Roy Jacobsen: «Trygve Bratteli - en fortelling»

Cappelen 

På kne over Youngstorget

Roy Jacobsen skriver i den tradisjon som går inn i en dialog med sine historiske aktører. Han både refererer og kommenterer, drøfter motiver og argumenter. Det gjør historie engasjerende og interessant. I tillegg bruker han sin skjønnlitterære malerpensel for å levendegjøre de mer allmennmenneskelige trekk. Det er jo tross alt en biografi, selv om det av gode grunner langt på vei blir Arbeiderpartiets historie. I Ap skulle man ofre alt for politikken, dets ledere har gjort dyd av denne nødvendigheten, på samme måte som andre religiøse bevegelser. Den engasjerte skrivemåten, hvor forfatteren forlater historikerens forsøksvis nøytrale stemmeleie, er naturligvis en krevende sport. I Jacobsens tilfelle blir det ikke bare tale om «vår mann» - et uttrykk han bruker inntil besvimelse - men langt på vei «vårt parti». Med konvertittens iver skal de bortkomne får jages tilbake til folden, nå som den fremfusende 68’er har fått lagt av seg sine ungdommelige villfarelser. Til tider minner det litt om «ikke sant Tove-Mette ?- jo’a pappa» - med Håkon Lie som forsanger og Jacobsen i stemmeskifte.

Men først skildres barndom og oppvekst. Og dette er noe Jacobsen virkelig kan. Fattigdommen fornedrelse, jakten på verdighet og anerkjennelse, drømmen om et annet liv - dette er tema som Jacobsen har godt grep om. Beskrivelsen av arbeiderbevegelsen i denne perioden er i sine enkle riss skarpsynt og lojal på en gang. Andre legitime hensyn og interesser enn det som får plass i partiledelsens hoder kan tenkes å eksistere. Særlig når Bratteli selv irettesetter sine mest ortodokse partifeller, han forsvarer endog fiskere og bønder. (Dette var formodentlig på et tidspunkt hvor forfatterens mor selv gikk i fjøset, og forfatterens onkel enda ikke var blitt «subsidiebaron» av forfatterens ærlige skattepenger)

Så følger krigen, og vi leser et godt tilrettelagt utdrag av Brattelis egne to bøker; om det norske sammenbruddet i maidagene og opplevelsene i tyske konsentrasjonsleire. Etter disse innledende runder, hvor det er etablert en naturlig respekt og sympati for Bratteli, følger beskrivelsen av etterkrigstiden, hvor mannen så og si går totalt opp i Partiet. Forfatteren legger fra seg sine ironiske knebeskyttere, det blir ikke lenger tale om et partis ulike syn og en ledelsens bruk av midler for å oppnå ønskede resultater. Her dreier det seg om den korrekte politikk - for å låne litt fra Lenin - og de få som skjønte og iverksatte den. Å være uenig med «vår mann» er jevngodt med å være mot det anstendige og gode. Her er det landets interesser som står på spill, mot særinteressene, som bare tenker på sin tarv, mens Ap har hele folkets vel på tapetet. Jacobsen omtaler opposisjonen som om det bare var tale om smålig gnål eller uvitende naivitet, aldri som supplerende innsikter og nødvendige korrektiv. Noen prinsipiell motstand mot de antidemokratiske trekk ved «ørnen blant partiene», er knapt å spore, respekt for andre synspunkt ut over den rene overbærenhet forekommer knapt. Beredskapslover, overvåkning, sammenblanding av parti og administrasjon, knebling av debatt ? Her gjelder det å se stort på tingene. Landets vel står til enhver tid på spill, det hersker en konstant nødrett. Einar Gerhardsen er en intrigant rev, Bratteli er mer demokratisk, og uansvarlig for alle uhumskheter. Gerhardsen var forresten bløt overfor kommunistene også, vankelmodig i spørsmål om Nato-medlemskap og fortsatt atomopprustning. Vi kunne ikke stole på hans vilje til å utplassere atomvåpen på norsk jord, dessverre. Forfatteren, derimot, er ikke hemmet av tvil og usikkerhet. Det forbløffer meg litt. Å redusere atomvåpenopprustning til et spørsmål om usentimental innsikt i kommunismens sanne ansikt - er ikke det vel enkelt, både moralsk og intellektuellt ?

