Too long in exile ?

Trond Berg Eriksen frykter et samfunn av subkulturer som fører monologer med seg selv. Da er det synd at han delvis selv bidrar til en slik utvikling. Ord til indre oppbyggelse blir det fort nok av. Det essayet jeg her vil kommentere, kommer aldri på talefot med den gruppen som omtales og stigmatiseres. Jeg fant mye bra og leseverdig i essay-samlingen "Egne veier". Det har jeg valgt å dele med "Nationen"s lesere, de har så allikevel kompetanse til å oppdage dens svakere punkter. Den beskeste kritikken bør fremføres her, i en akademisk finstue som ligger et par semestre unna de fleste av mine sambygdingers livsverden. Jeg tror disse adskilte kulturene har noe å si hverandre og at det begynner å haste med å få en samtale i gang.

 Bruken av "jeg" blir vel det nærmeste jeg kommer obskøne uttrykk innenfor stuelærd sakprosa, men det får våge seg. I noen tilfeller er "jeg mener" mer sakssvarende enn "som man vet". Men ellers avstår jeg fra den form vulgaritet som for tiden blomstrer så friskt i visse akademiske kretser, og som det i det følgende skal gis flere eksempler på. Jeg begynner med et av Eriksens voldsomste svingslag:

For min egen del vil jeg tilføye at for de norske venstreintellektuelle har veien fra å hylle sentralistiske diktaturer i Kina og Albania, til å gjøre felles sak med Europas agrarfascister i forsvar for det såkalte nærmiljøet vært forholdsvis kort.

Hvordan skal en forstå dette utsagnet ? Hvilke fascister er det Eriksen ser som forsvarer nærmiljøet - snakker han om de få gjenværende byradikalere som våget å inngå allianse med de urene - Senterpartiet, og er den nåværende kulturministeren en representant for agrarfascismen ? Her foreligger ulike muligheter jeg vil kommentere:

A) Eriksen sitter inne med en eksklusiv innsikt i norsk mentalitet som har gått over hodet på en alminnelig bondetamp.

Slett ikke umulig, men i tråd med hans eget dannelsesideal, vil jeg opprettholde skillet mellom å overtale og å overbevise. Jeg synes ikke det er urimelig å be om grunner for å skulle anta at det agrare sjikt er preget av fascisme. Jeg er slett ikke uten kunnskap om denne idéhistoriske blindveien eller dens konkrete politiske avtegninger i bl.a. norsk historie. Men hvem er det Eriksen i dag snakker om ? Har litt problemer med å få øye på fienden , "Who are the fascists?" - for å vri litt på en kjent boktittel. En presisering hadde vært kjærkommen, særlig fordi de historikere jeg har snakket med i denne sakens anledning ikke har vært i stand til stort mer enn å stønne tungt og trekke på akslene. 

B) Han oppfatter en bok på Universitetsforlaget som et egnet sted for å kvitte seg med frustrasjoner og ignorerer bevisst akademiske krav til saklighet.

De rent psykologiske forklaringer kan muligens være riktige, men jeg avstår fra en terapeutisk tilnærmingsmåte til folk som mener noe annet enn meg. Det synes jeg Eriksen også skulle gjøre. Han er jo en belest mann og er sikkert kjent med innholdet i Skjervheims viktige bok "Deltakar og tilskodar". Eriksen griper forresten selv tilbake til Aristoteles for å avvise en slik omforming av argumenter til symptomer. Likevel er nesten alt han skriver om EU-motstanden holdt i en paternalistisk, nedlatende tone, hvor politiske argumenter omdefineres til symptomer på angst for fremmede og psykologiske "suttebehov". Ikke akkurat noe imponerende eksempel på "herredømmefri diskurs".

C: ) Forfatteren tror faktisk det han selv skriver - men tar feil.

