" For ikke å snakke om Hitler-Stalin-pakten".

Per Egil Hegge synes jeg "gjør noe meget finurlig" ved å i ikke snakke om kommunistenes historie i et innlegg om Aftenpostens brune fortid. Hvis en skal legge moralske mål på handlingene, stod det verre til med kommunistene, mener Hegge. Med dette skulle vel verden atter være brakt i vater og vi kan trøste oss med at motparten var og er verre enn oss.  

Jeg må ha formulert meg dårlig, ettersom Hegge oppfatter mitt ærende som et forsøk på å si noe om hvem som hadde "mest feil" av ytterste høyre og venstre. Det er en syssel jeg overlater til parti-patriotiske regnemestre. I en debatt på slike premisser vil et par viktige poeng straks falle i skyggen: At en selv har ansvar for å kritisere overgrep og urett i egen leir, at en verken kan eller skal bortforklare egne feil ved å påpeke andres. Derfor nevnte jeg ikke norske kommunister i en debatt om Aftenpostens fortid. Statistisk sett hadde Aftenposten helt rett i sitt forsvar for nazi-Tyskland: det tyske regime var, sammenliknet med Stalins Sovjet, "langt bedre" mht omfang av represjon og terror. Ved krigsutbruddet hadde Tyskland ca 8000 politiske fanger - i Stalins slavestat satt det mange millioner. Og en mann som Quisling hadde en langt mer realistisk oppfattelse av det sosialistiske regimets karakter enn de fleste av hans samtidige.

Men dette fritar ikke Hitlers og Stalins sympatisører for ansvaret for å ha forsvart og fortiet overgrep. De aller færreste verken ønsket eller utførte selv de udåder vi forbinder med diktaturene de støttet. Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet hadde diktaturet som ideal, det var alltid spesielle omstendigheter som skulle rettferdiggjøre det. Dette mener jeg er en viktig innsikt å ta med seg; fristelsen hos det politiske establishment til å tilsidesette idealer alle bekjenner seg til er ofte farligere enn en håndfull politiske berserkgangere. Utgangspunktet for min polemikk var en framsatt påstand om Høyres "lange og stolte" historie. Jeg anførte grunner til å betrakte en slik stoltet som temmelig malplassert for engasjerte antifascister, hvilket jeg rolig forutsetter at Clemet og Hegge er. Jeg vil nevne en til, Jo Benkow, som i et intervju med "Vårt Land" medga at han nok ikke hadde stemt Høyre hvis han hadde vært voksen i 30-åra. Slike uttalelser styrker min respekt for dagens Høyre mye mer enn Hegges "one trick pony-glansnummer" om kommunistenes feil. Arnulf Øverlands dikt, "Min overmann", har beskrevet hvordan et slikt møte mellom motparter kan gå for seg:  

"I brynje stod jeg, med hjelm og sverd,

turde vel møte ham sån.

Da kom han mot meg våpenløs

med utstrakt hånd !"

Det er denne viljen til ubehagelig selvkritikk som gjør at kritikken av politiske motstandere i neste omgang faktisk kan nå inn. Etter hva jeg forstår av Hegge står det også her godt til med Aftenposten. I sitt arrogante svar forsøker han latterliggjøre min kritikk av tiår med sensur omkring Aftenpostens nazi-vennlige fortid. Nå har Aftenposten nemlig bedt Guri Hjeltnes skrive om presseoppgjøret og avisens rolle under krigen. Hegge mener seg visst riktig å ha skutt papegøyen ved å påpeke dette. Javel - dette anfall av glasnost skal altså oppheve min kritikk av avisens praksis fram til 16 november 1997 ? Skal vi glemme det som går forut ? Har avisen også tidligere innrømmet sitt forsvar for Hitler-Tyskland ? Jada, mener Hegge;

"En stor del av det Bakke siterer fra redaktør Nesses betraktninger om Spania, står i lese i den historie Gunnar Christie Wasberg skrev til avisens hundreårsjubileum i 1960. Hvis dette er å legge lokk på historien, virker lokket omtrent like holdbart og heldekkende som Bakkes argumentasjon".  

Hegges velformulerte verbale kaldflir virker noe forhastet for de få som måtte ha lest Wasbergs artikkel. Den inneholder bl.a. "en stor del av" ett av mine sitat. Men noe er klippet bort, - muligens av plasshensyn, Hegge ? I den originale teksten heter det:  

"Men vi har også gjort oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - jfr. skogskonfliktene - kan man til slutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her."  

