Erindringer i utide ?

Arne Skouen skriver om den norske presses forhold til nazi-tyskland før og under okkupasjonen. Under tittelen "Bekjennelsen" (14.5.95) etterlyser Skouen mot og vilje til ubehagelig selvransakelse. Han innrømmer å skrive om dette for også å få nevne "hvor flekkfrie vi var her i huset". Jeg stusser litt over formuleringen.

Aftenposten og Nationen var begge svært nazi-vennlige.

Det er et ubehagelig faktum som har vært umulig å drøfte seriøst i Aftenposten, til tross for at avisen gjennom tiår har angrepet fredsbevegelsen for sin historieløshet. Jeg har kun oppnådd indignerte avslag fra redaksjonen. Nationen, for å nevne den avisen jeg skriver for, har ikke fulgt samme autoritære skikk med sensur overfor ubehagelige fakta. Derfor har det ikke vært så brennbart et tema. Om begge aviser er det å si at de i dag ikke kan bebreides for fortidens synder, men at de står og faller på sin vurdering av dem.

Dagbladets anti-nazisme er legendarisk. Deres sjenerøse åpenhet overfor meningsmotstandere likeså. Derfor prøver jeg igjen: Kan en bruke betegnelsen "flekkfri" om avisen Dagbladet under krigen ? Ragnar Volds utenriksreportasjer har jeg lest. Det samme gjelder Johan Borgen og Anton Beinsets modige artikler under krigen. Men da avisen måtte gå inn sørget styret for at en vise-faktor fikk ansvaret for å skaffe oppdrag for å holde trykkeriet intakt. "Det må jo bli hos tyskerne" innvendte han, men ble vinket av gårde. Arne Skouen skildret avskjedsfesten da Dagbladet ble stanset. Stemningen var høy, til tross for at man mistet arbeidet i samme slengen. Man tenkte ikke i slike baner, hevder Skouen. Fullt så idealistiske var ikke alle. Dagbladet leverte inn anbud på "Folk og land", og avisen hadde vel fått oppdraget om ikke Quisling personlig hadde satt seg imot det. I stedet trykket de "Folk und Heimat". Dette visste både Skavland og flere andre sentrale anti-nazister. Skouen vet selvfølgelig også dette, selv om han aldri har funnet grunn til å nevne det.

Min egen lille mening om dette er at fortielsen er en nesten like stor skandale som handlingen. Fordi eksemplene er så utrolig mange på lignende dilemma fra krigens hverdag, blir indignasjonen størst over Dagbladets skinnhellighet etter krigen. Bygge-entreprenøren som - for ikke å miste arbeidet - bygger for tyskerne, samtidig som han deler ut illegale aviser. Er han en "god nordmann"?

Helge Krog, som på trygg avstand i Sverige skrev pamfletten 6.kolonne, peker på det paradoksale at nesten ingen av motstandsbevegelsen gikk inn for en konfrontasjon på de områder som virkelig betød noe for tysk krigs-industri. Det er først etter krigen at den borgerlige presse har gjort "heller død enn rød" til en slags historisk lærdom fra 2. verdenskrig - til tross for at den store majoritet ikke valgte eller ønsket den kompromissløse motstand. Det kan kanskje ha noe for seg å diskutere dette - ikke for å sverte Dagbladet, eller hevde at det ikke finnes forskjell på medløperi og motstand. Men fordi eksempelet gir et realistisk blikk på de moralske dilemma som diktaturet stiller oss ovenfor. Tør dere det ?

Ivar Bakke