Jeg finner denne forklaringen foreløpig mest realistisk, til tross for opparbeidet respekt gjennom lesning av Eriksens bøker. De følgende sitater styrker min mistanke om at mannen denne gang har gitt seg inn på temmelig jomfruelig mark, ledsaget av sterkt engasjement og beskjedne kunnskaper. Det er en frisk påstand jeg i det følgende vil forsøke å belegge. Here goes:

I debattens hete er det mange som ikke har sett forskjellen på å velge side i 1940-45 og velge side i EU-debatten. Riktig ille går det om man ikke ser forskjell på tyske soldater og tyrkiske fremmedarbeidere.

Slikt er ille, naturligvis. Jeg leste mye om dette under debatten - fra Ja-sidens bekymrede våpendragere. Det skulle, i følge mange, være mye av forklaringen på EU-motstanden. Jeg tror at slike fobier eksisterer, men at det er noen bred utløsende faktor for folks stemegivning under EU-avstemningen finnes det ikke empiri for å hevde. Tvertimot: Det foreligger undersøkelser utført av Statistisk Sentralbyrå på korrelasjon mellom holdning til EU, partitilhørighet og synet på innvandrere. Den viser at motstand mot innvandrere var nokså likt fordelt langs aksen Ja/nei til EU.

Demokratiet og rettstenkningen, den vitenskapelige rasjonaliteten og det vestlige programmet for musikk og bildende kunster er nemlig ikke norske oppfinnelser. De tilhører en halvglemt historie som nordmenn faktisk har felles med en rekke andre nasjoner i denne verdensdelen.

Det spørs om vi i nisseluelandet makter å fordøye så mye nytt på en gang. Hvor bor de, disse noksagtene som befolker Eriksens forestillinger om norske bygdesamfunn ? Hvem er disse menneskene som går rundt og tror at vitenskapelig rasjonalitet er en norsk oppfinnelse ? Et gratis tips: Skaff deg en fremmedkulturell leser utenfor dine sosiale kretser, en som har vært litt utenom metropolene, og som med plebeiisk latter kan punktere de mest oppblåste selvfølgelighetene, det er i din egen interesse.

En europeisk identitet kan aldri tilfredsstille noe desperat behov for tilhørighet eller trygghet. Derfor er den emosjonelle temperaturen blant EU-tilhengere nødvendigvis lavere enn blant EU-motstandere.

Her lanseres et absurd premiss som ikke begrunnes. Det synes jeg er litt skuffende fra en forfatter som har rettet oppgaver i examen philosophicum. Det hevdes implisitt at EU-motstandens temperatur er en følge av desperate psykologiske behov. Ikke "noen EU-tilhegere", men "blant EU-tilhegere". Les din egen bok "Freuds retorikk" en gang til, og se om ikke din kritikk av reduksjonistiske forklaringer også rammer din egen polemiske praksis. Dette er jo bare en autoritær, diagnostiserende monolog hvor de framsatte påstandene ikke begrunnes.  

I den store europeiske horisonten er det naturlig å holde en noe kjøligere og mer sivilisert tone i de politiske oppgjørene om utviklingens retning og formål enn der hvor 17.mai-sløyfene flagrer.

I så fall er kanskje Eriksen unntaket som bekrefter sin egen regel ? Jeg trodde det han her skrev var et unntak, forfattet i EU-kampens hete. Men han har altså valgt å ta artikkelen med i denne samlingen. Et annet eksempel hentet fra "den store europeiske horisonten" var Ja-sidens Inge Lønning, som mente at Nei-siden forberedte en overtagelse av makten via en "Folkefront-strategi" og at Nei til EU var analogt med Fedrelandslagets politiske prosjekt. Å sammenlikne Nei til EU med fascistiske strømdrag vitner ikke om noen kjølig, analytisk eller sivilisert tone overfor annerledes tenkende - med eller uten 17.mai-sløyfer. Jeg skal gi flere eksempler fra Eriksens egen praksis som politisk analytiker, tonen er muligens kjølig men ikke i betydningen nøktern og lidenskapsløs. Det er mulig det følgende kalles "sivilisert tone" blant Eriksens omgangskrets: 

De fleste nordmenn i dag skjønner at åpen hets av utlendinger er utillatelig og uhensiktsmessig. Oppfinnsomheten finner andre veier. Man kan - som bondeorganisasjonene - for eksempel ta igjen med helsides annonser om utlendingenes forgiftede kyllinger, infiserte salatblader og forpestede koteletter. Rasismen lever videre i kampen mot den utenlandske maten som forurenser det rene, nordiske legeme. 