Nesses henvisning til den bitre konflikten mellom streikende skogsarbeidere og streikebrytere beskyttet av polititropper som et argument for å kanskje velge et fascistisk diktatur i stedet - det er fjernet fra Wasbergs sitat. Trolig "ved en inkurie" som det heter i dannede kretser. Det samme gjelder den fantastiske sammenstillingen av Arbeiderpartiet og NSDAPs terror. Det kunne blitt en fin artikkel fra Hegge av denslags, hvis det f.eks hadde vært tale om "Samtiden"s redaksjon. En gylden anledning for bitende sarkasmer ? Vi kan jo se mer på Hegges eksempel på Aftenpostens vilje til selvkritikk anno 1960. Jeg henger meg litt opp i følgende formuleringer, løsrevet fra sine vante omgivelser: "Noen sympati overfor Franco gav ikke Aftenposten uttrykk for" Er det sant, Hegge ? Om Morgenbladet og Aftenpostens redaktører heter det at de begge "kjempet mot enhver art av diktatur og for de hevdvundne demokratiske idealer" - er det en nøktern beskrivelse, Hegge ? I dette ditt eksempel på åpen selvkritikk omkring avisens historie leser jeg om den "flengende kritikk av jødeforfølgelsene" som Aftenposten bedrev. Ikke et ord om dens advarsel mot skadelig jødisk innflytelse på det norske samfunn eller overdreven og ufortjent sympati med krystallnattens ofre. For en med kjennskap til avisens historie er det så en tenker på Goebbels' slagord: "Man må kunne lyve med sannheten". Dette aktstykket - som de fleste aldri har lest - er det Hegge anfører som bevis på at Aftenposten ikke har lagt lokk på sin brune fortid og at jeg farer med uholdbar argumentasjon. Jeg har tidligere drøftet denne jubileumsartikkelen med både M.Skodvin og P.E. Kokkvold - jeg tror Hegge hadde økt sitt omdømme om han ganske enkelt innrømmet at dette ved nærmere ettertanke var et dårlig eksempel på avisens vilje til selvkritikk. Hegge skulle kunne være både motivert og kvalifisert for et slikt modig avbikt. Hør bare hans betraktninger om redaksjonell åpenhet omkring ubehagelige spørsmål:  

"Jeg tror at den tid er forbi da vi spalteplassens bomvoktere kunne begrunne våre avslag med en hendig trykt papirlapp om plassmangel. Våre avgjørelser er så viktige, så vanskelige og så subjektive at det ikke er urimelig å tvinge oss til mer omfattende begrunnelser. Det er tidkrevende, tildels ubehagelig, men jeg tror det er nødvendig for å hindre at vi får mer makt enn vi bør ha." 24.12.1984

Dette er - sagt uten ironi - forbilledlig, Hegge.  Jeg har ved flere anledninger kommentert avisens jubileumsartikler omkring sin fortid og dens utlegning av årsakene til 2. verdenskrig. Det har alltid skortet på plass, som skulle tilgodesees mer aktuelle tema. Jeg har aldri fått ta til motmæle mot forræderibeskyldninger og pralende selvrettferdighet på vegne av dem som "så klart". For uinvidde: Høyre - i motsetning til Arbeiderpartiet i mellomkrigstiden og fredsbevegelsen etter krigen. Redaktørenes svar er ofte lange og tålmodig overbærende, som om det gjaldt å beskytte meg mot egne tåpelige utsagn. Eller man tar følgende vri: "Såvidt jeg forstår, vil De gjerne at Aftenposten i dag skal stilles til ansvar for det som enkelte av avisens ledende kommentatorer skrev i avisen for 50-60 år siden. Jeg beklager, men ingen av disse kommentatorer lever i dag og kan gi Dem den begrunnelse som De ønsker."

Uffda, det hadde jeg rent glemt. Den samme leksen fikk Finn Lie. Han ble nektet tilsvar etter at avisen på lederplass hadde beskyldt ham og Erik Bye for å ha agitert for "Bedre rød en død" gjennom kritikk av USA. Der er en alvorlig forbrytelse, i motsetning til den globale versjon av "Bedre død enn rød". Lie hadde i sin replikk til Aftenposten nevnt at avisen selv hadde valgt å komme ut under et diktatur, mens andre valgte døden. Det ble for sterkt. Kanskje kan man skrive slikt i dag, Hegge - hvis du hadde vært debattredaktør ?

Min kritikk av høyrepressens lefling med fascisme har Hegge ingen problemer med å slutte seg til, leser jeg. Det er jo bra. Men Hegges avis har åpenbart hatt store problemer med selv å formulere denne kritikken, eller å la andre slippe til med den. Noe annet blir det naturligvis med "Arbeiderpartiets sviktende forutseenhet" før krigen og fredsbevegelsens skadelige arbeid for "Munchen-fred" som Aftenposten - av alle mulige- stadig minnet oss om. Les den studien i fortielse som avisen begikk september 1988 omkring München-forliket. Om Hambros "ensomme kamp" i norsk opinion. En får si som Brecht: "Var han helt alene ?"

En avis som så sent som februar 1938 undres på om ikke det nazifiserte riksvern er et "fredens redskap" har fram til murens fall anklaget alle til venstre for Haakon Lie for historieløshet, og de har bebreidet mellomkrigstidens arbeiderparti for det samme. De har hatt mage og makt til det, gjennom årtier. Min kritikk av dette skal altså nå settes i parentes fordi Guri Hjeltnes i 1997 er blitt bedt om en artikkel omkring rettsoppgjøret med Aftenposten.  

