«Naturens visdom»- og kulturens list

Sara Arrhenius: "En ekte kvinne – En kritikk av den nye biologismen. Spartacus Forlag 1999

De fleste føler seg overlatt til seg selv. Det finnes ingen sikker instans som med guddommelig autoritet kan fortelle oss hvordan vi skal leve. Tradisjonene kommet oss ikke til hjelp, de er ikke lenger selvsagte rammer en er født inn i. Vi må selv oppsøke og dyrke dem. Det blir et strev av det også: En frenetisk jakt etter fortid og «røtter». En jakt på autoriteter, tradisjoner - det som andre generasjoner delvis oppfattet som kvelende stengsler for sine liv. I dag oppfatter vi det som «gammel visdom» og «verdifulle kulturtradisjoner» - der det måtte passe oss.

På dette livssynsmarkedet er det for tiden en tett sammenstimling ved en bod som har plakaten «biologiske forskjeller» som blikkfang. Like etter krigen var det litt stille der, men nå er slike forestillinger blitt noe som alle hare må ha. Det er et produkt med forbløffende virkning, som under etiketten «ny viten» blir markedsført av avisenes féature-avdelinger og populærvitenskapelige magasin. Med den nye biologismen i baklomma kan du. forklare fenomen som man tidligere trodde var sammensatte og komplekse. Krig, kjønnsroller, aggressivitet, utroskap, sosiale forskjeller - egentlig dreier det seg om biologisk programmering, naturens egen orden, menneskets natur. Det bare er sånn, og det blir noe latterlig ved disse kulturmenneskene som fortsatt fornekter biologiske forskjeller i stedet for å akseptere sin egen-art. Kvinnearten, dere. Den med omsorgshormoner og beskyttelseskrav. I vakkert samspill med Mannearten, en oppdresset testosteron-ape på jakt etter nye aksjeposter eller andre uttrykk for viril maktutfoldelse. Glem likestillingsmas og annet ubehag i kulturen, aksepter dine artsegenskaper, de er likevel der og styrer mer enn du liker å tro.

Hvis noen oppfatter det overstående som en usaklig raljering med seriøs forskning, så er det riktig. Men det er en ganske presis beskrivelse av de mange dristige konklusjoner og spekulative påstander som for tiden florerer - lansert som forsknings- journalistikk. Denne tidsånden - som i ettertid vil virke like uvirkelig dum som maoismen gjør det i dag - blir utførlig dokumentert og kommentert av den svenske kulturjournalisten Sara Arrhenius. Hun er utdannet idéhistoriker, og det er en nyttig utdannelse for den som vil forstå sin samtid. For det er jo ikke nye tanker, dette. Eller «nye forskningsresultater som kullkaster gamle oppfatninger», slik det frekt blir hevdet av praktiserende ideologer med utdannelse i biologi.

Forfatteren viser, med en rekke eksempler fra nåtid og vitenskapshistorie, hvordan forskning på biologiske forskjeller mellom mennesker er blitt brukt for å,legitimere sosial urett, kjønnsdiskriminering og rasisme. Hvordan kulturelle ideer og verdistandpunkt er blitt forsøkt omdefinert til natur. Det er et gammelt triks som later til å være uoppslitelig.

Det ser ut til at vi må til Sverige for å finne en oppegående kritikk av denne slappe vanetenkningen. Nina Bjørks «Under det rosa teppet» tar et liknende oppgjør, med en større vekt på ulike feministiske hopehav med denne arts-tenkningen om kvinner og menn. Sara Arrheriius gir en noe grundigere gjennomgang av forsknings-miljøenes rolle som forkynnere og av deres bruk av metaforer i beskrivelsen av fenomen. Disse bildene - der for eksempel mennesket er«biologisk programmert» som en datamaskin - danner ofte en assosiasjonskjede med mange falske analogier til andre sider av livet. Og alt stemmer plutselig, vi sitter med en universalteori som ikke kan motbevises (noe som i parentes bemerket var Poppers definisjon på en uvitenskapelig hypotese)! Forfatterens kritikk er systemlojal, det vil si forpliktet på vitenskapelige prosedyrer for innhenting av informasjon. Hun er ingen motstander av biologi-forskning, men av biologismen - som er en livsanskuelse.

Les og bli litt klokere, bli et mindre opplagt offer for billig godkjøpsfilosofi og rabiate forenklinger. Sara Arrhenius' kritikk er ikke arrogant konstaterende (slik min bokanmeldelse er), men nøkternt argumenterende. Enkle svar har vi nok av fra før, det er de gode spørsmålene. vi mangler. Forfatteren har sin kritiske sans i behold.

Som et aktuelt innlegg i en pågående debatt vil jeg ganske kritikkløst anbefale denne boka. Måtte den snart bli overflødig.

Ivar Bakke