Gi meg de rene og ranke…

Torkel Hovland: ”General Carl Gustav Fleischer - storhet og fall”

Forum Aschehoug 2000 Sakprosa

18 februar 1943 holdt Goebbels en tale som må sies å være klassisk. Parallellen til Churchills taler fra 1940er slående: Appell til nasjonal selvrespekt, stålsetting mot de offer som kampen vil kreve, og trusselen om hva som står på spill hvis en taper. Goebbels ba de tilstedeværende i Berliner Sportspalast tilbakevise engelsk propaganda om at tyskerne var krigstrette, og spurte: „Wollt ihr den totalen Krieg?” De mange tusen tilhørerne brølte ”Ja!”, deres begeistrede bifall bekreftet valget av ”den totale krig”.

Det var, forsiktig sagt, ikke riktig slik det gikk for seg i Norge. Torkel Hovland har reist en litterær minnestøtte over en tapper og dyktig general. Men først og fremst ønsker han å framføre et aktuelt politisk ærende. Gjennom sin fortolkning av fortiden utmynter han idealer som skal lære nordmenn en strammere holdning: General Fleischer bedømte det militære trusselbilde riktig, han sloss dyktig og med hell mot tyskerne ved Narvik. Hvis resten av norsk befal og politiske ledelse hadde vært situasjonen voksen, hadde vi kanskje kunnet unngå okkupasjonen. General Ruge var for soft, han satset på oppholdende strid i stedet for motoffensiver, han underskrev en kapitulasjonsavtale som – uansett intensjoner – ble oppfattet som slutten på norsk militær motstand. Han gikk også inn for et samarbeidende riksråd som i praksis sørget for at krigsviktig produksjon falt i fiendens hender.

Londonregjeringen valgte å tilsidesette aktivisten Fleischer (ordet betyr forresten slakter), da denne i likhet med Churchill ønsket offensive raids mot norskekysten. London-regjeringens holdning var - som de hjemlige motstandsgruppene - at militære sabotasjeaksjoner mot en overlegen fiende bare ville føre til blodige represalier. Det var ikke stemning for å betale en slik pris. Fleischer mente at denne holdningen var ensbetydende med å feigt skyve krigens byrder over på engelskmennene. Forfatteren kommenterer indignert: ”En vanlig begrunnelse for manglende hemmelig krigføring fra hjemmefronten, var at den norske befolkningen ikke var moden for dette. Hvis dette hadde vært riktig, kan man undres over om befolkningen noensinne ville ha blitt moden for krig.”(..) ”For Fleischer og de mange, som med livet som innsats kjempet for seier over Tyskland, fortonte den sivile hjemmefrontens innsats og holdninger seg som en kamp mot symptomer og neglisjering av selve sykdommen.”

(Det samme mente forresten Helge Krog, fra sitt svenske eksil.)

Fleischers kone så helst at mannen hadde fortsatt å ”slåss videre med guttene sine – til han stupte paa Norges jord!”. Men det spørs om ikke nordmenn flest ikke var fullt så ”moden for krig”. De ønsket å overleve. Forfatterens tydelige forakt for smålige sivile sidehensyn står i grell kontrast til hans kollegiale respekt for den tyske general Dietl. En sølle anmelder skulle kanskje ikke grise til den dyktige og kameratslige Dietl ved å minne om at Epps Frikorps, som han også deltok i, snarere kan beskrives som en trussel mot Weimar-republikken enn ”en slags privat arme for de bayerske myndigheter”.

Hovland skriver innenfor en høyre-tradisjon som aldri har vektlagt politiserende generaler, militarisme og overvåkning som noen trussel mot demokratiet. Gjennom tiår har den målt politisk forutseenhet mot militaristiske stormakter langs ett eneste parameter; viljen til økte forsvarsbevilgninger. (Weimar-republikkens fall? – det var jo før 9.april) Og den har fortiet at også Høyres budsjettframlegg aldri var i nærheten av det et norsk eksistensforsvar ville kostet. ”Der kan den eine handa vaska den andre”, sa Magne Skodvin.