Langt mer tillitsvekkende er det når Hegge beklager Aftenpostens forsvar for USA's krigføring i Indo-China. "Vi så ikke klart, og vi tok feil." Det krevet mot å skrive slikt ! Hegge setter det kanskje endatil på trykk i Aftenposten dagen før mitt tilsvar, hvis utviklingen fortsetter i dette tempoet. Men min hovedkritikk består ikke i at Hegge o.a. hadde en annen vurdering av konflikten i Indo-China enn jeg. Det kan anføres gode grunner for at hederlige folk støttet Chamberlain eller mente som Hegge gjorde om Vietnam-krigen - ut fra deres respektive vurdering av "historiens lærdommer". Selv i etterkant er det vanskelig å formulere eller anvende historiske erfaringer rett. Det virkelig opprørende ved Aftenpostens dekning er dens holdning overfor de som ikke delte dens oppfatning, samt deres rop på sensur i NRK og flittige bruk av sammensvergelsesteorier der det forelå saklig uenighet. ("Sammensvergelsesteorier er alltid gale", som Hegge selv meget betimelig har sagt det.) Opponenter ble omtalt i vendinger som dette "Med vilje eller ut fra pur uvitenhet" …"ingen plass for elementære kjennsgjerninger" … "slike forestillinger dyrkes med omhu i dårenes paradis".

Denne skråsikre nedlatenheten skremmer meg mest, dette immuniserende maktspråket. Svært ofte overgår det lederskribentens fatteevne at noen kan mene noen annet enn Aftenposten. Opponenter må være kommunister, "presumtivt velmenende" naive tosker, ofre for desinformasjon eller betalte agenter. Aftenposten påstod 24.11.84 at "Den vestlige forsvarsallianse sier nei til førstebruk." Ragnar Nordgren, som påpekte at dette ikke var riktig fikk innlegget i retur med følgende begrunnelse:

"Påstanden i vår leder er korrekt. (..) Hvis de ønsker å gi en annen informasjon om forsvarsalliansen, må De være klar over at den er ukorrekt og derfor ikke egnet til bruk i våre spalter."

En mistenkeliggjørende forpøbling av debatten er - sammen med hyppige forekomster av sensur på tilsvar - ødeleggende for en borgerlig offentlighet. Politikk er ingen eksakt vitenskap, en bør åpne for andres tolkninger. Og ethvert parti med historie har feil å se tilbake på. Kritikk av slike feil kan en lære av og tolke som en tillitserklæring. Men lett er ikke. I en debatt omkring Høyres hovedorgan nekter jeg å redusere dette til et spørsmål om Pål Steigan er enda verre i sitt groteske forsvar redselsregimer. Jovisst er han det, men slike livsynsberserker innehar heldigvis langt fra den posisjon og makt som Aftenposten har, og kritikk av mennesker med makt er viktigere enn å ta kverken på politiske loonies. Følgelig var den jobben Hegge gjorde på 70- og 80-tallet langt viktigere enn dagens ønskerepriser. 

Selv har jeg brukt mer tid på å slåss mot sosialistisk teori og praksis enn ditto autoritær borgerlig. Bl.a. skyldes det at jeg til sist ble så lei av å få alle innlegg i retur fra Aftenposten, ledsaget av nedlatende karakteristikker om min uvitenhet og sviktende kompetanse. Jeg har ikke gjort samme erfaring med Morgenbladet eller Tidens Tegn. Hvis Guri Hjeltnes' artikkel innevarsler et slags tøvær i Aftenposten, så er det både gledelig og viktig for tilhengere av en borgerlig offentlighet. Ettersom Hegge nå har fått trening i synsdbekjennelser, ber jeg han tenke litt høyt omkring Aftenpostens utstrakte bruk av beskyldninger om kommunisme og forræderi overfor alle som ikke delte dens sikkerhetspolitiske vurderinger. Han har ikke svart på den kritikken. Kan vi lære noe av den historien, vi tilhengere av et borgerlig demokrati ? For å igjen sitere fra Hegges artikkel fra desember. 84:

"Fordi Hoxas tilhengere ikke fikk all makt i Norge, er det nemlig stadig lov å spørre om hva redaktører gjør, og hvorfor. I Samtiden som i A-Magasinet. Men på venstresiden har man ikke langmodighet med slikt. Vi lyt tåle det."

 Jeg utfordrer den langmodige høyresiden, og ser med spenning fram til et redelig svar fra Hegge.

 PS: Ang. Goebbels' gratulasjonstelegram og Aftenpostens mangelfulle klippbunke: Goebbels gratulasjonstelegram, som avisen var så stolt av i 1935, var forsvunnet da jeg i 84 gikk gjennom Aftenpostens klipparkiv, mens alle øvrige hilsener til jubileumsutgaven var der. Telegrammet og mere til fra UB's mikrofilm-arkiv hadde jeg fra før, ellers takk. Men forøvrig var besøket interessant nok. Synes ikke Hegge skal forsøke å gjøre dette til et bevis på at jeg er uheldig med "en god del av sine påstander". Det kler ham ikke. DS.

Ivar Bakke

(som ikke kommer fra Oslo, men fra Steigen. Det skyldes plasshensyn - jeg er bonde. )