Informativt og engasjerende.

Morten A. Strøksnes: ”Hellig grunn – reiseskildring fra Midtøsten”

Kagge forlag 2001

Midtøsten har lenge vært viet stor oppmerksomhet i norske media. Det er et lite landområde mange nordmenn mener mye om. I tillegg til aktuelle nyhetsoppslag spiller også kunnskaps-brokker fra 2. verdenskrig og bibelhistorien en viss rolle. Norsk opinion har etter krigen vært utpreget pro-israelsk, men dette er nå i ferd med å snu. Langsomt flyttes oppmerksomheten, andre folkegrupper som er berørt av konfliktene begynner å framstå med menneskelige trekk. Vi identifiserer oss i større grad med deres skjebner, forstår også deres fortvilelse, frykt og harme.

Medieoppmerksomhet gir et visst marked for bøker som gir leseren knagger å henge nyhetene på. NRKs utenrikskorrespondenter har ofte bidratt til denne sjangeren. Reportasjebøker er gjerne en mikstur av nyhetssammendrag, miniportretter av politiske ledere, historisk bakgrunns-informasjon og referanser til internasjonal litteratur. I tillegg, for å gi framstillingen litt atmosfære og human touch, er det ofte tatt med noen møter med såkalt vanlige folk. Intet ufordelaktig være sagt om denne folkeopplysningssjangeren, som også denne boken faller innenfor. De fleste av oss er prisgitt journalisters utdrag fra den internasjonale litteraturen og andrehånds inntrykk fra de ulike områdene.

Men det finnes også en annen type reiseskildringer som ikke prioriterer et mest mulig aktuelt og vidtfavnende bilde av landene. Ofte er fokus rettet mot noen få, utpenslete opplevelser og portrett, fjernt fra maktens sirkler. I den grad disse har eksemplarisk verdi, kan de gi leseren et dypere og varigere inntrykk av landet og de vilkår mennesker lever under der. Slike bøker blir ikke så fort uaktuelle heller, de språklige virkemidlene er oftest flere, den litterære ambisjonen er større. Framstillingen har preg av fortelling og dannelsesroman. Reisen er en prosess som forandrer fortelleren, og det avspeiles i teksten. ”Hellig grunn” har flere slike tilløp som gir assosiasjoner i retning Carsten Jensen og Ryszard Kapuściński. Men først og fremst er det solid og engasjert journalistikk. Det er trolig bare en liten håndfull nordmenn som kan gi en faglig forsvarlig kritikk av Strøksnes framstilling, men de dessverre opptatt på annet hold.

I likhet med Jahn Otto Johansen våger Strøksnes å spille det personlige kortet, å formidle møter med personer som noe mer enn referat av utsagn. Vi får en idé om stemningen og dynamikken i øyeblikket, hva slags inntrykk samtalepartneren gir. For å oppnå vår tillit gir forfatteren visse private opplysninger som skaper en illusjon av fortrolighet. Vi identifiserer oss med Strøksnes og lar han bli vår kjentmann som forklarer oss hva slags folk vi får med å gjøre underveis, blant annet gjennom små utdrag av hva de sier. Dette er naturligvis en krevende sjanger, rent litterært. En må aldri være i tvil om at fortelleren er minst like vidsynt og fornuftig som en selv, enten han beskriver politikere eller ”bondetamper”. (Strøksnes er for tiden tilknyttet Morgenbladet, og der er bønder fortsatt lømler). I motsetning til private opplysninger bør polemiske utfall om politikk unngås, slikt bryter fortryllelsen og minner leseren om boka er en verden sett gjennom et personlig temperament – og ikke gudsens sanning.

Strøksnes lykkes godt i å etablere leserens tillit, han framstår som en flegmatisk guide gjennom en verden som er overbefolket av hysteriske og paranoide mennesker, hvorav de mest uforsonlige ofte er de best bevæpnete. Men på samme tid som skildringen røper hans humoristisk flegma, er Strøksnes åpenbart en modig og pågående journalist. Han har lest leksa si og konfronterer maktens representanter med irriterende velinformerte spørsmål. Helhetsinntrykket av Israel er et folk som stadig fortrenger det uholdbare i å drive en politikk overfor ikke-jøder som minner om de hvites politikk i Sør-Afrika før apartheidregimets fall. Men selv om palestinernes opprør forklares som en reaksjon på jødisk politikk, formidler Strøksnes også en krass kritikk av Arafats fåmannsvelde, der bruken av tortur er like innarbeidet som i den israelske stat. Det er i det hele liten grunn til å tvile på forfatterens moralske integritet, selv om det å påvirke leseren til en mer kritisk holdning overfor den militært mektigste aktøren åpenbart er en del av hans prosjekt.

Minst like interessant blir det når reisen går videre til Libanon. Boken ender i Nord-Irak, kurdernes land. Vissheten om at han selv kan reise tilbake til vårt rike Europa gir en bismak av skyldfølelse. For de han besøker, fattige folk som gir ham alt det beste de har, er det en uoppnåelig drøm. Mangelen på likeverdighet i relasjonen, fattigdommens bitre tvang som hersker over dem han er gjest hos, det gjør at boken toner ut med en avmektig melankoli.

Og samtidig formidler det kanskje den viktigste forskjellen i møtet mellom ”oss” og ”dem”.

Ivar Bakke