Da kampen kom, var Churchill og Fleischer dagens menn, krigen var deres rette element, de forstod og behersket spillet. Deres dyktighet og innsikt passet til den situasjon som fascistene hadde påført verden. Men hører ikke fascismens dyrkning av krig og heltedød også med til ”selve sykdommen” – dens inkubasjonstid, så å si? Og de som advarte mot vår manglende forsvarsevne – hvor mange av dem oppfattet Hitler som en støttespiller mot den røde fare? Slike aspekt faller utenfor Hovlands horisont. Derimot lykkes han overbevisende med bildet av Fleischer som ubestikkelig fagmann som var situasjonen voksen – i motsetning til deler av Nygaardsvold-regjeringen, som bestod av utpregede sivilister.

I dag bygges vår nasjonale forsvarsevne ned, og interessen for krigens helter er dalende. Uaktet Fleischers vilje til ”nasjonal eksistenskamp” sitter jeg tilbake med et lite, usaklig spørsmål vi aldri vil få svar på: Hvis Fleischer hadde overlevd krigen og deltatt i allierte øvelser på gamle tomter, hadde han da, uten å mukke, spilt med i et ”krigsteater” der man simulerte bruk av taktiske atomvåpen mot et okkupert Tromsø? Jeg er ikke sikker. Fedrelandskjærlighet er nå så mangt. Men forfatterens holdning er det ingen grunn til å tvile på. Etter års tjeneste i NATO er han nok kjent med førsteslags-doktrinen og nødvendigheten av å bruke atomvåpen mot et eventuelt overlegent konvensjonelt angrep. Stort nærmere ”totalen Krieg” skal det godt gjøres å komme, hvis galt skulle skje. Ønsker vi det, er vi ”moden for krig”? Best å ikke spørre, kanskje vil nordmenn svare annerledes enn tyskerne gjorde i 1943.

Ivar Bakke

Mishandling av general Fleischers ettermæle.

Av Torkel Hovland, Oslo

Under signatur Ivar Bakke har Nationen 13. november en bokanmeldelse av den nyutgitte biografi over general Carl Gustav Fleischer som først og fremst må ansees som et usaklig, demagogisk angrep pd såvel Fleischer som forfatteren Torkel Hovland.

Dot er første gang jeg finner det nødvendig å kommentere en bokanmeldelse. Etter at jeg nå har hatt gleden av å lese et titall konstruktive anmeldelser av min bok om general Fleischer, var anmeldelsen i Nationen en nedtur jeg ikke hadde ventet å møte i den avis som alltid lå på bordet på småbruket i Hardanger hvor jeg vokste opp. Jeg føler at det er et svik mot avisens lesere å la en så misvisende anmeldelse bli stående.

Gjennom en nazipreget overskrift (”Gi meg de rene og de ranke”) og ved i sin innledning å trekke parallell mellom taler av Churchill og Goebbels, slår Bakke an en tone i anmeldelsen som han etter hvert utnytter til det fulle for å fremstille såvel Fleischer som forfatteren i et militaristisk og fascistisk lys. Han skriver feks.: ”Da kampen kom, var Churchill og Fleischer dagens menn, krigen var deres rette element, de forstod og behersket spillet. Deres dyktighet og innsikt passet til den situasjonen som fascismen hadde påført verden. Men hører ikke fascismens dyrking av krig og heltedød også med til ”selve sykdommen”?

