Framtiden for våre grender.

(Nationen 5 aug.1996)

Steinar Lem, informasjonslederen i Fremtiden i våre hender, skal ikke klage på gjennomslag i media når han vil gi luft for sine meninger. I et likelydende innlegg i en rekke aviser tilbakeviser Lem den utbredte misforståelse at dagens rovdyr-politikk utgjør noen trussel for bygdenæringer. Dette gjør han på en måte som er egnet til å forundre. Til Nationen sier Lem:

«Det hykles mye i næringen. «Rasken» drepte 80 sauer. Det er like mange sauer som det dør i løpet av to timer på beite i Norge. Og de blir ikke drept av rovdyr, men av påkjørsler, drukning, sykdom og lignende. Jeg har aldri sett sauebønder som er opprørt over disse sauenes ofte smertefulle død. Det er rett og slett uredelig.»

La oss anta at dette utsagnet er av prinsipiell karakter, dvs. at det er et krav til redelighet som ikke eksklusivt gjelder bønder. Da havner vi i den situasjon at det f.eks vil være uredelig og hyklersk av et voldsoffer å aksjonere for sikrere gater nattestid, ettersom vedkommende ikke var å se på tv-reportasjen fra trafikk-aksjonen. For ikke å snakke om statistikken over de som dør av selvmord og hjertefeil. Det er mulig at denne måten å tenke på ikke er hyklersk, men den er ganske merkelig.

Men hvis en går tilbake til utgangspunktet, bjørn versus sau, så er det vel liten tvil om at oppbygningen av kjerneområder for bjørn er uforenlig med fortsatt sauehold i disse områdene. Det hjelper ikke for de lokale sauebøndene å tenke på at sau tatt av rovdyr på landsbasis er en liten prosent av total-tapet, så lenge det lokalt blir umulig å fortsette driften. Urbane naturvernere, med et estetiserende og ytterst selektivt forhold til dyrs lidelser, pleier da gjerne å øse seg opp i moralsk forargelse over «dessa bønna» som ikke en gang gidder å gjete sauene. Jeg har hatt gleden av å spørre en profesjonell sauegjeter om hans synspunkt på denne problematikken, og fikk til svar at hans hovedfunksjon syntes å være en registrering av skadeomfanget; hvis man ville gjøre noe som monnet mot tapene, måtte antallet gjetere økes til et økonomisk uakseptabelt nivå.

«Beitingen er jo dypt uøkologisk når den truer ulv, bjørn og kanskje gaupe her til lands», skriver Lem.

Produksjonen av sauekjøtt skal altså stanses i områder hvor man gjennom århundrer har høstet av disse utmarksressursene fordi storsamfunnet synes det er mer økologisk med bjørn og gaupe. Man ofrer disse arbeidsplassene. Da synes jeg man skal si det, og ikke late som om denne konflikten ikke eksisterer. Det hadde vært litt mer redelig, og litt mindre hyklerisk.

Ivar Bakke

Rovdyrtap og hysteriske bønder.

(Nationen 19 aug.1996)

Steinar Lem har skiftet grep. I lengden blir det ubekvemt å skulle avfeie protester fra sauebønder som mister jobben sin ved å gjenta det trivielle faktum at rovdyrtap på landsbasis ikke utgjør de største tapene. I kjerneområdene er konflikten bjørn/ arbeidsplasser reell nok.

Lems to argumenter for å favorisere bjørn fremfor en ressursvennlig matproduksjon er kuriøse:

Heller ikke industri som utrydder arter i arbeidsplassenes navn er aktuelt.

Dette er en uredelig argumentasjon. De rovdyrartene det er tale om er ikke truet av utrydning, det er tale om hvor store områder de skal bli tildelt for å øke sitt antall.

Oppbygningen av kjerneområder er en gjenoppbygning av tilstanden før menneskene grep inn i naturen.

Bør rovdyr generelt gjeninnføres der de en gang var ? Snakker Lem her om et generelt forpliktende prinsipp, eller er det igjen et eksempel på en ad hoc-argumentasjon som kun blir anvendt overfor bønder ? Gjelder dette f.eks for Oslo-markas gamle bjørnestamme ?

«Det må gå an å kreve at rovdyrtap ikke betraktes med hysteri, helt annerledes enn tap som skyldes naturomstendigheter som sykdom eller beinbrudd» sier Lem.