Dette skal få lov til å delta i konkurransen om det absolutte lavmål av saklighet i EU-debatten. De fleste velger å gå når de blir utsatt for sanseløs sjikane - eller de svarer med samme mynt. Hvordan forener en slike ukontrollerte utblåsninger med en yrkesstolthet som akademiker ? Denne eksersis i verbal råskap tjener deg ikke til ære - og den kommuniserer dårlig. Men vi må snakke med hverandre. Vi skal jo leve sammen i dette landet "Va inte rädd - jag har ingen pistol i fickan" synger C.Wreesvik. Du slåss mot stråmenn og vindmøller. Bønder er mennesker, det er fælt å si det, men de er nesten som deg og meg. Det er ikke fascisme eller xenofobi som preger norske bønder. Hadde Eriksens brede, europeiske horisont vært enda bredere, hadde han visst det.

Idéhistorisk skolering gir ingen eksklusiv innsikt i immunologi. Det bør heller ikke virke immuniserende overfor sjenerende fakta. Jeg har gjennom noen år lest en smule omkring dette fagstoffet, det har jeg til felles med bønder, veterinærer o.a. som er opptatt av de langsiktige konsekvensene av agro-industri. For interesserte amatører kan en instruktiv bok anbefales; "Matvarekvalitet, dyrehelse og internasjonal handel". Den er et særtrykk av det kryptofascistiske "Norsk Veterinærtidsskrift". Flere eksemplarer kan fåes ved henvendelse til Norsk Veterinærforening, Tlf.22591650. Den blir neppe folkelesning for humanistiske lausånder – noe også idehistorikere kan være når de uttaler seg om konkret politikk. I de høye luftlag mange beveger seg i blir dette for knuslete og konkret, det skygger for det store, prinsipielle overblikket. Men fagfolk innenfor dette feltet har med en forbløffende entydighet beskrevet dagens politikk som katastrofal på lang sikt. Interessant er også motstanden fra Ap-regjeringen mot at denne informasjonen skulle komme fram før EU-avstemningen. Det er ikke tid og sted for en lengere redegjørelse for dette saksområdet, det fortjener en egen grundig og opplysende artikkel. Jeg vil bare slutte meg til Christina Greko i det svenske Veterinærinstituttet som overfor Nationen 11.11.97 poengterer: 

Bruk av antibiotika i dyrefor fremmer bakterienes evne til å motstå antibiotika av alle slag, og svekker mulighetene til å helbrede infeksjonssykdommer også hos mennesker. Antibiotikabruken i fór er nært knyttet til produksjonssystemer med høy konsentrasjon av dyr og dårlig hygiene. Det er rett og slett ikke mulig å drive den form for stordrift man i dag ser bl.a. i EU og USA, uten bruk av antibiotika.  

Sverige blir nå tvunget til å oppheve sitt forbud mot antibiotika. Dette er aktuell politikk på et område hvor nettopp statlig intervensjon overfor markedsaktører må være av kollektiv interesse for alle med et minimum av ansvarsfølelse. Å komme drassende med falske analogier á la angst for jødiske brønnforgiftere er folkelig sagt helt på trynet. Den privilegerte posisjon norske næringsmiddel fortsatt har skyldes naturligvis ikke at den er norsk. Ap-regjeringen avviste Bondelagets forslag til forbud mot antibiotika i fór. Jeg spår herved at vi innen kort tid vil få smittet ned norske besetninger til EU-standard pga. den liberaliseringen av handel med dyr og fór som vi har forpliktet oss til via EØS-avtalen. Så kan Ja-siden etterpå triumferende si "hva var det vi sa - norsk matvarekvalitet er en nasjonalistisk løgn oppfunnet av privilegerte bønder". Men imens kan en altså sette deg litt inn i disse fagspørsmålene, av opplyst egeninteresse. De blir nok fortsatt aktuelle. Men det er flere drøye, implisitte påstander i saksfremstillingen:

Europa tilbyr en forstandsidentitet som kan nøytralisere noe av den brusende sentimentale identiteten som nasjonalismen tilbyr sine bakkanter. En forstandsidentitet krever heller ingen utdrivelse av fremmedelementer på følelsesmessig grunnlag.

Hvem er det Eriksen sikter til her ? Hvem krever utdrivelse av fremmedelementer på følelsesmessig grunnlag innenfor norsk politikk ? FrP ? "Folk og Land" ? Det er vel neppe de han har i tankene - de stemte jo for EU. Er det den sittende Sentrumsregjering ? De stemte "mot Europa" som det så poetisk heter hos Eriksen, men står for en litt mer liberal innvandringspolitikk (det skal ikke mye til) enn de parti som gikk inn for medlemsskap. Hvem er det Eriksen knytter opp mot fascistisk nasjonalisme ? Er dette en ny variant av den "demaskeringens retorikk" som preget 30-åra og den kalde krigen, hvor en beskylder folk for "egentlig" å stå for noe ganske annet og verre enn de politiske program de faktisk gjennomfører. Jeg kan bare slutte meg til din fortsettelse - om enn på noe avvikende premisser:

Ved å velge å gjøre den politiske horisonten for våre sammenstøt bredere og mer realistisk, kan vi også bestemme temperaturen på den. Jo videre horisonten blir, desto mer afunksjonelle blir affektene - desto mer påkrevet blir refleksjon, kunnskaper og argumenter. La oss håpe at Eu-kampen blir den siste politiske heksesabatt i dette landets historie.

Det mest forstemmende ved EU-debatten var dens avdekking og vedlikehold av en urban forakt for folk på landet som en mente tilhørte en totalt annerledes og laverestående kultur. Hvis en humanistisk forsker ønsker å studere dette i destillert form, kan en lese de siste utgavene av Morgenbladet før avstemningen. Men fascisme-beskyldningene satt løst mange steder, og det ble også stuerent å utstyre bønder med artsegenskaper av den type vi kjenner fra rasistiske forestillinger om De Andre. Denne finere formen for rasisme, som gjør det legitimt for velutdannede folk å velte seg i stereotypier omkring folkegrupper de ikke har den blekeste kjennskap til, er snart blitt stueren i mange miljø som i følge egen-reklamen slåss mot fordommer og fremmedfrykt. Forakten for "det agrare" tjener nettopp som et signal om egen dannelse og kontinentale horisont. De kan nå få støtte fra Eriksen som trolig kan sin Simmel og tar oss enkle mennesker i skole:

Vi må glemme de særnorske kravene om at en kultur skal gi entydige anvisninger ved verdivalg og ideologiske avgjørelser. Kulturen er alltid også kryssende tradisjoner, paralelle lag, dramatiske frontstillinger og velregissert tvetydighet. Det er det bøndene ikke skjønner når de kommer til byen og blir frastjålet lommeboken.

Ach soo ! Derfor altså. Jeg tror for min del at bare teoretisk interesserte er i stand til å uttale seg i så generelle vendinger, med så lav presisjon. Ingen har som dem søkt en Generell Teori som forklarer lovmessighetene i komplekse fenomen som de mer ureflekterte eller uvitende ikke har noen oppfatning om. Flott og skarpsindig lyder det også. Sitatet er vakkert som en nylakkert rustholk. Men tilbake til de profane detaljene:

I 1972 opplevde 1905 en imitasjon gjennom EF-saken, som endte med at bønder og fiskere med god hjelp av en håndfull byradikalere sa nei til Europa. Man kjøpte seg en noe større uavhengighet av overnasjonale ordninger og retten til fortsatte milliardoverføringer fra by til bygd, fra sentrum til utkant.

