Ernest Gellner: Nasjonalisme Spartacus Forlag 1998
Essay. Oversatt av Pål Eitrem.
Nyansert om nasjonalismen.
Kritikken av nasjonalismen har i norsk debatt ofte artet seg som demonutdrivelser hvor det blekeste slektskap med nasjonalistisk tankegods er blitt utlagt som fordekt fascisme. Men en behøver jo ikke anvende så grov redskap når en skal befatte seg med dette mangfoldige materialet. Ernest Gellner innrømmer at verden er et uoversiktlig sted og at det historiske kartet øver vold på de mest elegante teoribygningene. Likevel vil Gellner undersøke hvilke betingelser og omstendigheter som går igjen der hvor nasjonalismen viser seg fra sin blodigste side. Og enda viktigere: Om det finnes situasjoner hvor nasjonalismens grunnideer med nødvendighet må føre til tragedier.
For mange lesere med en idyllisk, norsk bakgrunn, er det fryktelig vanskelig å skjønne dette maset om nasjonalismens farer. Vi forbinder det snarere med motstand mot politisk og kulturell ensretting, idylliske barnetog , fellesskapsfølelse og kjærlighet til hjemsted. Er nå det plutselig blitt kriminelt ?
En grunnleggende forestilling hos mange nasjonalister er at det bør være sammenfall mellom språklig/kulturell bakgrunn og statsgrenser. Hvert "folk" sin frie, selvstendige nasjon. Dette lot seg gjennomføre relativt ublodig hvis en ser på de eldste vesteuropeiske nasjonene, hvor det fra før av var stort sammenfall mellom språk og de nye statsgrensene. Prosessen falt ofte sammen med kravet til demokrati og medbestemmelse. Nasjonalismen tilbyr et fellesskap og skaper en felles, nasjonal identitet og fremtid gjennom sin aktive glemsel av fortidens ulikheter i herkomst og historie. Denne prosessen har land som England og Frankrike brukt århundrer på. Nasjonalismens farlige implikasjoner ser vi i nå anskueliggjort Balkan. Millioner av mennesker danner der et lappeteppe av ulik språk, herkomst og religion innenfor samme statsgrense. De lever ofte i samme landsby, uten store gnisninger. Men hvis opptakskravet for nasjonal hjemstavnsrett blir at en skal ha felles bakgrunn i kultur, språk og religion, fører dette med brutal konsekvens til etnisk rensning og fordrivelse av alle med "feil" religiøs bakgrunn.
Innvandringsmotstandere advarer ofte mot "balkanisering". Men det er folk med deres ideologi som skaper problemene og volden. Slik oppfatter jeg forfatterens ideologiske hovedærende.
Men den vesle boka inneholder en rekke observasjoner og vurderinger. Gjennom munnviken får forfatteren avlevert en rekke allusjoner og kommentarer til kjente og fremfor alt ukjente folk og fenomen – i tillegg til hoved-framstillingen av nasjonalismens oppkomst og betingelser. Stilen er nyansert og fortettet på en gang, jeg skjønner hva Thomas Hylland Eriksen mener når han i forordet sammenlikner den med en "kresen novellesamling". Men innenfor akademisk litteratur lar en veldig fortettet skrivestil seg vanskelig å forene med lett tilgjengelighet. Det blir vel mye informasjon som skal presses inn i hver setning. Enten må en være nokså innforstått med stoffet, dvs. ha opparbeidet seg minst 1/3 av forfatterens dannelse. Eller en må lese langsomt og ettertenksomt. Sistnevnte metode har jeg prøvd, og den er trolog den raskeste for de fleste av oss. Lest slik, langsomt og dvelende, inneholder den vesle boka mengder av eggende historiske analyser. Vekten hviler en smule på det venstre beinet, dvs. med understrekning av ytre betingelser fremfor ideologi. Og en ørlite komisk, akademisk trang til å lete etter generelle lovmessigheter. Forfatteren har en passe blanding av beskjedenhet og vilje til å finne det essensielle. Teksten blir et kraftig måltid en trenger tid for å fordøye.
Thomas Hyland Eriksens forord er en pedagogisk appetittvekker skrevet av en ikke-servil tilhenger. Han beklager forfatterens død, midt i sin skapende periode. Det er å beklage. Men denne teksten foreligger altså i rotnorsk tapning, gjennom Pål Eitrems oversettelse. Slik kan vi lære oss å bli kosmopolitter på folkemålets grunn.
Ivar Bakke