Ronald Fangens ettermæle. (refusert av Dagbladet)

Jon Hjalmar Smith anmeldte Norsk Krigsleksikon i denne avis med uttalt ønske om å finne feil. Hans hovedinntrykk er positivt - det er også mitt. Men en åpenbar brøler bør påtales, ettersom det gjelder en utrolig uetterrettelig fremstilling av Ronald Fangens (RF)holdning overfor nazi-tyskland. Nils Johan Ringdahl hevder at RF tilhørte kretsen av "tyskvennlige forfattere" som "endret standpunkt" våren 1940. Ringdahl oppgir et par forhold som støtte for sitt syn. RF "stod på Hamsuns side" i Ossitezky-striden. Til det er det bare å si to ting: RF ble ikke spurt av Helge Krogh på grunn av dennes personlige fordommer mot Oxfordbevegelsen. For det andre; er det rimelig å oppfatte en manglende underskrift som aksept av tysk nazisme ? Videre i artikkelen hevdes det at tyskerne arresterte RF på bakgrunn av en artikkel i Kirke og Kultur. Det er en utbredt misforståelse, ikke så viktig. Arrestasjonen skyldes en angiver som hadde hørt RFs klare meninger på en togreise. Verre er det med påstanden om at det var RFs "engelske bakgrunn" som gjorde tyskerne interessert fra starten av. Langt sansynligere var det RFs tidlige engasjemang mot nazismen. I Bernt Oftestads bok fra 1981 (Gyldendal) finnes dette utførlig dokumentert. RF viktige rolle som bannerfører for den konservative kulturfløy hadde fått fatale følger hvis nazistene kunne spillt på en velvillig eller naiv a-politisk holdning. Men Fangens anti-nazisme var artikulert og langt mer prinsippiellt velfundert enn f.eks. Nordahl Grieg, som forfattet oppropet til støtte for Ossietzky. Hans selektive omgang med verdier som ytringsfrihet og motstand mot diktatur er lite imponerende, men det er en annen skål. At RFs mange avisartikler mot nazisme i mellomkrigstiden skal bli glemt er ikke så rart. Men at en historiker avslører en slik fordomsfull og uvitende holdning er pinlig, vel verd en beklagelse.

Ivar Bakke