Bokens innhold gir intet grunnlag for uttalelser som dette. Fleischer fremstilles som langt fra noe overmenneske, men som en helstøpt, lojal og vel utdannet offiser som gjennom erfaringer fra 1905 og første verdenskrig hadde utviklet patriotisme og kjærlighet til fedrelandet, og som da krigen kom, gjorde det han oppfattet som sin plikt som militær sjef. Bokens omtale av Churchill har to hensikter. For det første skapte hans sentralstyring og manglende innsikt i krigsoperasjoner på norsk område store problemer for Fleischers samarbeid med britene. For det andre ble Churchills evne til å samle britene bak seg for å stanse Hitlers erobringskrig fremstilt for å vise kontrasten til Nygaardsvold-regjeringens lunkenhet og navlebeskuelse. Den eneste likhet mellom Fleischer og Churchill i bokens fremstilling er at de begge i motsetning til mange andre norske ledere hadde forstått at den eneste måten å forhindre utbredelse av en fascistisk verdensordning var å slå Hitler på slagmarken.

Om forfatteren skriver Bakke: ”Torkel Hovland har reist en litterær minnestøtte over en tapper og dyktig general. Men først og fremst ønsker han å framføre et aktuelt politisk ærend.”

Han forsetter med å tillegge forfatteren hensikter om ”utmynte idealer som skal lære nordmenn en strammere holdning.” Overfor en forfatter som i fem år har strevet med å skrive en bok med den uttalte hensikt å gi Fleischer den plass i historien han fortjener, er det temmelig drøyt å påstå at boken

om Fleicher er påskudd for et politisk utspill. Jeg har som Fleischer gjennom hele min karriere holdt meg langt unna partipolitikk. I forbindelse med den pågående forsvarsdebatt har jeg dog funnet det naturlig i noen utstrekning å trekke slutninger fra begivenhetene på Fleischers tid som jeg anser relevante for dagens situasjon.

Bakke beskylder også forfatteren for heroisering av general Dietl. Dette tyder på at han ikke har lest boken. Dietl er i likhet med alle personer som hadde vesentlig betydning for Fleischers virksomhet og skjebne beskrevet så presist og realistisk som mulig. Så vidt meg bekjent har Dietl aldri i norsk historieskrivning fått en mer nedsettende karakteristikk enn i denne biografien.

Lenger ute i fremstillingen kommer Bakke med flere drøye påstander: ”Hovland skriver innenfor en høyretradisjon som aldri har vektlagt politiserende generaler, militarisme og overvåkning som noen trussel mot demokratiet.” Anmelderen synes konsekvent å sette likhetstegn mellom arbeid for et adekvat norsk forsvar og militarisme. Det forhold at jeg var medlem av Lundkommisjonen, med dens sterke kritikk nettopp av politisk og militær overvakning, stiller det siste utsagnet i et merkelig lys. Bakkes siste kraftsalve mot forfatteren kan overhodet ikke knyttes til bokens tekst: ”Men forfatterens holdning er det ingen grunn til å tvile på. Etter års tjeneste i Nato er han nok kjent med førsteslags -doktrinen og nødvendigheten av å bruke atomvåpen mot et eventuelt overlegent konvensjonelt angrep. Stort nærmere”totalen Krieg” skal det godt gjøres å komme.” Utsagn som dette taler for seg selv, og jeg har den tillit til Nationens lesere at de innser at slike utspill betegner anmelderen mer enn forfatteren.

Som det fremgår av boken, stanset Arbeiderpartiet den storm av kritikk som Fleischers enkes utgivelse av boken ”Fleischers efterlatte papirer” skapte i 1947 gjennom en pressekampanje ledet av en av partiets trofaste støttespillere fra propagandamobben i krigstidens London, Per Monsen. Det er sterke likhetspunkter mellom Bakkes forsøk på å diskreditere dagens Fleischerbok og forfatter og Monsens kunststykke i desinformasjon den gang. Monsens budskap var: ”det har neppe hendt for i norsk politikk at en død manns minne er misbrukt på en slik måte”. Jeg kjenner ikke Ivar Bakke og hans beveggrunner og håper i utgangspunktet at han ikke er budbringer i en ny kampanje fra kretser som fortsatt ønsker å undertrykke general Fleischers innsats og skjule den forferdelige urett som ble gjort mot ham. Bakkes formuleringer tyder heller på at han tilhører den gruppe av romantiske, upraktiske pasifister som må bære brorparten av skylden for Norges manglende beredskap i 1940 og som derved forårsaket krig og okkupasjon i landet vårt.

