Etisk forpliktelse og nasjonal-kulturell verneplikt.

Etisk forpliktelse og funksjonelle forskningsresultat.

Christoper Hans Gylsets kronikk 19.5. peker på 20- og 30-tallets generelle klima for statlig kultivering av menneskets nedarvede egenskaper. Seleksjon begrunnet med hensyn til en populasjons fremtidige kvalitet er ikke noe nytt eller uhørt i Europeisk historie. De sosialhygieniske bestrebelser på å forbedre «samfunnslegemet» gjennom fjerning av dårlige arvebærere er ikke et barbarisk særtrekk ved nazismen, et plutselig tilbakefall til tidligere tiders irrasjonelle og «uvitenskapelige» forestillinger. «Den tanke f.eks å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for. I det socialistiske plansamfund vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sundhetsarbeide.» - skrev MotDagisten Karl Evang i sin anti-nazistiske pamflett «Rasepolitikk og reaksjon».[i] Alva og Gunnar Myrdal, også de patente anti-nazister, skriver i sin bok «Krisen i befolkningsspørsmålet»[ii]: «Hvilke individer skal ansees for så opplagt dårlige bærere av arveanlegg at de ikke bør få lov til å forplante seg ? Helst burde man vel på den måten utrydde all slags fysisk og psykisk mindreverdighet i befolkningen, som åndssløvhet og sinnssykdom, kropps-sykdommer og dårlige karakteranlegg. Men arvelighetsforskningen gjør oss meget forsiktige.» Nåja, kanskje ikke så overdrevent forsiktige, hvis en betenker den tvungne sterilisasjons-praksis overfor taterne som også ble praktisert under Karl Evangs myndige lederskap. Dette over-perspektivet, hvor man ser på menneskesamfunn som om de var et stykke natur som skal og bør kultiveres av kompetente forvaltere av rasjonalitet og vitenskapelighet, er ingen nazistisk oppfinnelse. Felles for disse herretenkernes posisjon er den manglende selvrefleksjon og besinnelse på hvilke uavklarte verdi-spørmål som går forut for alle vitenskapelig funderte dommer omkring samfunnsspørsmål. Hva slags menneskesyn ligger som uuttalte premiss når man kjører fram sin logisk uimotsigelige formåls-rasjonalitet ? Hvis denne eller hin løsning sies å være «funksjonell» eller «nyttig» er det vår plikt å avklare: Nyttig og funksjonell for hvem ?

Referansene til nazistisk praksis og moderne nyttemoral er en innfallsvinkel til nazismen som har fått større forståelse. I den kulturradikale og sosialistiske tradisjon er nazismen forklart som utelukkende et reaksjonært anti-moderne prosjekt. Men mange forskere har også påpekt nazismens tvetydige holdning til modernitet og formålsrasjonalitet. Jeg finner forbindelseslinjene mellom nyttemoral og nazistisk praksis viktig, ettersom jeg i likhet med Jon Hellesnes tror at en ny bestialsk utrenskning er «ein mogeleg reaksjonsmåte for ein moderne sivilisasjon i ein alvorleg krisesituasjon. Med eit anna ideologisk overbygg kan noko tilsvarande skje igjen.»[iii]

De kretser som viderefører den europeiske nazistiske kulturarv er foreløpig marginale, og de griper begjærlig enhver uttalelse fra seriøst hold som kan tynes i retning av å legitimere deres etniske borgerkrig. Bl.a. har «The Bell Curve» blitt hyppig påberopt av personer med åpenbart rasistiske holdninger, folk som avgjort ikke «stiller seg avventende» til hva arvelighets-forskningen måtte komme fram til, men tvert imot roper på rene pogromer. Hva slags innflytelse disse delene av forskningsmiljøet skal få er det opp til oss amatører å avgjøre. Positivisme-debatten kan vi bli nødt til å kjøre flere runder av.

Ivar Bakke