Gratie !

Å finne seg til rette i det moderne.

 Det er en kunst å forstå sin egen tid, komme overens med den, føle seg hjemme og gjøre den til sin egen. Anders Johansen karakteriserer sitt skrivearbeide som et slikt forsøk på å finne seg til rette. Men i jakten på en sammenhengende forståelse er han uvillig til å gå på akkord med kravet til frihet og fornuft.

"Jeg forsøker meg altså som intellektuell - og gir meg snart til å speide urolig etter utveier fra kynismen og leden. Jeg trenger ikke ha drevet det så langt før jeg oppdager at siste mulighet til å snu, ved hjelp av "positiv tenkning" og annen tro, for lengst er gått meg forbi. Jeg skulle så gjerne sagt "ja til livet", men jeg motsetter meg lobotomi. Hvordan skal jeg så kunne beholde mitt gode humør ?"

 Såpass ambisiøst og samtidig lekende er tonefallet i denne tekstsamlingen. Forfatteren er medieviter av yrke, antropolog av utdannelse og filosof av temperament. Det avspeiler seg i valg av både tema og innfalsvinkel. Den essayistiske stilen med digresjoner og anekdoter er en nytelse og en utfordring. Det personlige draget ved teksten er en uvanlig leseropplevelse innenfor lærd sakprosa. Et tonefall av lekende alvor og indre nødvendighet som smitter over og gir meg følelsen av å ha lest noe viktig. Selv om teksten til tider er krevende, med henimot tysk setningsbygning og lange sitat, så er det en intensitet og entusiasme der som holder en fanget. Den muntlige og personlige skrivestilen - med innskutte bisetninger og lange assosiasjonsrekker, er omtrent slik som du og jeg ofte snakker med hverandre og som jeg her og nå gir et slags skriftlig eksempel på, - ja ikke akkurat sånn som vi snakker altså, men...

- den er temmelig slitsom å lese, ikke sant ? Den personlige betroelsens sjanger, hvor forfatteren skriver om sin egen personlige tilknytning til et tema, blir ofte både anmassende og avsporende. Når denne boka likevel ikke framstår som privat eller kjedelig, må det skyldes en kvalitet ved den. Flere kritikere burde sette den på dagsordenen. Dette er et forsøk i den retning.

 Forfatteren siterer Sartre, som hevdet at han ble filosof fordi han var dum, - dvs. ikke forstod det som var innlysende for de andre. Derfor måtte han tenke nærmere etter. Den som vil forstå sin livsverden har denne fremmedfølelsen som sitt utgangspunkt og fremste våpen. En antropologs viktigste egenskap er at han er "dum" - dvs. ikke inneforstått med det selvsagte. Anders Johansen anvender denne underliggjørelsen av det kjente og dagligdagse i sin bok. Og slik et lite barn stundom kan gi forbløffende presise beskrivelser på grunn av den sent ankomnes friske blikk - slik vender forfatteren seg mot det vi daglig omgås, mot våre massemedia. Resultatet er både morsomt og tankevekkende.

Hvordan unngå å bli et ekte åndsmenneske ?

Klagesangen over dagens journalistiske form og (mangel på) innhold er så alminnelig at den ofte selv blir til forslitte og intetsigende klisjeer. Etter å ha lyttet til Georg Johannesen og Dag Solstads jammer fra elfenbenstårnet, er det interessant å lese en forfatter som fortsatt har interesse for - og kunnskap om - moderne journalistikk.

Det er så altfor lett å vende ryggen mot sin egen samtid og alt det moderne og flimrende en ikke forstår. Jeg har selv vært en pasjonert avisleser i noen år og pleiet en levende interesse for politikk og samfunnsspørsmål ved å følge med i aviser og TV. Etterhvert oppstod det en fremmedfølelse overfor medienes måte å snakke på. Jeg begynte å lese bøker i stedet, for å spare tid, komme til poenget. Tittelen på Anders Johansens bok; "Gratie - og andre forsøk på å finne seg til rette i det moderne", fanget min interesse. Her er det kanskje en slags stuntmann som har holdt ut, tenker jeg. For meg er disse linjene er gjenkjennelseslitteratur:

"Jeg hadde fått inntrykk av at man ustanselig snakket i disse mediene, uten egentlig å få sagt noe som helst. Helt uten innhold var nok ikke denne strømmen av bilder og ord, men det var sjelden jeg kom over noe jeg ikke visste eller kjente så altfor godt fra før. Mest støtende var formen: Klisjeene som syntes å svelge unna all uregelmessighet i stoffet, den pinlige platthet i anstrengelsen for å tilføre personlighet, spontanitet og dramatikk. Man kommuniserte friskt på alle kanter: Jeg fant det likegyldig, ofte trettende; av og til følte jeg meg direkte forulempet. Jeg var for kategorisk, og visste det nok. Men jeg hadde mistet interessen."

