"En lang og stolt historie" ? 

"Alle vet jo det..." synger Kari Bremnes. Kristin Clemet synger det ikke, hun skriver i Tidens Tegn nr.5 1997:

"Alle vet jo innerst inne at det er et hav av forskjell på Høyre og Fremskrittspartiet; at Høyre har en lang og stolt historie; at Høyre er et anstendig parti(...);at Høyres politikk hviler på liberale, konservative og tolerante ideer - og står for kultur, ånd og dannelse - som ikke noedemokrati kan greie seg foruten."

Bakgrunnen for Clemets poetiske utblåsning er Jaglands benevnelse av Fremskrittspartiet som "det gamle Høyre". Hvis det er så at alle vet om Høyres lange og stolte historie, så må jeg herved få tilkjennegi min uvitenhet. Jeg vet at partiets historie er lang - men hva er det egentlig Clemet er stolt over ? Partiet stod for vel så reaksjonære og fremmedfiendtlige holdninger som de Fremskrittspartiet i dag representerer. Høyrepressen har fungert som klakkører for den overvåkning og knebling av sikkerhetspolitisk opposisjon som har pågått etter krigen. Hva slags liberalt forum for annerledes tenkende har høyrepressen vært i disse årene ? Hvordan fungerte utmyntingen liberale, demokratiske ideer i praksis ? Og den prinsippielle troskap mot ytrings og organisasjonsfrihet - hvor ble det av den fram til murens fall ? Enten kjenner ikke Clemet til Høyres historie - eller så forsøker hun i likhet med mange ex-marxister å skjønnmale en fortid som en håper skal være glemt.

Jeg mener ikke å gjøre Clemet ansvarlig for handlinger som fant sted før noen av oss ble født. Poenget er hvordan en forholder seg til en tradisjon - hvilke elementer en vedstår seg, og hvilke en tar avstand fra. Dagens Høyrefolk blir ikke nazi-sympatisører på grunn av Aftenpostens brune fortid - like lite som dagens Senterparti-folk blir det av å lese Nationen. Men hvordan stiller avisene seg i dag til det som foregikk ? Når en nekter å innrømme gårsdagens misgrep, hefter en moralsk for dem.

Høyres brune fortid har aldri vært noe tema i Aftenposten, alle slike innlegg er blitt sensurert, - i stedet har det på redaksjonelt plass blitt hevdet at "Høyre var ikke reaksjonært". Per Egil Hegge har aldri måttet forklare avisens støtte til teppebombingen av Kambodsja - som ikke drepte like mange som Pol Pot, men tross alt kostet ½ mill. menneskeliv. Det forskjell på folk. Aftenposten beklager seg over venstresidens historieløshet samtidig som de legger lokk på sin egen historie. I "Nationen" - hvor jeg er litteraturmedarbeider - har jeg og andre gjennom redaksjonelle artikler tematisert Bondepartiets lefling med fascismen. I Høyres hovedorgan er dette fortsatt umulig. Kåre Willoch så seg i stand til å erklære følgende under partiets jubileum :

 "Andre hovedstrømninger i norsk politikk har enten gått i oppløsning eller har periodevis truet med revolusjon og proletariatets diktatur, mens Høyre er forblitt urokkelig tro mot de bærende ideer bak demokrati og nasjonal trygghet."

Hvor lenge har man tenkt å kolportere disse forskjønnende omskrivningene ?La oss se litt på det søndagsliberale Høyres historie.Aftenposten beskrev fascistenes "fredelige revolusjon" i Italia i lyse toner. Rimeligvis, ettersom parlamentarismen "allerede er utslitt" og "forsumper det politiske liv". "Vor tid savner «mannen», en ene, den villende", heter det 2.5.1925.

 «Det var folkets sunde sans som reiste sig mot parlamentarismens-unationale udskeielser" , forklarer avisen, - "Det borgerlige samfund er allikevel ikke at spøke med. Kommunistene bør tage sig i akt i alle lande. (..) Også i vort eget land vil det skje, hvis det bliver nødvendig."(1.nov.1922)

Etter at Johs. Nesse overtar som redaktør i 1929, dreier avisen fra den utilslørte sympati overfor fascismen, til tesen om demokrati "under normale forhold". Det forhindrer ikke at avisen drev en hard kamp mot retten til fagforeninger og arbeidslediges stemmerett. Og utenriksredaktør Konstad holder fortsatt stø kurs når de spanske fascistene knuser den lovlig valgte regjering i Spania:

"Ellers er det å si om opprøret at det er Spanias beste elementer som står bak det. (..) De såkalte «opprørere og rebeller" er ikke banditter, men Spanias hederlige borgerskap med militæret i spissen, som prøver å redde fedrelandet fra å være en galeanstalt, et lovløshetens rike, hvor enhver forbrytelse tolereres.» 29.7.1936. 

"De gode bolsjeviker som er mestre i propagandakunst, visste meget vil at intet ville gjøre sterkere inntrykk på et godttroende borgerskap enn om man kunne få lagt skylden for Madrids ødeleggelser på General Franco." 27.11.1936

Konstad, som også var utenriksmedarbeider i Morgenbladet, beskrev Hitler slik:

"Han har slått kommunisterne med deres egne midler - terror mot terror.Men i så måte har vi ingen medlidenhet med dem. (..)Nazismen er det logiske og naturnødvendige svar på marxismen. Og forsåvidt kan Hitler ha rett i at Europa burde være ham taknemlig for hans kamp mot kommunismen - hvordan så dommen om ham ellers måtte falle ut" (9.3.1933)

Redaktør Nesse leverte flere analyser av årsaken til nazismen. De røper en temmelig valen tiltro til demokratiet som statsform:

«Det er bare en bevegelse av betydning som kjemper for diktatur, det er den socialistiske bevegelse. For den ene part er diktaturet et ideal, for den annen part er det et nødvergemiddel. For dog å beholdeen halv frihet, ser man sig nødt til å gi avkall på den annen halvdel av klenodiet. Grunnen til at flere stater tilsist ser seg stillet overfor dette bedrøvelige valg, er resultatet av den socialradikale venstrepolitikk stykkevise imøtekommenhet overfor den demagogiske agitasjon fra socialisternes side. På den ene side overlesses våre samfundsklasser med sociale tiltak, som alle etter teoretiske regnekunskaper skulle være gavnlige, men som istenfor ødelegger oppholdelsesdriften og skaper den drepende mentalitet: Vi krever!» 7.3.33.

