Langsomt ble landet vårt eget.

Kadafi Zaman: "Norge i svart, hvitt og brunt"

Aschehoug 1999

Norsk innvandrerdebatt er preget av atskilte miljø med sine monologer til innvortes bruk. I høyden slenger man ukvemsord over til dem på den andre siden.

Det gjelder ikke bare engstelige FrP-velgerne som har problemer med å integrere seg i dagens multi-etniske norske kultur. Også mange antirasister, som frykter å gi rasistene vann på mølla, velger å idyllisere kulturkonfliktene og redusere alt til et spørsmål om norsk rasisme. Det gjøres med et misjonær-tonefall som beskriver den norske kulturen som et skrekkabinett av angst og overtro. Folk lytter ikke til slikt.

Kadafi Zaman representerer en gruppe som kanskje kan bringe debatten et viktig skritt videre. Han er nemlig norsk, et barn av den første immigrasjonsbølgen fra Pakistan. Denne generasjonen, hvor forskjellig den enn er, har dét til felles at den er vokst opp med norsk kultur. Det er den livsverden de kjenner, den er en del av deres identitet. Samtidig kommer mange fra hjem der foreldrene ikke oppfatter seg som norske. Foreldrenes holdning kan minne om FrPs: En engstelig forsvarsposisjon overfor det nye, fremmede som bryter inn og snur opp ned på deres kjente verdier og forestillinger. Men verdenen av i går er tapt, Pakistan har heller ikke stått stille siden de reiste. De er blitt fremmede "der hjemme". Og den nye generasjonen kaster vrak på fedrearven og ser ut til å trives her i Sodoma, de er ikke "ekte pakistanere" lenger.

(De som vil realisere FrPs visjon om et "ekte" og etnisk renset Norge, må også "oppløse folket og velge et nytt"- de er faktisk selv blitt "fremmedkulturelle".)

Zaman er seg bevisst at han ikke kan "reise tilbake dit han kom fra", han lever her, midt i dette spennet mellom ulike tradisjoner og verdier - slik mange tusen nordmenn gjorde før ham, da de forlot sitt miljø. Det er ikke enkelt, men det gir et øvet blikk for sammenhenger og likheter. Bondestudenten Sigurd Hoel skrev en gang dette om norsk, urban, selvtilfredshet: "Hva visste de i grunnen, disse innfødingene? De satt til halsen i sitt eget lille reir og visste ikke at det fantes noe annet, og så følgelig verken det ene eller det andre. Den som kjente ett miljø, kjente intet, den som kjente to, kjente alle."

Det spesielle med denne boka, er forfatterens bakgrunn fra ulike miljø og evnen til å kommunisere mellom dem. Tonen er muntlig, upretensiøs, sjarmerende. Det er ingen stilist som skriver, og forlagets språkvask er mangelfull. Enkelte tema blir ikke drøftet, men sleivet innom. Kommentarene til andre bøker av og om innvandrere er overfladiske. Temmelig slett altså, hvis ikke hovedinntrykket likevel hadde vært så positivt: Denne boka kommuniserer både hjertelag og forståelse. Gi den til din innvandrerfientlige nabo som ikke leser bøker ! Den bidrar til at flere av våre nye landsmenn kan si: Langsomt ble landet vårt eget. Den viser ikke bare problemene og motstanden, den strutter også av vitalitet og glede over de muligheter som "de kulturkolliderte" representerer. Og den er resultatorientert.

Hvis en frykter vold fra innvandrergjenger - noe forfatteren ikke tabuiserer som rasisme - blir det like viktig å satse på arbeid og utdannelse som på politi. Ungdom går langt for å få kunne tilhøre en gruppe, og blir en ikke respektert, så kan en i alle fall bli fryktet. Integrering er et nøkkelord. Arbeidsledig ungdom har, uansett hudfarge, dårlig statistikk på kriminalitet, altså må både Ali og Ola få arbeide. Ikke utestegning, men respekt, ansvar og deltagelse. Han vil - som Carl I. Hagen - ha et (norsk)språklig fellesskap, han frykter ghettoiseringen like mye som ensrettingen. Kadafis løsning er klassisk sosialdemokrati: han vil motvirke et ulikt utgangspunkt gjennom ulik behandling og trekke folk inn i et fellesskap av borgere. Hans synspunkt på familie, alkohol og seksualmoral, likestilling og ytringsfrihet, er liberal-konservativt tankegods av kjent merke, men fra et annet utgangspunkt. Han har den krysskulturelles friske blikk på vårt samfunn. Med en entusiasme som avtvinger respekt skaper han et rom av felles erfaringer for svært ulike mennesker, uten å vike unna det som skiller oss. Her går det an å puste fritt, og være ulik og uenig - og likevel være sammen.

Ivar Bakke