Enkelte av Bokens forkjempere vil kanskje si seg fornøyd og hilse denne åndsfrende velkommen inn i de dannedes selskap. Der kan man trekke seg tilbake og nyte det sublime og kjente i fred og ro. Men Johansen er ikke deres mann, han vil ikke ha ro. Å skulle skjerme seg mot alt som er kjedelig, smakløst og uvesentlig er å unnvike det som virkelig gir motstand og friksjon, dvs. alt sant stimulerende, hevder han. Han blir urolig over sin egen voksende likegyldighet overfor det flertallet fyller sinn og tanke med. " Om dette fikk fortsette, ville jeg bli et ekte åndsmenneske. Hva i all verden skulle jeg gjøre ?" Altså forsøker han å forstå det som irriterer og kjeder. Hva er det ved dette flate og trivielle - hva betyr det, hva er det vi henter ut av det ? Hvis det ikke skyldes dumhet må det være en annen grunn til at så mange snakker og snakker uten å si noe.

Det er noe av dette forfatteren faktisk lykkes å vise frem! Han viser medias dramatarugi, spillets regler og logikk. Med en fruktbar bruk av Gregory Bateson viser han hvilke meningsrammer som skaper ytringer som isolert sett er temmelig barokke, hvis vi tar dem bokstavelig og alvorlig - dvs. misforstår dem. Johansen forklarer oss enkelte spilleregler som gjør spillet mer tilgjengelig. Samtidig tydeliggjør han spillets latterlig enkle mønster på en måte som burde få nyhetsredaksjoner til å satse på etterutdanning - eventuelt omskolering.  I et radio- og TV-intervju er det ikke rom for nøling, presisering eller opplysninger "off the record" som journalisten kan bruke som anonyme sitat "fra informert hold". Intervjuobjektet må gardere seg mot egne utsagn: Sleivete, upresise og famlende ord er direkte skadelig for sak og karriere.

 "Hvem kan, på sparket, svare uangripelig presist, på et hvilket som helst overraskende spørsmål ? Hva skal de stakkars menneskene gjøre ? Jeg vet hva jeg ville gjort: Med sikker mine og innøvde formuleringer ville jeg avvist enhver invitasjon til menings- eller informasjonsutveksling. "Totalvurdering", ville jeg sagt, "på det nåværende tidspunkt", "følge saken meget nøye". Slik er bakgrunnen for overenskomsten mellom intervjueren og hans objekt. De er i en håpløs situasjon begge to. Men de vet at de kan berge seg ut av den ved å late som om de svarer og spør."

Når en journalist fyrer løs mot et intervju-objekt og demonstrerer sin kritiske holdning ved å insinuere den mest ytterliggående og halvkriminelle forklaring på begivenhetene - da har motparten egentlig lett spill. "Nei slik henger det nok ikke sammen" svarer intervjuobjektene - hva ellers ? Og vi gir dem rett, ettersom ordene journalisten legger dem i munnen er så urimelige. Men dermed slipper de å beskrive eller ta offentlig stilling til de faktiske problemene som forårsaker journalistens intervju. Det kritikkverdige forblir ukommentert. En kan spille rollen mer eller mindre godt, men alle vet at det bare er et spill. Debatten og meningsutvekslingen foregår andre steder. Men kampen om seernes øyeblikks-sympati kan være avgjørende. Derfor blir slike intervju tillagt stor vekt, til tross for at informasjonsverdien oftest er minimal. Det kan synes som om mange journalister tror de er kritiske når de er uhøflige. En kritisk journalist er irriterende velinformert. Svært mange er bare irriterende. For mange journalister må Johansens glade vitenskap utgjøre en langt mer rammende kritikk enn de rituelle sørgehøytideligheter fra norske litterater over avisenes (les Dagbladets) forfall og tidens slette smak. "Gratie" tar journalistikkens estetikk på kornet, viser hva som skjer med innholdet når alle tema skal tilpasses et form-krav, som om de var krokete trær på vei gjennom et sagbruk.

