"Kvinner, miljø og bærekraftig utvikling"

Rosi Braidotti, Ewa Charkiewicz, Sabine Hausler og Saskia Wieringa. Universitetsforlaget

Kvinner og kanari.

Verden går sin skjeve gang dit du vet. Selve livsgrunnlaget er truet. ("Er det ikke fryktelig - skal det være mere kaffe ?") Denne boka er i følge Alternativ Framtid en "invitasjon til en bred debatt om kjønn, miljø og en alternativ fremtid." Den gir en bred presentasjon av de ymse avsnitt som "den brede fronten som kvinneforskningen etter hvert har gått frem på". Det er nemlig slik at det er en sammenheng mellom øko-katastofer og "vårt tingliggjorte verdensbilde" som desverre er av maskulin opprinnelse. Tenkte vi det ikke.

Som innblikk i moderne feministisk teori er denne boka et funn. Hvis du fra før hadde problemer med å få klarhet i hva "kvinnelige verdier" og "kvinneperspektiv" egentlig er, kan boka være et viktig bidrag til forvirring på høyere nivå. Her er nær sagt alle mulige synspunkt representert. Det er greit nok at et saksområde belyses fra forskjellige perspektiv, men hvis tanken var å presentere en noenlunde sammenhengende kritisk posisjon - så er boka mislykket. Men det var ikke tanken, ettersom kravet om logisk sammenheng og stringens vitner om "hvit, mannlig, herredømmeprientert, hegemonisk tenkning." Forsøk på å skille mellom intuisjon og intellekt er også mannlig og feil. Så kom ikke der. Dessuten kan en påvisning av logisk inkonsekvens og ideologiske forskjeller ødelegge "vennskap og allianser" som er nyttige.

Hva slags ideologisk landskap er det vi så møter i denne boka ?

Det er ganske mye rart. Det er "en kvinne fra sør" som ønsker seg tilbake til før-moderne indisk jordbruk, amerikanske gudinne-dyrkere som oppfatter seg som del av et verdensomspennenede nett av kvinner som sammen med resten av naturen lider under mannlig dominans. Og deres kvinnelige kritikere som påpeker de kvinneundertrykkende trekk ved fortidas selvbergings-jordbruk, og det latterlige ved å sette vestlige middelklasse-kvinner i samme bås som landsby-kvinner "i Sør". Forfatterne av boka er kritiske til en a-politisk dyrking av det gode kjønn som skal redde verden i kraft av sine spesielle kvinnelige egenskaper. Men derfra til å avvise denne kjønns-faschismen blir det litt for ukoselig og hierarkisk. Det er som om forfatterne har en mistanke om at makt-hierarki og natur-ødeleggende bruk av vitenskap ikke er spesifikt mannlige problemstillinger. Men i motsetning til demokratisk teori - som betrakter konflikt og hierarki som iboende trekk ved alle samfunn og kjønn - er denne boka preget av jakten på den store harmoni som skal oppstå når en har fått ryddet opp etter menns vanstyre.

Som om det var mindre hierarkisk å la eliter fra nord og sør tale på vegne av halve verdens befolkning. Som innblikk i det feministiske jet-sets brogede landskap er boka opplysende. Så mye oppriktig begeistret selvsentrert svada har jeg ikke lest på lenge. Konkrete forslag til håndtering av den økologiske utfordring er omtrent totalt fraværende.

Bokas påpekning av det umulige ved en verdinøytral og objektiv studie av menneskelige relasjoner er grei nok. Det samme gjelder påvisningen av forkjellen mellom verdiskapning og markedsverdi. Men forfatterne nøyer seg ikke med å påpeke det utilstrekkelige ved gårsdagens vitenskapelige forståelse av fremskritt og utvikling. At begreper for økonomi og fremskritt ikke er verdinøytrale har til og med noen menn fått øye på. Her er en grunnleggende skepsis til akademiske krav til rasjonalitet og sammenheng overhodet, innsauset i en del selvrefererende påvisninger av deres påstått mannlige karakter. Denne tautologien fungerer på samme måte som marxistisk avvisning av kritikk som "borgerlig ideologi". Det er ideologiavsløring som ideologi: En behøver ikke besvare kritiske innvendinger, det holder å påpeke deres dårlige opphav. Derfor kan også denne litteratur-kritikken diagnostiseres som en del av det alminnelige backclash. Den er skrevet av en "vestlig, hvit, mannlig" mann, ute av stand til å se at kvinnelighet i seg selv nødvendigvis gir noen spesiell verdifull innsikt eller erfaring. Der kan du se, en kan ikke stole på noen. I alle fall ikke Ivar Bakke