Det må gå an å kreve av «en av tungvekterne i norsk miljøpolitikk» at han evner å skille mellom ulike logiske nivå. De fleste sondrer skarpt mellom å bruke jaktammunisjon mot slagbjørn og bilister. Det er mulig at enkelte sauer som møtte sin skjebne i form av et bilpanser vil finne dette uredelig eller hyklerisk, men jeg skjønner ikke helt hvor Steinar Lem vil hen med en slik argumentasjon. Det må da være mulig å se den kvalitative forskjell mellom livsområder en har innflytelse over og de andre hvor vi er prisgitt omstendighetene.

Avviklingen av disse bygdenæringene er i første og annen rekke en følge av en bestemt kulturs verdier, ikke av natur eller skjebne. Som sådan har en politisk beslutning som rammer mennesker et visst krav til begrunnelse. Det som er blitt prestert så langt er lite egnet til å overbevise.

Ivar Bakke

Retten til å utrydde.

(4.september 1996)

Steinar Lem gjør det vel enkelt for seg. Først stigmatiserer han en hel næring som hyklerisk fordi man ikke reagerer på samme måte overfor rovdyrtap som på beinbrudd og trafikkulykker. Nå er perspektivet det enkle at sauebønder får oppføre seg som folk;

« Det er forstemmende at det ennå finnes mennesker som argumenterer for nasjonal utryddelse av dyr i arbeidsplassenes navn.»

Jeg har ikke argumentert for noen «endelig løsning» (les «Endlosnung») på norske rovdyr, slik Lem ser seg i stand til å insinuere. Jeg har påpekt det sjenerende faktum at disse rovdyrene ikke er truet av utryddelse - slik Lem hele tiden legger som premiss for sin argumentasjon. På grunn av den svenske bjørnestammen vil det finnes en økende mengde bjørn i norske skoger i overskuelig framtid. Det vet naturligvis Lem.

Spørsmålet er om man skal utvide og gjeninnføre denne stammen i norske områder hvor det eksisterer en økologisk fornuftig matproduksjon. I så fall må Lem forklare det fornuftige i å «utrydde» en populasjon til fordel for en annen. Når Lem finner det «tøvete» å argumentere for bjørn i nordmarka - så skulle han selv avstå fra å bruke en prinsipielt identisk argumentasjon; at fjerningen av sauedrift er en gjeninnføring av den opprinnelige orden.

Gjeninnfør seterdrift i Vigerlandsparken nå ! Det lyder som et håpløst slagord. «Gjenoppbygg kjærneområder for bjørn i saubruksbygder» , se det blir noe annet, det er for tiden «dypøkologisk» korrekt.

Men Lem har flere argumenter av sitt slag: I Nordlands Framtid (17.8) påstår han at det er «farlig» å argumentere for sauehold ved å vise til verdens sult. Hvorfor det, egentlig ? - Jo, fordi en næring aldri har så ideelle mål, i følge Lem. Der ble vi avslørt, gitt.

En nærings faktiske funksjon som produsent av mat i en verden hvor dette er et knapphetsgode blir da vitterlig ikke forandret av aktørenes egeninteresse ! Hvis FIVH hittil har forklart hvorfor «norsk korn og melkeproduksjon er svært økologisk fornuftig», da forstår ikke jeg hvorfor en skal legge ned en kjøttproduksjon som i langt større grad er basert på høsting av utmark, med lav tilførsel av innsatsfaktorer fra fattige land, som sauehold vitterlig er.

Lem ber næringen akseptere at «rovdyr ikke er vegetarianere, akkurat som næringen aksepterer på landsbasis langt større tap som følge av sykdom og skader». Det er en av disse forgylte platthetene som virker som en flott formulering inntil noen begynner å pirke i det faktiske meningsinnholdet. De sauebøndene jeg har snakket med, som har opplevd en tapsrate som har steget fra ca 1% til ca 30% som følge av rovdyr på jakt etter nye revir, vil neppe finne særlig trøst i at det på landsbasis er lite å slå i bordet med. Deres næringsgrunnlag er ødelagt, for dem er det ikke tale om å akseptere at rovdyr skal spise opp de dyrene som sendes på beite med tilsyn av gjeter. En slik estetiserende holdning overfor dyrs lidelser ligger fjernt fra de fleste bønder. Det vet Lem, hvis han tenker seg om.

Men det går hjem, later det til, i en opinion som har som grunnleggende premiss for sin virkelighetsforståelse at bønder er noe herk, og nå har de jammen tenkt å utrydde de vakre rovdyra våre også.

Ivar Bakke