Årets viktigste bok.

Victor Klemperer: "Jeg skal vitne til siste stund"

Dagbøker fra Hitler-Tyskland 1933-1945

Gyldendal 1999 Oversatt av Per Paulsen.

Som anmelder har jeg aldri vært sikrere i min sak: Dette er en viktig bok. En bok hvis virkningshistorie vil strekke seg langt, forbi mang en kritikerrost bok som alle "måtte" lese det året den kom ut, og som man etter to år strever med å huske. De som har lest jøden Victor Klemperers dagboksopptegnelser fra 1933-45 glemmer det ikke. Jeg skal formidle denne leseerfaringen i et forståelig språk. Oppgaven forekommer meg like viktig som den er vanskelig.

Walter Nowojskij har bearbeidet og utgitt disse dagboknotatene. Han fortalte meg om sin glede og overraskelse over å finne et forlag som ut fra kulturell forpliktelse ville utgi en bok de etter alle solemerker måtte tape penger på. Det var heller ikke troen på egen kommersiell suksess som motiverte hans mangeårige arbeid med å gjøre de tettskrevne notatene tilgjengelige. Leser en boka, skjønner en godt hans følelse av forpliktelse: Dette er noe folk må få vite om. De 1600 sidene som kom på tysk i 1995, kommer i stadig nye opplag. Boka er blitt dramatisert for radio, og filmatiseringen går nå som tysk fjernsynsserie. Herved foreligger det altså et norsk utdrag på 800 sider. Hva er det ved denne boka som forklarer oppmerksomheten ?

Det dreier seg om dagboknotater, nedskrevet fortløpende under begivenhetenes trykk. Det er ingen sentral aktør som skriver, det er krigens hverdagsliv, lite omtalt i tradisjonell historieskrivning, som fyller mange av sidene. Klemperer var professor i romanske språk ved høyskolen i Dresden fram til 1935. Han var en velrespektert tysk dannelsesborger og intellektuell hvis aktelse og livsvilkår langsomt dratter nedover mot den absolutte ydmykelse, i takt med naziregimets realisering av sitt ideologiske hovedmotiv: Hatet mot jødene. Denne utviklingen er formidlet med analytisk distanse og refleksjon, samtidig som den åpne skildringen av det hverdagslige og konkrete lar leseren gjennomleve et emosjonelt trykk hinsides logikk og forstand. Ordet "interessant" lyder derfor i denne sammenheng altfor distansert. Boka er snarere besettende i sin ubehagelige intensitet.

For andre gang har jeg jaget fremover sidene for å nå velberget fram til dit hvor en kan puste lettet ut, dit hvor Victor "Israel" Klemperer og hans ariske kone Eva omsider kan føle seg trygge. Frykten smitter av fra disse notatene som, hvis de hadde blitt oppdaget, hadde betydd den visse død for forfatteren og de han nevner. De friske observasjonene av den alltid skiftende stemningen, brokker av samtaler, vitser, diskusjoner, danner en slags fikservæske som fremkaller den allmenne stemning, den skiftende tidsånd - hvordan det var. Samtidig skildres det særegent jødiske drama, det mentale avtrykk av katastrofen slik den artet seg for en av de ytterst få jøder som overlevde Hitler-Tyskland.

Klemperer avskyr ghetto-mentaliteten og sionismen. Samtidig forstår han mekanismen bak: "Hitler er sionismens betydeligste befordrer, Hitler har bokstavelig talt skaffet jødene "det jødiske folk" og "verdensjødedommen". [..]Jøder uten trykket fra antisemittismen [..] blir i hele sitt følelses- og tankeliv helt annerledes som mennesker - de har opphørt med å være jøder, tilhører helt og holdent den nasjon de lever og bor i." Men nazismen skrur denne integreringen tilbake, tilbake til jødedommen: "Den assimilerte generasjons tilbake-dreining – dreining hvor hen? Man kan ikke dra tilbake, man kan ikke komme til Sion. Kanskje tilkommer det overhodet ikke oss å gå, men i stedet å vente: Jeg er tysk og venter på at tyskerne skal komme tilbake, de har gjemt seg et eller annet sted."

Under den tiltagende avsondretheten og hatpropagandaen, blir det livsviktig for tyske jøder å oppleve solidariteten fra andre modige, anstendige tyskere. Mennesker som med fare for sitt liv våger å hilse på dem på gaten, stikke til dem forbudte matvarer, endog åpent tilkjennegi sin forakt for regimet. Slike finnes over alt, i alle lag. Men det finnes også angivere, troende nazister og folk som skruppelløst søker egen vinning.

Et eksempel på følgene av den tiltagende terroren: Passasjerene på en trikk blir vitne til et bombenedslag i det fjerne, og gjør hverandre oppmerksomme via blikk og gester. Ingen våger å si et ord - av frykt for å bli angitt for "defaitisme". Terroren er vilkårlig, en kan miste livet for den minste forseelse. Samtidig det tyske ordensvanvidd; utfyllingen av søknader, skjema, de pårørendes lovpålagte opplisting av de deportertes etterlatenskaper - ned til siste slips og strømpe.

Klemperer bruker, midt i det daglige strev med å skaffe mat, av sin kostbare tid til å studere og kommentere nazismens propaganda og idéhistoriske røtter. Studien av det tredje rikes språk kom senere ut i bokform, og dagbøkene inneholder flere smakebiter. Men like viktig er den psykologiske dybdeboringen i hvordan han selv og andre reagerer på begivenhetene. Angsten, forvirringen, den avstumpede, smålige kampen for eget liv og egen sikkerhet, virkelighetsflukten fra den fortvilte situasjonen. Men midt i dette; øyeblikk av menneskelig storhet, solidaritet, ånd. Klemperer framstår så stor og liten som han trolig var, bildet av ham selv og andre er tvingende overbevisende i sin barske realisme, sin vilje til sannhet. Hele tidsepoken framtrer som sjokkerende nær og levende, til tross for det ekstreme og uvirkelige ved situasjonen. Den oppmerksomme Victor oppfanger den talende detalj, linjen mellom de store hendelsene og deres avtrykk i hverdagen. Og samtidig følges krigs-begivenhetene med feberhet oppmerksomhet. Hvor lenge ennå før sammenbruddet ? En skjønner litt mer av hvorfor det tredje rikes innbyggere lydig fulgte sin fører så langt inn i nederlaget; blandingen av tåkete ideologi og moderne organisasjon - og den allestedsnærværende frykten. Men mer enn hvorfor, skjønner en litt mer av hvordan. Samtidig gir denne studien av en ekstrem grenseerfaring et innblikk i hva som egentlig bor i mennesket.

Oversetteren har valgt hensynet til et godt lesbart norsk foran den minutiøse gjengivelse. Som helhet er den vanskelige oppgaven vel utført. "Panzerfaust" betyr imidlertid ikke "panserneve", men bazooka. Og det tyske ordet "falsch" betyr galt eller feilaktig, hvis det ikke er tale om musikk. Å skrive "raseideologien var falsk" er nettopp "falsch". Forlag og oversetter skal ha ære av den foreliggende bok, som først ble avvist som for "smal", men nå er blitt utgitt med støtte av Europa-kommisjonen.

Ivar Bakke