Kristian Ottosen: I slik en natt – deporteringen av de norske jødene.

Aschehoug 1994

Hvorfor huske Auschwitz ?

Kristian Ottosen har tatt på seg en voldsom oppgave. Han ønsker å fortelle historien om de norske jødenes skjebne under krigen og sette denne inn i en internasjonal historisk sammenheng. Dette enorme stoffet håndterer han journalistisk og samtidig seriøst forsvarlig, hva den ytre realhistorie angår. Forfatteren er mer enn en kald referent, han vil nå fram til en bred offentlighet. Han ønsker å gi denne navnløse lidelsen et ansikt, vekke menneskelige følelser, forhindre at det uhyrlige blir glemt eller likegyldig.

Noen norske jøders skjebne blir rekapitulert mest mulig realistisk . I tillegg til bred historiekunnskap har Ottosen et dystert reservoar av egne erfaringer fra tysk fangeopphold å trekke veksler på. Dessuten, og viktigst kanskje, intervju og personlig kjennskap med overlevende. En av dem er Leo Eitinger, som i boka er sitert med bl.a. følgende skildring av den nødvendige mentalitet:

"..vi har nesten glemt å betrakte oss som mennesker. Om dagen tenker vi slett ikke på det, for da er vi følelsesløse og tankelause mekanismer i fangeklær, slik som nazistene vil ha oss og slik som vi også må være om vi skal ha det ringeste håp om å komme ut av dette helvete med forstanden sånn noenlunde i behold."

Denne dobbelte fornedrelsen; bøddelen som påfører offeret delaktighet i sitt eget tap av "menneskelighet" - blir ikke tematisert av forfatteren, den siteres bare. På samme måte som han ikke reflekterer stort over begrepet skyld - ut over beskrivelsen av de øverste ansvarliges feige flukt fra den. Her velger ex-fangen Ottosen beredskaps- og kamp-prosaens toneleie, hvor bestialiteten er konkret, åpenbar, nazistisk. Forbrytelsen har navn og ansikt. Vi andre, inklusive mange tyskere, er heldigvis normale. Vi må lære, slik at ikke denne grusomme unntakstilstand med gale statsledere gjentar seg. Vi må få verden tilbake i sitt naturlige leie.

Når fanger som Ottosen og Eitinger klarer å vende tilbake til troen på menneskene, fornuften og moderniteten - etter alt de har sett og opplevd, burde vel jeg og andre holde munn. Denne boka har det til felles med nesten all øvrig litteratur om 2.verdenskrig at den knapt forsøker å konkretisere hvilke politiske og militære alternativ innen rekkevidde som kunne ha hindret (ikke lindret) tragedien. Et bør må være ledsaget av et kan, er det ikke så ? Hva kan så dagens lesere lære ? Bestod ikke ett av nazismens og kommunismens moderne trekk i valget mellom deltagelse eller undergang, at det ikke fantes en nøytral frisone ? Det er fanger som samler opp bagasjen, drar ut likene fra gasskamrene, klipper håret av de døde, trekker ut gullplombene o.s.v. Verre er det at alminnelige anstendighetsregler og solidarisk opptreden stort sett var uforenlig med vilje til å overleve. De fleste kvinnene klamret seg til sine barn under ankomst til leiren - og det førte til den sikre død.

Men hva tenkte de få som var snarrådige nok til å levere barna til eldre slektninger, og ble utsortert til arbeidstjeneste ? Maktet de å beholde troen på menneskene, seg selv inklusive ? Om du eller jeg ikke bebreider dem er ikke så interessant. Mange av de som maktet å skaffe mat eller en stilling utenom det alminnelige, og følgelig unngå den alminnelige skjebne å dø etter to - tre måneder, ble naget av tanken på at deres liv ble forlenget fordi de ikke helt ut delte sine kameraters kår, selv når dette skyldtes ren tilfeldighet.

"Man ser seg selv som et ledd innenfor dette skrekkelige og vanvittige system, et passivt ledd. Men tross alt er man på en eller annen måte del av dette systemet. Så skyver man alt vekk så snart som mulig. Man vil ikke tenke, kan ikke tenke, vil ikke føle, tør ikke føle." - sier Leo Eitinger 45 år senere.

Ottosen skildrer ofre og bødler, gode nordmenn og kvinner. Men denne feige familiefar av en leser kjenner seg kanskje best igjen som taxisjåføren som blir rekvirert til fangetransport. Vi som er naboer og tilskuere til tragedien, - "vi vil ikke føle, tør ikke føle", da blir vi medansvarlige. Å vite blir en forbannelse. Ottosen nevner Scharfenbergs artikler om Hitler i Arbeiderbladet. "Verden ville i dag sannsynligvis sett annerledes ut hvis den hadde lyttet mer til Scharfenbergs ord enn til Hitlers."

Jeg vil så gjerne tro det Ottosen skriver her, men frykter at min og andres evne til å ta verden inn over seg uten å segne eller bli avstumpet er uhyre begrenset. Hvem og hvordan skal en hjelpe ?

En jødisk mor, på vei ned til Vippetangen sammen med sine barn, på vei til fangeskipet "Donau", eskortert av norske polititjenestemenn. De fleste som hentet norske jøder ut av sine hjem og inn i tilintetgjørelsen hadde ikke noe imot dem personlig. "Nothing personal" som mafiaens leiemordere pleide å si. Hun brister i krampegråt og roper til stadighet: "De kan redde meg og barna hvis De vil !" Hva skal man si til slikt ?

Ottosen har skapt et verdig rekviem over den absurde skjebne som ble jødene til del. Kanskje kan noen bli bedre skikket til å forstå dagens virkelighet av å lese boka. Jeg vet ikke.

Ivar Bakke