Frihet og tradisjon.

Et annet tema forfatteren har arbeidet mye med, er vårt forhold til historie og identitet.

Vårt moderne Norge preges av omforente målsetninger om å gi ungdommen identitet og tilhørighet til det som er "typisk norsk". Denne målsetningen er sjelden gjenstand for debatt eller presiseringer. Gjennom å lære om "nordmenn før oss", (gjerne før nasjonalstatenes tid) skal det etableres en samfølelse; en slags urnorsk, naturlig væremåte, hvor vi alle blir deler av et forestilt felleskap på tvers av århundrene. En bør jo helst ikke begrunne slike forestillinger om det genuint norske ved å henvise til genetisk overførte egenskaper: Noen kunne jo dra ufine paraleller til nazismens tankegods. Derimot henvises det gjerne til naturens innflytelse på vår "folkekarakter", som dermed blir en tilpasset, gjenkjennelig størrelse på linje med artsegenskaper hos dyr. Historie blir ikke historie gjennom denne tradisjons-formidlingen. Den blir til natur og skjebne.

Som i den forrige boka, "Den store misforståelsen"(Tiden Forlag- 96), angriper Johansen ideen om "nasjonal egenart". Begrepet er problematisk. Enten må det formuleres så upresist at nær sagt alle egenskaper passer inn, og alle kan oppfatte seg som ekte norsk. Da kunne det like gjerne vært brukt om f.eks. tyskere. Eller en kan forsøke seg med presiseringer av en nasjonal egenart ved å gripe tilbake til en norsk tradisjon. I så fall er det påfallende mange som i dag ikke svarer til beskrivelsen av det "typisk norske".

I sommerens strøm av bygdedager er det trolig flere vikinger i landet enn på Snorres tid. Enkelte mener i fullt alvor at vi skal ha mere til felles med disse krigerne enn f.eks våre franske samtidige. Slike teorier kan bli til spennende forretningsideer, de kan fungere som identitetsskapere for et olympiade-berust folk. Men denne historieløse fortidskultusen er først og fremst et internasjonalt, moderne fenomen, felles for generasjoner som har mistet tradisjonenes myndige faderhånd. Det spesifikt moderne ved situasjonen ligger jo i at vi kan velge identitet og tilhørighet, den er ikke lenger noe gitt.

Johansen mener vi velger en identitet og en tradisjon som vi kaller typisk norsk, men at denne tradisjonen stammer fra et felles europeisk arsenal. Noen av hans kritikere, som f.eks Kåre Lunden, vil hevde at dette er trivielt, men at det er nettopp måten disse felles elementene er satt sammen på som er typisk norsk. Det at et begrep ikke henviser til en entydig "ting" gjør det ikke automatisk til metafysiske spekulasjoner en bør kvitte seg med. Selv de som er mest lei av å få tredd andres definisjoner over sitt arme hode kan i et velvillig øyeblikk innrømme at det generelt sett er en mentalitetsforskjell mellom Nøtterøy og Napoli. Men derfra til å kunne definere og klarlegge eksakt hva denne forskjellen består i…. Der står saken - uavklart. Den unndrar seg dekkende merkelapper men lar seg heller ikke mane bort med rasjonalistiske besvergelser.

Uansett: Kretsingen rundt norsk historie og tradisjon skaper hva det nevner, vi skaper i dag en moderne, norsk identitet og kultur ut fra en felles viten om vår historie. Det skyldes ikke at vi har så mye til felles med våre forfedres livsverden. Snarere fordi kunnskapen om norsk historie er en del av dagens kulturelle felleseie, en skaper av gruppetilhørighet. Blir dette en slags "nyttig løgn" vi holder oss med ?

Jeg vil tro at de fleste som for 500 år siden bodde i det området som i dag kalles "Norge" hadde mer til felles med religiøse analfabeter i fattige land utenfor Europa enn de velfødde turistene som som besøker muséer og føler at de "opplever fortiden" i dem. Skal vi ikke få lov til det nå da ? Johansen presiserer:

"Med dette vil jeg ikke ha sagt at vi er uten følelser, og heller ikke at vi bør være det. Jeg sier: På dette punktet er det om å gjøre å ikke blande kortene. Tradisjonsbevissthet, kulturell identitet og lignende kan muligens oppfattes som verdifullt, utsatt og støtteverdig. I så fall kan kanskje enkelte prester, psykologer og kunstnere bidra til å trygge disse verdiene. Men museene og fortidsvernet kan ikke se det som sin oppgave, om de vil være forvaltere av historisk kunnskap og perspektiv. Historieforståelse kan være truende, men ikke "bærende" for personlig og nasjonal identitet; stoff til identitetsbygging kan bare hentes ut av historien i den utstrekning historiserende perspektiver blir satt ut av kraft. Altså: Mellom de to overordnede målsetninger for dette kulturarbeidet - mellom kunnskap og identitet - må det gjøres et valg."