Høyreavisen så på avskaffelsen av demokratiet som et nødvendig trekk for Tyskland. "Tyskland sikrer seg» lyder overskriften etter riksdagsbrannen. Likevel tilbakevises de hyppige beskyldningene om nazi-sympati bestemt - men ikke helt overbevisende:

"Arbeiderpartiet påstår i går at Høires presse efter beste evne reklamerer for det nye «voldsregime» i Tyskland. Denne påstand dekker ikke sannheten for vårt vedkommende Aftenposten har tydelig nok tilkjennegitt vår mening at for et hvert selvstendig, opplyst og kultivert folk er diktaturet en uverdig statsform. Men vi har også gjordt oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - kfr. skogskonfiiktene - kan man tilslutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det. som Arbeiderpartiet utfører her." 21.3.33.

Aftenposten blir ikke sentimental i utide. Den lot seg ikke «lede i bånd av Helge Krog og hans Marxistiske kompani» da mange forfattere protesterte mot Knut Hamsuns angrep på KZ-fangen Ossietzky. Også i forhold til jødenes skjebne holdt avisen stand mot overdreven medlidenhet. I følge avisen  

«kan det ikke herske tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati som disse Israels sønner neppe fortjener. (..) «Vi vet ikke i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skylde jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at det ikke bare skyldes mindredyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker."

Jødehat er jødenes egen skyld, går man ut fra. Men jøder skal ikke bekjempes med moralisme:

"Derimot kan vi innrømme at en tusenårig kamp mot allverdens vanskeligheter har gitt jødene en spesiell smidighet og en særlig begavelse i å øyne muligheter og i alle situasjoner - egenskaper som vi burde møte med solide lover, med germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet. (..) Vi skylder vort eget folk det hensyn å være aktsomme overfor alle farer.» 4.4.33. (avisens kursivering)

Dette skriver Høyres hovedorgan mens partiets fører heter C.J. Hambro - i slekt med de jødiske eierne av Hambro Bank og utskjelt som «pengejøde" av NS. "Kultur, ånd og dannelse"? - joda, av sitt slag.

6.11.1937 advarer Nesse mot blokkdannelse mot kommunismen, mens Konstad anså avtalen mellom Tyskland, Japan og Italia som et klokt trekk, og beklaget at den ikke kom før. Faren for krig skyldtes Kommintern. Tysklands ekspansjon fram til 1939 ble ikke kritisert, avisens dekning ble utgitt i bokform i Tyskland. Lederen for 10. april 1940 er et sirkus for seg. Etter den "militært sett imponerende" okkupasjonen gjalt det å ta den nye situasjon med ro og ikke utfordre fienden. Da tyskerne innsatte en ren nazi-redaksjon i september 41, ble denne rekruttert fra avisens egne folk. Eierne påla alle å vise samarbeidsvilje, slik at ikke avisen måtte gå inn. Under krigen tjente eierne enorme summer, og opparbeidet nermest monopol på annonsemarkedet. Etter krigen betalte eierne én mill. - mot at det ikke offentlig skulle reises tvil om avisens nasjonale holdning. Neivel. Det skal jeg ikke gjøre. En skulle kanskje tro at avisen knapt våget å pense inn på krigen, forholdene tatt i betraktning. I alle fall ikke snakke høyt om andres manglende forutseenhet fra et såvidt utsatt glasshus. Så har ikke skjedd. I stedet har man brennmerket all sikkerhetspolitisk opposisjon som "unasjonal" - hva nå enn det måtte bety. "Arbeiderpartiet faller Norge i ryggen" - erklærte Benkow, da det oppstod tvil omkring begeistringen for nye raketter. Forræderbeskyldninger i stedet for argumenter - slik skaper man et dannet og liberalt klima for Dialog. Finnes det noen høyrefolk som offentlig har beklaget den stupide hetsen av annerledes tenkende som har forpøblet ethvert forsøk på sikkerhetspolitisk debatt ? Har man noensinne tatt et oppgjør med de metoder som ble brukt ? Er det vilje til å vedstå seg fortidens anti-demokratiske trekk, slik at man kan kritisere en justisminister med marxistisk fortid uten å selv virke latterlig pompøs ? Hvor åpent er det mulig å snakke om Høyres historie ? Da Aftenposten jubilerte i 1935, plasserte man et oppblåst gratulasjonstelegram fra Josef Goebbels på hedersplassen, hvor det bl.a. het:

"Jeg knytter hertil ønsket om en stor fremtid i dets hjemland, i pakt med dens fortid." (20.4.1935)

Da jeg spurte i avisens arkiv, var det dessverre ikke å oppdrive i den ellers så rikholdige klippbunken fra jubileet. Er det ikke på tide med å befeste et Høyre som nettopp ikke er i pakt med sin fortid ? Det første og avgjørende skritt på veien må etter mitt skjønn være å erkjenne den. Så kan en fritt gå videre, og velge sin egen framtid.

Ivar Bakke