Var det så enkelt ? - jeg trodde historikernes rolle var å komplisere de mest tabloide oppfatningene om historiske prosesser. I den rådende tidsånd som Eriksen her så behendig spiller på, er det naturligvis ingen krav som stilles andre veien; Eriksen selv behøver ikke begrunne den politiske fornuft i en hårdhendt avvikling av distriktsnorge som ville fulgt et EU-medlemskap. Hans politiske våpendragere definerer omlandets understøttelse av byene som Natur - hevet over begrunnede valg - og en tilbakeføring av verdier til distriktene som unaturlig. Den samfunnsøkonomiske fornuft i å opprettholde et stramt arbeidsmarked og redusert press på byene kan da umulig være helt fremmed for den politiske fløy han tilhører ? Vi haster videre :

Men man måtte betale med en fullstendig avhengighet av inntektene fra oljesalg, dvs. en ensidig næringsstruktur av brasiliansk eller kuwaitisk type.

Hva hadde norsk oljeindustri vært i dag hvis vi fra 72 av hadde vært underlagt EF’s direktiv for oljeutvinning og valg av kontraktører ? Hvilken rolle tror Eriksen den nasjonale oppbyggingen av anlegg og ekspertise har spilt for dagens sysselsetting og internasjonalt konkurransedyktig knowhow ? "Fullstendig avhengighet" er nå forresten en drøy munnfull. Fiske og oppdrett sørger også for en solid andel av statens inntekter - og det sysselsetter mange. Mange har beklaget at vi har slike "primitive" inntektskilder til utdanningsnorge, men nyttig er det nå lell. En kan jo snu spørsmålet andre veien: Hva er best av å eie en eksportrettet industri som sakker akterut som følge av internasjonalisering ( produksjon dit arbeidskraften er billigst) - slik tilfellet er i Tyskland - og å eie råderett over en oljekilde som er garantert verdifull i morgen også ?

Dette blir skraping i overflaten på svære sakskompleks, hva som er fornuftig mht. norsk næringsliv og sosialøkonomi har jeg bare spinkle kunnskaper om. Jeg bare undres over den drastisk forenklede saksfremstillingen og tonen den er ledsaget av. Flere partier av boken lyder som om det var en skuffet pedagog som forgjeves forsøkte å lære bort de mest innlysende sammenhenger til en forsamling tungnemme og uinteresserte elever.

Der hvor man, som i siste runde av EU-saken, finner på stadig nye brøker og krever flertallsoppslutning fra hvert fylke, blir demokratiet brukt instrumentelt for å forhale og forhindre nødvendige og rettmessige avgjørelser. 

Dette minner om Leninistisk retorikk, hvor man beskriver politiske løsninger som "korrekte" - uten å spørre: korrekte for hvem ? Jeg tror ikke EU-medlemskap var en nødvendig avgjørelse i 94 eller 72. Fortsettelsen er interessant:

Å utnytte demokratiet som treneringsverktøy er ingen ny oppfinnelse. For så vidt kan EU-saken være et teoretisk lærestykke: Man lar demokratiets funksjonsmåte bestemmes av de fordeler man tror man kan tiltuske seg gjennom de forskjellige alternativene, snarere enn å vise respekt for demokratiet som rettsinstrument.

I -72 hadde vi en statsminister som viste såpass respekt for demokratiet at han avsto fra å forflytte den vedtatte avstemningsdatoen til etter den danske folkeavstemningen. Det danske resultatet hadde trolig sikret et norsk "ja" den gangen, noe Eriksen trolig finner både rettmessig og nødvendig. I 1994 ble flere paller med uønsket informasjon unndratt lovpålagt registrering slik at den ikke ble offentlig tilgjengelig før etter avstemningen. Å gjøre manglende respekt for demokratiet til et privilegium for nei-siden synes jeg rokker Eriksens posisjon som forsøksvis uavhengig, kritisk intellektuell. Det slår meg som nettopp særnorskt og provinsielt at når SP’s poengterte at medlemskapets avgivelse av nasjonal suverenitet kom i konflikt med grunnlovens krav til flertall, så ble det avvist som helt irrelevant av det politiske miljø. I Tyskland har forfatningsdomstolen en rekke ganger holdt geskjeftige politikere i tømme når de opptrer i strid med forfatningen. I Norge har vi en skrøpelig, ufullstendig grunnlov og en nokså fraværende rettsbevissthet på dette området.

