Alain Finkielkraut "Tankens forræderi"

Cappelens Upopulære skrifter 

"Livet med tankene" - og livet utenfor.

Finkielkraut er en forfatter jeg gikk til med bange anelser. Det har hans tilhengere gitt meg. Våre hjemlige vinkelkrutt-oppfinnere virker ganske provinsielle, der de sitter i Provance og bærer seg over norsk nisselue-mentalitet, nasjonal umodenhet og "pueril" EU-motstand. Er Finkielkraut bare en fransk akademiker som blåser opp sin egen kulturbakgrunn til universell gyldighet ?

Han går i alle fall heftig til angrep på kultur-relativistene. Den etiske og estetiske likestilling av all sed og skikk, kunst og estetikk, kritiseres friskt og veltalende. Samtidig er han i stand til nøkternt å gjengi motstandernes synspunkt. Dermed vet vi ikke straks hva vi skal mene, men blir nødt til å bruke hodet til å tenke med. Det provoserende er bokas påstand om at refleksjonen over surt ervervet kunnskap - "livet med tankene" - er mer verdifullt enn livet uten denne evige læreprosessen. Blir man et bedre menneske av å bli "dannet" ? Vi liker jo å tro det, vi som arbeider med formidling av litteratur og ideer. Men min første motforestilling er sigøynernes skjebne under Hitler. For en stor del dreide det seg om analfabeter. De ble myrdet av et folk med sans for evig litteratur og klassisk musikk. Akademikeres evne til å tenke abstrakt blir dessverre ofte evnen til å abstrahere bort konkret lidelse og urett.

Men ingen av oss kommer utenom det å danne seg et slags begrep om verden og menneskene. Ideenes innflytelse på vår måte å betrakte og forstå omverdenen er en utløsende årsak til både krig og fred. I Frankrike har en erfart dette til fulle, og der blir idéhistorie og filosofi møtt med det alvor det fortjener, og vel så det. I Norge går hele landet av hengslene på grunn av et skirenn. Denne boka har vært min påskekrim; en grøssende reise i ideenes verden, hvor det er de små detaljer og forskjeller i tenkemåte som kan koste livet til millioner av mennesker. Et eksempel:

Den franske revolusjons viktigste ide var tanken om at alle mennesker er født med samme rettigheter. De forskjeller i livsvilkår som skilte mennesker av forskjellig kjønn, "rase", nasjonalitet og sosial rang var ikke uttrykk for noen gudegitt eller naturlig ordning. Dette syn hadde også sine talsmenn i Tyskland, hvor Goethe uttaler: "det som særpreger det virkelig fortjenstfulle, ligger i at det tilhører hele menneskeheten."

Mot Goethes stemme lyder et stadig mektigere brøl fra pan-germanistene. I deres "folkeånd"-tenkning gjøres den kulturelle bakgrunn om til en slags arts-egenskap, slik at f.eks innbyggerne i Alsace-Lorraine værsågod skal være tyske, selv når de ønsker å tilhøre Frankrike. "Det er i navn av deres eget, dypere vesen at de blir frastjålet ethvert herre- dømme over sin egen skjebne", skriver Finkielkraut. Den nasjonale ånd opphever både individet og menneskeheten. Hvis en mener at menneskene på den andre siden av grensen er fundamentalt annerledes på grunn av sin herkomst, åpner det seg svimlende avgrunner. En slik inndeling kan i følge Renan "ikke føre til annet enn utryddelseskriger, til "zoologiske" kriger som - hvis jeg får lov til å si det- tilsvarer de krigene forskjellige gnager- eller rovdyrarter fører mot hverandre for å overleve". I denne konflikten mellom Tyskland og Frankrike vant den pan-germanske tenkemåten i begge leire, med de blodige konsekvenser det har hatt for generasjoner.

Langt mer kontroversiell er påstanden om at "folkeånd"-tenkningen har fått sin moderne parallell i knefallet for kulturelle forskjeller.

Finkielkraut hevder at dagens moderne, "liberale" kultur-relativisme, som ikke ønsker å prakke europeiske menneskerettigheter på innbyggere i land med muslimsk preste-styre, er et svik. Han argumenterer godt og klart for dette synspunkt, slik at det blir vanskeligere å gjemme seg bak vage talemåter. Arven fra 68-ernes anti-imperialisme får fortsatt mange til å skamme seg over å sloss mot overgrep i f.eks Afrikanske land - bortsett fra Sør-Afrika da, som inntil nylig var et lovlig unntak. Johan Galtung kaller universelle menneskerettigheter for vestlig kultur-imperialisme. Mario Vargas Llosa, derimot, beskriver Galtungs holdninger som "omvendt rasisme", hvor en nekter mennesker i den tredje verden goder en selv tar for gitt. Oppgjøret med denne tenkemåten har pågått en stund nå, men det er langt igjen før den merkelige konstruksjonen av motsetning mellom økonomisk rettferdighet og menneskerettigheter har fått nådestøtet. Denne boka er et viktig bidrag, selv om den etter mitt syn går altfor langt på et område.

Kampen for folkeopplysning, som opplæring til selvstendighet og forståelse ut over det lokale og nasjonale, blir litt skjemmet av forfatterens høyst personlige smak. Han bedømmer usammenlignbare størrelser ut fra samme målestokk. Pretensjonen om en universell målestokk på f.eks musikk og litteratur, hvor er skal rangere etter kvalitet såpass forskjellige ting som Beatles og Beethoven, virker som en tåpelighet av det autoritære slaget. Det blir som å pukke på at en avansert middag er bedre enn ferske vafler. Ellers er boka et godt utgangspunkt for en viktig debatt . Den kan nok ikke vente samme oppmerksomhet som en kneskade på en fotballspiller, men har i et lengre perspektiv kanskje enda større betydning.

Ivar Bakke