Hannah Arendt: Eichmann i Jerusalem. Pax 1998 – oversatt av Johan Ludwig Mowinckel

 "Nothing personally ! "

Slik uttrykte de seg visstnok, mafiaens menn, før de skjøt ned og drepte

tidligere medsammensvorne. De ville forsikre offeret om at de bare utførte sin profesjon og ikke personlig ønsket ham noe vondt. Proffer må holde arbeid og personlige følelser adskilt. Denne moralkodeks er ikke enestående for Chicagos organiserte kriminelle, den er en forutsetning for alle statsapparat som bruker sitt voldsmonopol til å planlegge eller utføre industrielle massakrer.

De som konstruerte og utplasserte atomvåpen rettet mot russiske millionbyer har neppe noe personlig imot sine eventuelle offer. De nektet å ta inn over seg sammenhengen mellom egne handlinger og den individuelle skjebnen til millioner av mulige offer. Den majoritet som ga dem oppdraget ser den heller ikke.

Adolf Eichmann bedyret at han personlig ikke hadde noe imot jøder, og Hannah Arendt, som fulgte rettssaken mot ham, betviler det ikke. Hennes etter hvert klassiske bok om rettssaken mot Eichmann i Jerusalem, er en av de få analyser av folkemordets logikk og moral som ble en bestselger. Den er ingen bok om "uhyret" eller "sadisten" Eichmann, men om ondskapens banalitet; om en normal, pliktoppfyllende karrierist innenfor offentlige forvaltning i et forbrytersk regime.

Hun, den jødiske flyktningen fra Hitler-Tyskland, formulerer her iakttakelser av det tredje rikets karakter og mentalitet som fortsatt vil virke utfordrende på samtiden, lenge etter at dets ledere er glemt. Den skarpe kritikken av sionismen rasistiske tenkemåte og Israels manglende skille mellom religion og politikk vakte strid. Det samme gjelder påvisningen av det uholdbare i jødenes egen organisering av praktiske sider ved sin egen undergang. Polemikken mot Arendt var hard da boka kom ut i 1963, den blir overbevisende imøtegått i forfatterens etterord.

I dag har folk glemt hvor kontroversiell sionismen var hos Europas jøder: Før

Hitler var det oppfattet som antisemittisk å snakke om "det jødiske folk" eller å tiltale en tysker av mosaisk bakgrunn med "jøde". Slik er det ikke lenger – Holocaust er blitt jødenes identitet, deres pant på at de ikke er eller kan bli vanlige franskmenn eller tyskere. Slik sett har antisemittene seiret, tross nazismens nederlag. Jøden Arendt protesterte på denne tenkemåten, og hun sammenlikner Israels lover med de anti-jødiske lovene under Hitler. Slikt vekker motstand – men også ettertanke.

Hennes drøftinger av de mekanismer og mentalitetsforskyvninger som preget det 3.rike krever ikke en spesiell interesse for 2.verdenskrig. (et felt som ofte vekker forståelig ulyst eller tvilsom fascinasjon). Det har en aktuell interesse for oss. Selv om Arendt holder seg nært opp til det historisk konkrete og dokumenterbare - som hun røper en utrolig kunnskap om, er innholdet interessant på grunn av de prinsipielle og allmenne betraktninger. Boka viser hvordan mennesker under visse forhold kan bli nødt å trosse både gjeldende lov og allmenn rettsoppfatning for å ikke bli forbrytere. Og den viser hvor ulik jødenes skjebne ble i de ulike land, avhengig av i hvilken grad de der ble betraktet som medborgere. Det fascistiske Italia nektet langt på vei å overgi sine jøder til nazistene, det samme gjaldt i enda større grad Danmark, hvor Eichmann til og med fikk problemer med de tyske SS-soldater som til dels nektet å utføre ordre. De ble erstattet med pålitelige folk hvis "ære heter troskap" overfor oppdragsgiverne. Men frykten for at dansk politi skulle gripe inn overfor vold mot jødene førte til at man bare arresterte de jødene som frivillig åpnet opp da man kom for å hente dem. Jødene ble advart, og svært mange overlevde og ble brakt i sikkerhet i Sverige. I Norge var det stort sett norsk politi som registrerte og arresterte norske jøder, de fortsatte samvittighetsfullt å utføre sitt pålagte arbeide - neppe på grunn av jødehat, snarere av mangel på kunnskap og moralsk fantasi. "Men noget jødeproblem" ønsket verken Nationen eller Aftenposten til vårt land, den gang Eichmann fortsatt organiserte arbeidet med å la tyske jøder emigrere til friheten. Helst hadde han fortsatt med det, men pliktene krevde mer av Eichmann, som ble syk av å se en flik av det drapsmaskineriet han senere sendte jødene til. Han så det som en plikt å utstå slike personlige "offer" og fullføre sitt oppdrag, selv om det var ubehagelig.

Arendt ønsker ikke at vi skal si et sentimentalt "vi er alle skyldige", slik mange tyske følte og fortsatt føler det. Hvis alle er skyldige – så er ingen det, og forbrytelsen blir en ting vi blir født inn i. Hvis en virkelig angret slik – hvorfor fortsatte så mange fascister innenfor politikk og rettsvesen i Adenauers etterkrigs-tyskland, spør Arendt. Etisk ansvar er alltid et konkret ansvar. Hvor mye visste den enkelte, hva kunne de gjøre uten å risikere sitt eget liv ? Svarene er situasjonsavhengige, men generelt sett ble ingen tvunget til å delta i deportasjon og drap av jøder, sigøynere, homofile m.fl. - selv om det var livsfarlig å aktivt hjelpe dem. Helter har de færreste av oss utsikter til å bli, men er det mulig å ikke bli forbrytere ? Og hvilke internasjonale juridiske skritt er det mulig å ta for å forhindre en gjentakelse av det hun kaller "administrative massakrer gjennomført med støtte av statsapparatet" ?

Arendt er seg svært bevisst at rettssaken mot Eichmann ikke bare rører ved et historisk enestående regimes forbrytelser, men også allmene disposisjoner og handlinger som kan gjenta seg - med nye grupper som utsorteres. I kampen mot det radikalt onde er kunnskap og en selvstendig moralsk vurdering av det en deltar i kanskje viktigere enn lydig å slutte rekkene i kampen mot en felles fiende.

Følelsen av en moralsk unntakstilstand som legitimerer egne overgrep bidro til å opprettholde det 3. rike. De alliertes terrorbombing av sivile mål og Stalins veldokumenterte redselsregime fikk mange til å betrakte et militært sammenbrudd som enda verre – som slutten på den tyske sivilisasjon. Selv Hitlers attentatmenn mente det.

Moralsk unntakstilstand er et fenomen som har overlevd. Den dag i dag har ingen vestlig statsmann offentlig beklaget drapet på ca 135 000 innbyggere i Dresden, en tysk by uten militær betydning. Samtlige tyske flyangrep mot England skal ha kostet ca 52 000 mennesker livet, skriver J.L.Mowinckel i sitt forord til den norske utgaven.  

"Eichmann i Jerusalem" er en klok og usentimental undersøkelse som makter å fokusere på konkrete historiske omstendigheter samtidig som den skaper en aktuell refleksjon over eget ansvar. Jeg har pløyd antikvariater i årevis for å få tak i den, nå foreligger en ny utgave. Kjøp den før den blir borte.

Ivar Bakke