Halvor Fosli: «Ute på prøve - artiklar og tekstar 1988-95»

Samlaget

Lærd bygdedesperado. 

La det være sagt med en gang: Jeg har problemer med å vurdere denne boka saklig og fordomsfritt. Det skyldes at Fosli deler mange av mine egne fordommer, antipatier og kjepphester. Andre har sine. Boka handler om aktuelle samfunnsspørsmål, feminisme og forfattere.

I mange dannede kretser møtes Fosli med en aggressiv uvilje. Fosli er ikke en verdinøytral, klasseløs, frittsvevende fortolker av andres begrensninger. Det er han seg bevisst, i motsetning til mange av dem han polemiserer mot. Han har en bakgrunn fra bygden, det kan tilgis, men han er opptatt av urbane særtrekk og fordommer overfor menn. det er veldig sært. Dessuten er han moralist, og det er han visstnok alene om.

Å være en høyt utdannet karrierekvinne fra en urban overklasse - det er minst like sært, selv om det i dag faktisk er den mest vanlige bakgrunn for dem som uttaler seg på vegne av alle norske kvinner. At det også kanskje preger deres analyse er ikke nødvendigvis så søkt eller irrelevant. Den moralisme Fosli angriper er ikke mindre, men bedre skjult. Å gjøre menn kollektivt ansvarlige for seksuelle overgrep, det er ikke moralisme. Ikke ennå.

Hvis en skal gi Fosli en sjanse, og det synes jeg menn og kvinner skal, så skal en utsette seg og sine meninger for denne pågående, arrige stubbebryteren. Han er ikke bare en engasjert skribent. Det vrimler av engasjerte og indignerte skribenter uten evne til å engasjere. Kunnskapsløs moralisme er kjedelig lesning. Fosli er ingen uansvarlig provokatør som er avhengig av mene det motsatte av flertallet. Han er noe mer enn en storkjefta, flåsete ertekrok. Til tider er han forresten det også: Unyansert, lettbent og frekk - i stedet for kritisk. Det er nemlig ikke det samme.

Men mye av dette er tankevekkende, spennende og perspektivrikt. Dessuten gjemmer mannen seg ikke bak akademisk kamuflasje og manipulerer ikke statistikk. Det er åpenbart at hans fremmedkulturelle bakgrunn innenfor den vesle akademiske andedammen har gjort fyren vant med å snakke til folk som ikke på forhånd er innforstått med hans perspektiv og synspunkter. Da bør en helst kunne sine ting. Det er en god skole å gå i, og noe langt flere i den vesle byen Oslo burde prøve på. Provinsialisme avhenger ikke av geografi, det er et spørsmål om manglende interesse for det uvante.

Er så Fosli en paranoid utgave av «bygde-Venstre» , en hatsk forakter av Oslo, urbanitet, liberale holdninger til barneoppdragelse, utroskap, feminisme og annet som han har støtt på i denne syndens pøl ? Tja, man kan, hvis man vil, og det vil sikkert mange, _lese_ han på denne måten. Å definere velartikulert kritikk som ekstrem, marginal eller «sutrete», er jo en klassisk maktstrategi, da slipper en jo å gå inn på argumentasjonen. Slik ble jo også feminismen møtt, før den kom i mønsterplanen. Slik jeg leser Fosli, er han ute etter dialog, motsigelser, nyanseringer. På sitt beste er det en nyansert, velfundert kritikk utenfra. Og med utenfra, mener jeg at den henter innsikter fra en viktig internasjonal litteratur som så smått har reist spørsmålstegn ved en rekke påstander som har stått temmelig uimotsagt i vårt norske miljø. Mangel på kritikk gjør alle miljø sløve og provinsielle. Fosli har til tider den gode retorikers gudegave: Han har latteren på sin side.

Boka består av flere bokanmeldelser, men litterære interesser er ikke nødvendig. Den samfunnsinteresserte Fosli fanger interessen, uansett. Han snakker om sine helter og hjertesaker, enten han anmelder bøker eller fortolker andre fenomen. Subjektivt, til tider usaklig, javel. Men stort sett med både godt humør og injurierende kraft. Men hans larmende tilstedeværelse i egne tekster forhindrer ikke at han også legger for dagen evne til å lytte og analysere. Fosli har naturligvis sine egne begrensninger, men for dem som ønsker et likestilt samfunn kan Foslis bok være en vel så nyttig fortolker av sin samtid som mange av de gråtkvalte offer-historiene fra velbergede kvinnelige Japper. At Fosli våger å kritisere en sosial bevegelse med makt - det blir for noen et bevis på et anti-feministisk backklash, og da trenger en jo ikke lese hva han skriver. Men hvis en gjør det, vil en trolig finne at Fosli ikke er kvinnefiendtlig, men usentimental. Er det ikke temmelig uhysterisk å anta at kvinner også har makt, og at enhver kollektiv ideologi - som jo feminismen vitterlig er - også har sine blinde flekker og utilsiktede konsekvenser ?

Forhåpentligvis er boka snart uaktuell, et bilde av en glemt provins, et trangt lite hjørne i en fjern fortid. I morgen er disse kjettertankene sunn fornuft. Jeg har hørt dem mange ganger, oftest fra kvinnehold, men jeg har omtrent aldri sett dem på trykk før.

Ivar Bakke.