Må det det ? Jeg er ikke så sikker, selv om jeg finner Johansens advarsler svært betimelige. Gjennom interessen for fascismens historie har også jeg fått en dyp skepsis overfor bevegelser som i møte med en nåtid som synes truende griper tilbake til en tilsynelatende oversiktlig, endelig størrelse - Fortiden - og tar patent på den. De historiske løp som skaper nasjoner og egenart er nettopp historisk og tidsbestemt; d.v.s. et produkt av tiden som ubønnhørlig fortsetter sitt omskiftelige løp. Er det noe et historiserende perspektiv viser, må det være nettopp alle tings forbigående og skiftende karakter, - og ikke evige nasjonale artsegenskaper.

I dette ligger det både en trussel og en mulighet. Vi fødes inn i denne verden som uvitende barbarer, hvem og hva vi skal føle oss i slekt med er åpent. Gjennom hukommelsen og kunnskapen om fortiden formes både vår kollektive og personlige identitet. Hvem vi er, er et spørsmål om hukommelse. Bl.a. derfor er et hukommelsestap en traumatisk opplevelse. Et menneske uten erindring vet ikke hvem hun er - hun må gjenskape hele verden på nytt hver dag. Det er bl.a. mangelen på sammenheng og forutsigbarhet som virker så skremmende ved "gale" mennesker. Deres profil virker uklar, nesten oppløst. Uten tradisjonsbevissthet blir også kollektive "forestillte felleskap" oppløst. Hvem vi er henger sammen med hvem vi var. Uten fortid er vi ingen. Men som historisk interesserte mennesker burde vi også vite hvilken plutselig frigjørende tanke den moderne historiske bevissthet var da den erstattet den daværende sykliske tidsoppfattelsen. Demokratiet er utenkelig uten den. Man våknet opp og sa: Hvis dagens maktforhold, idéer og skikker har en (tilblivelses-)historie - da betyr det jo at de ikke er evige størrelser, men nettopp foranderlige ! La oss omstøte den herskende orden hvis autoritet hviler på overleverte tradisjoner i stedet for fornuft og rettferdighet!

Er Johansen den siste gjenlevende naive modernist ? Neppe, men han ønsker en "framtidsberedskap", en bearbeiding og forståelse av de nyeste tendenser. Ellers

kan vi bli sittende "desorientert og akterutseilt, slik de fleste gamle gjør det allerede, og ikke lenger kunne forstå eller sympatisere med vår egen samtid. I dette kan historien være til nytte. (..) Sansen for det historiske i tilværelsen er, med Robert Musils ord, mulighetssansen vår."

Som et korrigerende perspektiv tror jeg dette er både nyttig og viktig litteratur, også for en leser som ikke riktig makter å bli begeistret over budskapet. Mange fasetter faller i skyggen ved denne bestemte innfalsvinkelen til historie og identitet. I et hvert bestemt perspektiv ligger en begrensning. En forfatter som korrigerer seg selv flere ganger underveis er trolig innforstått med dette. Johansen er essayist, han begår et forsøk på å finne seg til rette. Til tider høyrøstet, insisterende, men likevel hele tiden med denne halveis dementerende reservasjonen om sin egen utilstrekkelighet i bakhånd. Det inngir tillit.

Tror jeg bråstopper der, vel vitende om at dette langt fra gir noen uttømmende presentasjon eller vurdering av boka. Dette skriver jeg ikke av falsk beskjedenhet, men fordi boka er så rikholdig. Artikkelens form yter heller ikke bokas stilistiske kvaliteter rettferdighet, det personlige tonefallet, den lekende flertydigheten midt i den stringente framstilling: Det er fristende å hakke opp teksten i enda flere sitater. Forhåpentligvis har jeg vakt en interesse for et tema - boka inneholder langt flere enn de omtalte. Dere bør også få nyte forfatterens form, derfor blir mitt råd det uomgåelige: les selv !

Ivar Bakke