. Fossens kunnskap om sitt hat-objekt, ”distriktaboere”, minner om Carl I Hagens forhold til norske muslimer. Byfolk er ikke så intolerante som oss, forklarer Fossen, som også har beklaget at våre pakistanske innvandrere kommer fra landsbygda. Den mannen har funnet sitt livssyn.
Det er intet som tyder på at Fossen har lest P.W.Zappfes Om det tragiske, selv om han refererer til den. Ottar Brox har han lest, men ikke forstått. Når Brox argumenterer for økt videreforedling og verdiskapning i distriktene, slik at vi ikke skal bli redusert til leverandører av arbeidskraft og råvarer, så presterer Fossen å oppsummere sitatet slik: ”All handel skulle minimeres, idealet var å gå tilbake til nærmest til en naturalhusholdning, og den spesialiserte lønnsarbeider skulle erstattes av Reodor Felgener som både kunne fikse en skurtresker og bygge en sjark”. Brox er en forfatter Fossen ikke makter å forholde seg analytisk overfor.
Fossens lar seg ikke tynge ned av kompliserende informasjon om sosialøkonomi. Vi har ikke råd til å la folk bo i distriktene, det koster for mye å lage veier og kraftnett dit. Men kostnader ved å flytte disse bort fra områder med etablert bosetning og infrastruktur sees på som en stor fordel. Utgiftene til nye veier og boliger fører nemlig til at bruttoomsetningen i byen øker. Slike utgifter defineres nå som BNP pr capita, og er verdiskapning. Den er størst i Oslo.
Fossen har heller ikke forstått hvor dyr og ulønnsom den statssubsidierte trålerflåten er, og hvor ødeleggende dens overkapasitet og krav til inntjening av innskutt kapital virker for forvaltningen av havets ressurser. For ham er sjarkflåten bare en komisk fortidslevning, et begrep han ikke en gang kan bokstavere riktig (”sjarkeflåten” – det minner om Thomas Hylland Eriksens ”fiskeavlingen” ). Fossen har intet konsept for et fornuftig forvaltningsregime, det ligger utenfor hans forståelseshorisont og interesse.
All kritikk av globalisert matvarehandel, internasjonale ensretting av lokale kulturer og et mobilt filleproletariat av gjestearbeidere forsøker Fossen å diskvalifisere via en metode vi kjenner fra senator Mc Carthy: De som kritiserer denne utvikling har meningsfeller hos ekstremistene. Game over. Kamp mot en uønsket utvikling utlegges som kamp mot all utvikling, en reaksjonær lengsel tilbake til 1700-tallet. Denne demagogien fungerer like autoritært ensrettende som visjonen om det ”naturlige” liv på landet.
Jeg vet ikke om det har streifet Fossen at hans bok en gang vil bli lest ideologi-kritisk, som et uttrykk for hvordan representanter for herskende trender en gang så på mennesker ”i utkanten av, og delvis utenfor siviliserte strøk”, som han en gang formulerte seg. Omentrent slik vi i dag vurderer gårsdagens holdninger til tatere, kanskje?