Når vi taler om frihet og demokrati, liker vi gjerne å fremstille det som noe tilkjempet, som en skanse som ble erobret fra onde makter eller fra en fiende som ble nedkjempet med store ofre. La dem som trenger slike dramatiske fortellinger, beholde dem. Faktum er at de grunnleggende premissene for Norges frihet og selvstendighet i 1814 var skaffet til veie av det gamle regime.

Det er jo hyggelig og storsinnet at vi med behov for dramatiske fortellinger får lov til å lulle oss inn i våre vrangforestillinger. Helt uten sans for dramatikk er vel ikke Eriksens beskrivelse av nei-siden heller. Det jeg stusser over er arrogansen og skråsikkerheten i et spørsmål som har engasjert flere historikere med dette som spesialfelt, faghistorikere med et annet syn enn Eriksens.

Jeg ser fram til forklarende og opplysende kommentarer på noen av mine innvendinger. Hovedpoenget - eller om du vil - det som skaper et visst emosjonelt trykk, er følelsen av å bli ekskludert på sviktende premisser. Jeg innrømmer at det føles sårende å lese mye av det Eriksen skriver, og jeg tror også følelsene spilte en rolle for hva slags standpunkt jeg til sist landet på i EU-saken. Jeg kan forklare denne plasseringen av sympati og identifikasjon gjennom et siste sitat fra hans bok:  

Selvsagt kan man lære mye av Aristoteles. Men hans syn på kvinner og slaver er ikke en gang noe å le av. (..) Kvinnene og slavene kommer til orde gjennom Aristoteles’ tekster på tross av hans ønsker. Vi identifiserer oss lettere med dem enn med forfatteren selv, når vi leser hva de måtte tåle av forakt fra sine herrer og formyndere. Vi rykkes tankemessig og følelsesmessig inn i slavenes situasjon, når vi opprøres over Aristoteles’ tåpeligheter. Leseren forstår faktisk en hel del av hva de tause har følt og tenkt, selv om deres egen tid og samfunn nektet dem talerett. 

Just presis. Og her ber jeg Eriksen om å bare se parallellen der den ligger. Forakt for det en oppfatter for dumheter kan så lett bli til forakt for mennesker med uriktige meninger. Men menneskeforakt er ødeleggende, den forkrøpler selv de beste innsikter slik at de faller som padder ut av munnen. Og det reduserer drastisk tilhørernes evne og vilje til å lytte. Forakt er lett å kjenne igjen på tonefallet, der tar selv bønder med manglende kunnskap om regisserte tvetydigheter sjeldent feil. Kanskje er meta-diskusjonen det viktigste ved min kritikk: Hvordan snakker vi til hverandre, vi som skal leve sammen etter EU-avstemningen ? På dette punkt synes jeg Eriksens siste bok både er skuffende og urovekkende. Der valgte han å ta med sitt bidrag i antologien "Det kollektive eventyr", uten noen form for bearbeidelse. De øvrige bidragene var holdt i en ganske annen tone, preget av en viss respekt for annerledes tenkende. "Det kollektive eventyr" fikk forresten svært positiv omtale i den "fundamentalistiske" Nei-avisen "Nationen", men det ante dere kanskje på forhånd ? Avslutningsvis ber jeg om å bli trodd når jeg slutter meg til Eriksens selvkarakteristikk: Det er virkelig få i landet som skriver bedre sakprosa enn Trond Berg Eriksen ! Så får vi se om han også besitter evnen til å lytte.

 Ivar Bakke