En bygdetulling til besvær.

Berner Larsen starter et innlegg ved å henvise til en anonym telefon som med pedagogisk vennlighet forklarer at «Ivar Bakke er en bygdetulling», om noen fortsatt skulle være i tvil. Men jeg står heldigvis temmelig alene. I følge den modige anonyme informant deler resten av kommunen Larsens engasjement i «Kampen for Norge».

Det fremgår av Larsens edruelige argumentasjon at vårt land står overfor en situasjon hvis konsekvenser bare kan sammenlignes med den tyske okkupasjon; vi står overfor en trussel fra «inntrengere, på sikt erobrerne», det er fare for «muslimsk kolonisering». Innvandringspolitikken er «i framtidig perspektiv «svartedauden»». Med et slikt syn på dagens situasjon synes jeg Larsen opptrer generøst overfor en bygdetulling som faktisk blir å betrakte som en slags 5.kolonne for en fremmed erobringsmakt. På hvilken måte denne kolonisering og erobring foregår har jeg ikke helt fått klarhet i, selv om jeg tilhører de «politisk paranoide kretser». En utdypning fra Larsens side hadde vært ønskelig.

Larsen liker ikke å bli kalt rasist. Det er ytterst få mennesker som betrakter seg selv som rasister. Aftenposten, som i 1933 ikke visste «i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet», advarte mot både innvandring og jødehat. De innrømmet jødene «en spesiell smidighet og en særlig begavelse i å øyne muligheter og utveier i alle situasjoner - egenskaper som vi på vår side burde møte med solide lover, med germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet.» En stor innvandring av politiske flyktninger ville være skadelig for vår norske kultur.(Norge satte da også europeisk rekord i å avvise jødiske flyktninger i mellomkrigstiden.) «Vi skylder vårt eget folk å være aktsomme overfor alle farer». Men samtidig som man advarte mot «jødiske» egenskaper, ble det advart mot rasisme, for balansens skyld. Jeg mener dette er en like umulig og inkonsekvent posisjon som å hevde at motstand mot trakassering av innvandrere er et indirekte forsvar for «svartbanders herjinger» og voldtekter. Felles for alle slike generaliseringer er at man tilkjenner en gruppe visse spesifikke artsegenskaper (innvandrere trekker jo kniv for et godt ord, i følge O.B.Dahl) og man behandler mennesker som om de var ferdig-programmerte representanter for en kultur, uten personlige egenskaper eller ansvar. Antirasisme er ikke å hevde at alle innvandrere er gode mennesker, men å insistere på at alle er mennesker, individ. Etter mitt syn har alle borgere, også våre innvandrere, krav på en individuell vurdering. Nordlendinger i 50-åras Oslo fikk erfare samme mekanisme, den gang vi kom med vår fremmede kultur: Mistenksomhet, fordommer, - men ingen raselære om egen fortreffelighet. Man er ikke overlegen, neida, det er bare de andre som er underlegne. Selv grupper som går inn for tvangssterilisering av innvandrere og adoptivbarn er ikke rasister i følge egenreklamen.

Når Carl I. Hagen advarer mot «velbegrunnet raseri» overfor innvandrere, burde noen forklare denne påståtte individualist at man ikke legger hele folkegrupper for hat, selv om noen av dem har oppført seg slett eller er blitt plassert to år på høyfjellshotell. Selv vi Europeere, med vår blodige kolonihistorie, har en slikt fribrev fra kollektiv skyld overfor «den 3. verden». Men personlig ansvar har vi alle, overfor alle vi møter. Det er mer enn nok.

Ivar Bakke