Torkel Hovland

Mishandling av et politisk ærende.

Min omtale av Torkel Hovlands bok om general Fleischer har provosert forfatteren.

En vellykket provokasjon får en til å tenke på nytt. Hovland viser ingen tegn til revurdering eller nyansering av eget perspektiv. Kritikken starter med tittelen ( ”Gi meg de rene og ranke”) som Hovland kaller ”en nazipreget overskrift”. Tittelen er hentet fra diktet ”Revolusjonens røst”, skrevet av kommunisten Rudolf Nilsen.

Men så til de innvendinger jeg reiste.

Som forfatteren understreker i sin biografi, så skjønte Fleischer (og Churchill) at det overfor en fiende som Hitler ble nødvendig med en total krigsinnsats, en innordning av nasjonens samlede potensial for å kunne knuse Tyskland militært. Jeg roste forfatteren for å ha ”lykkes i å framstille Fleischer som en ubestikkelig fagmann som var situasjonen voksen – i motsetning til deler av Nygaardsvold-regjeringen, som bestod av utpregede sivilister.” Krig var Fleischers fag, han forstod hva en seier krevde, slik Churchill også gjorde det. England la om nasjonens industripotensiale til krigsformål raskere enn Hitler-Tyskland maktet, krigen fikk overordnet prioritet, mobiliseringen var total. Dette var noe historisk nytt. Kampen bidro til at de kjempende i dette lignet hverandre, tross ulik motivasjon og mål.

Når Hovland ser seg i stand til å hevde at jeg begår en ”Mishandling av General Fleischers ettermæle”, så må det skyldes at jeg ikke deler hans politiske oppfatninger

og ikke trekker de samme ”slutninger fra begivenhetene på Fleischers tid som er relevante for dagens situasjon”. Men når Hovland trekker sine slutninger må han finne seg i å opptre som en alminnelig borger. Han må faktisk argumentere for at de hendelser han skildrer har relevans for dagens situasjon. Når Hovland beskriver Fleischer som en som forstod nødvendigheten av en total krig, kan han ikke forlange at leseren automatisk gjør dette til en ”historisk lærdom” av universell relevans. Det hører faktisk med til historikerfagets ABC ikke å instrumentalisere historiske hendelser, gjøre dem til slagvåpen i dagens debatt.

Hovland er åpenbart kjent med at de fleste nordmenn, inklusive norske ”motstandsfolk”, ikke delte Fleischers vilje til å bringe nye krigshandlinger inn over landet. Her tilhørte Fleischer (og senere kommunistenes motstandsfolk) et aktivistisk mindretall. Da en del sabotasjeaksjoner i 1942 førte til tyske represalier, var de sivile motstands-gruppene på randen av opprør mot ledelsen. Slik var stemningen, selv om etterkrigstidens kaldkrigs-retorikk har framstilt det som om alle gode nordmenn skjønte at militær motstand var tingen. Hovlands bok viser ingen forståelse for det moralske dilemma aksjon/tysk motreaksjon stilte aktørene overfor. Forfatterens nedlatende holdning overfor de anti-nazister som med livet som innsats valgte holdningskamp i stedet for militær motstand synes jeg er både flåsete og utålelig forenklende.

Hovland har heller ingen rett til å påberope seg Flescher som støtte for sitt syn på politikken etter krigen. Fleischer lever ikke lengre, og situasjonen er en annen. Her fremfører Hovland sitt politiske ærende, i ly av Fleischers autoritet. De som ikke deler Hovlands perspektiv og overføring av historiske analogier til dagens situasjon, blir forsøkt immunisert som mishandlere av Fleischers ettermæle.