Men analytisk evne og mistanke overfor egne konklusjoner blir mer og mer fraværende, ettersom fortellingen skrider fram. Jacobsen synes han må slå i bordet, ettersom Bratteli selv ofte blir nesten altfor taus og tålmodig overfor så mye frekk uvitenhet. For eksempel må Bratteli lytte til en «halvt åndssvak historie» fra «denne fjompen fra Nord-Norge» som er blitt pålagt å fortelle om bakgrunnen for Ap’s distriktsopprør. Bratteli, som gjennom sin bevegelse har klart å bryte med fattig-norge, kunne jo «- som et normalt menneske - brølt: - «hva faen tror du politikk er for noe!» Men Bratteli gjør ikke dette, i sin uendelige verdighet. I stedet spør han, etter mange minutters pinlig taushet, hva representanten synes om en påtenkt sosialminister. Genialt sjef !

Så er det denne Oddvar Nordli, med agrare røtter, dessverre, som lar bøndene få «offentlig garanterte privilegier» . Uten å tenke på hva dette koster eller å ha «reflektert over hva slags moral det er man her legger seg på».

Tenkte at jeg, «Mr Nobody», skulle stoppe litt der, ettersom ingen andre kommer til å heve et øyenbryn. Er jo ikke forfatter, og kan følgelig ikke etablere det sentimentale grep og den moralske patos som Jacobsen er så flink til. Men for mitt indre øye ser jeg: I en av de seks ukene vi strever med hesjing kommer en bil surrende forbi. En av disse turistene, tenker jeg, og vet ennå ikke at jeg allerede som 13-åring selv skal dra på min første ferie - som blir mine foreldres andre. Denne sommeren blir det 100 kroner for innsatsen. Verken barneombud eller LO’s sommerpatrulje dukker opp, men det kommer sommergjester som skal trakteres og oppvartes. De erter oss om hvor fritt og fett det er å være bonde, nå som sola er oppe og de selv har stått opp. Neida, det er ikke i 30-åra, i bilen sitter gutten Roy Jacobsen som er på sin årlige ferie nordpå. Det er i en periode hvor DNA har «velsignet det agrare grunneiersjikt med en særnorsk tålmodighet», som gjør at vi tross alt tjener halvparten av den industriarbeiderlønna Jacobsens far disponerer, hvor dekadent det enn lyder i ærlige arbeidsfolks ører. Forfatteren suser av gårde og tenker ansvarlige nasjonale tanker om økonomiske privilegier og moral. Vi, «det agrare grunneiersjikt», står der og henger opp våre grastuster og særinteresser, mens vi glåmer dumt mot bilvinduet. I farten glemmer vi å ta av oss lua. Forfatteren ser oss ikke , dessverre, verken da eller senere. Vårt slit og våre drømmer er annerledes, de er ikke i takt med Partiets eller Landets interesser, viser det seg, de er bare våre egne latterlige håp, en «genetisk kjepphest» på linje med den Meisdalshagen forkludret «erfaringene og fornuften» med, den gang partiet drev i retning av kostbare bonde- reformer.

Hvem sine erfaringer, hvem sin fornuft ? Slik må man ikke spørre en forhenværende marxist og nåværende sosialdemokratisk parti-ana-lyriker. Det er Fornuften og Erfaringen som taler, intet mindre. Ført i pennen av en ydmyk sliter, Roy Jacobsen, i takknemlighet. Riktignok hadde den «nordnorske fjompen» av en anmelder aldri bodd i noen kystkommune lenger, om Brattelis programutkast ikke hadde blitt forkludret av populistiske amatører. Men denne særnorske tålmodigheten er visst ved veis ende. Hva faen er det vi har trodd politikk er for noe ? Inn på scenen kommer endelig både moralen og makten. Det er blitt Roy Jacobsens tur. Ivar Bakke