Hovland skriver i en tradisjon som gjennom etterkrigstiden har hamret inn en haltende historisk analogi: Alle som var usikre på om det var riktig å forberede bruk av atomvåpen mot russiske millionbyer ble sammenliknet med dem som tvilte på om det var riktig å sloss militært mot nazismen. All nøling mht. mål og midler ble utlagt som naivitet. En var en ”nyttig idiot” for fienden. Det er et ekko fra denne retorikken når Hovland forsøker å uskadeliggjøre meg med påstanden om at jeg tilhører en gruppe ”romantiske, upraktiske pasifister som må bære brorparten av skylden for Norges manglende beredskap i 1940 og som derved forårsaket krig og okkupasjon i landet vårt.”

Er krigen er først og fremst pasifistenes skyld, slik vi husker det fra den kalde krigen, eller fra 30-åras høyre-retorikk? I Tyskland ville Hovland få problemer med å finne en historiker som ville underskrive en slik ekstrem forenkling. Nylig ble for eksempel en interessant historiker-samtale gjengitt i Die Zeit, den omhandlet datidens tyske Forsvar selvstendige rolle som ødelegger av Weimar-Republikken og planlegger av erobringskrig. http://www.zeit.de/2000/48/Politik/200048_janssen.html

Interessant nok påpeker historikerne at dette var allmenn kunnskap fram til den kalde krigens re-militarisering av Tyskland. Da ble dette tonet ned, da gjaldt det atter å mobilisere mot en ytre fiende. Men av nærliggende historiske årsaker beholdt man i Tyskland likevel forståelsen av at det militære må underordnes politikken. Det er en forståelse som har vært dypt å savne i norsk offentlighet. Hos Hovland er perspektivet fraværende.

Dette er etter mitt syn påfallende i en biografi som tar seg fore å skildre en yrkesmilitær i mellomkrigstidens Norge, der offiserstanden i stor grad beundret tysk militarisme. Kritikken av Arbeiderpartiet er like ensidig som den tilsvarende fortielsen av de borgerlige partienes holdning. Det handler da vitterlig om Fleischer og hans samtid.

Da den tyske pasifisten Ossietzky fikk fredsprisen i 1936 skrev ”Nationen” at det var den norske ”forrædermentaliteten” som sendte sin hilsen til sin tyske åndsfelle. Hans tilhengere hadde narret Nobelkomiteen inn i ”et foretagende som stiller vårt land fullstendig isolert når krigen i Europa bryter ut. Sovjet skal ikke lenger møte en eneste hindring når det store oppgjør kommer.” Slik tenkte mange norske offiserer.

Til sist min konkretisering av forfatterens politiske holdning til total krig. Jeg formodet at Hovland som lojal yrkesmilitær var innforstått med nødvendigheten av å bruke atomvåpen i tilfelle av et overlegent russisk konvensjonelt angrep. Det er da tross alt snakk om gjeldende NATO-doktrine. Det ble etter krigen holdt øvelser der man simulerte at russiske styrker hadde inntatt Tromsø, og at dette ble ”besvart” ved bruk av strategiske atomvåpen, dvs. at Tromsø ble tenkt utslettet . På tross av hemmelighold har enkelte militære lekket dette ut til en offentlighet som aldri ble spurt om sin mening. ”Stort nærmere ”totalen Krieg” skal det godt gjøres å komme” skrev jeg.

Er Torkel Hovland uenig i dette? Har han gjort seg noen refleksjoner omkring saken, eller er alle former for tvil å betrakte som ”romantisk og upraktisk” pasifisme? Som det fremgikk av det jeg skrev, er det ikke evident hva Fleischer hadde villet ment og sagt. La oss holde ham utenfor her. Men hva mener Hovland? Det interesserer meg.

Ivar Bakke