Etisk forpliktelse og funksjonelle forskningsresultat.

(Et oppfølgende debattinnlegg som ikke fikk plass i Nytt Norsk Tidsskrift.)

Sigurd Skirbekk mestrer oftest den vanskelige sport å gjengi sin motparts argumenter korrekt. Dessuten går han inn på de spørsmål som innvendes. Det skulle muliggjøre en slags dialog utover rene posisjonsmarkeringer, og det skal ikke utelukkes at den kan ha en offentlig interesse. Skirbekk hadde helt rett da han hevdet at en populasjon bleke europeere ikke blir mer ressursvennlig av å bli erstattet av en mer mørkhudet utgave av menneskerasen. At jeg har anført dette som et slags argument kan tyde på at min hjernekapasitet er noe dysfunksjonell i forhold de utfordringer den gir seg i kast med. Muligens av samme årsak er det likevel fortsatt uklart for meg hvorfor en dalende andel av hvite europeere vitner om en dysfunksjonell europeisk kultur. Skirbekk synes å forutsette at dagens genetiske mikstur av tidligere tiders folkevandringer er verneverdig, og at en genetisk overført «arvbar mentalitet» skal kunne true en kultur. Jeg finner denne oppfatningen noe sparsomt begrunnet, og det er jo ikke helt tilfredsstillende hvis en skal bygge opp en omfattende argumentasjonsreke på dette premisset.

Forestillte felleskap.

«Det er ikke engang sikkert at samfunn kan analyseres som objekter, som eksisterer uavhengig av folks felles forståelse.» sier Skirbekk. Alle som har lest Hans Skjervheims bok «Objektivismen og studiet av mennesket» burde kunne slutte seg til en slik begrunnet mistanke. Skirbekk fortsetter: «Dermed vil noen trekke den slutning at samfunn bare er subjektive forestillinger, «forestilte fellesskap», blant et visst antall individer. Dermed kan forståelsen av hva som er norsk kultur og hva som er ikke-norsk kultur, reduseres til et spørsmål om konvensjon og identitetsfølelse.» Mot en slik forståelse innvender Skirbekk at «alle samfunn er avhengige av en overindividuell kultur og at ikke alle kulturformer er like forenlige for et kommunikativt fellesskap.» Slik jeg ser det, er det mulig å forene disse to innsikter i samme hode, uten altfor store problemer. De subjektive forestillinger som til sammen utgjør «den norske kulturen» utgjør en overinduviduell realitet. Å beholde et kommunikativt fellesskap er en vanskelig oppgave uansett, men hvis en ikke antar at kulturen er genetisk overførbar, skulle ikke dagens innvandring representere noen større utfordring enn den folkevandring som har funnet sted innenfor norges land etter krigen. «Utsiktene til å skulle være den siste generasjon i en kjent kultur, kan ellers innby til egodyrkning i et her-og-nå-perspektiv.» Mulig det, men hvis en betenker de kulturelle forandringer som har skjedd i løpet av 50 år, spørs det om ikke noen og hver kan føle seg som siste generasjon i en kjent kultur. Den internalisering av overførte verdier som stadig foregår hos den oppvoksende slekt er jo en dynamisk prosess som ikke er så lett å styre.

Historien og tradisjonen foreligger som et reservoar, det utgjør den virkelighet eller «livsverden» som vi blir kastet inn i. Men hvilke deler av fortiden som neste generasjon oppfatter som viktig, og hvordan de blir tolket, er ikke forutsigbart. Det sikreste en kan si er at fortiden vil bli tolket annerledes enn vi gjør. Om mange av elementene er de samme, blir sammensetningen ulik. Følger vi denne prosessen over noen generasjoner er det lett å få øye på to forhold: Den norske mentalitetshistorien er del av en større, europeisk helhet. For det andre er det åpenbart at skillet mellom ulike land innenfor det vestlige hegemoni er langt mindre enn mellom oss og våre forgjengere fra f.eks vikingtiden eller middelalderen. Etter min fattige hest-forstand er det umulig å begrunne en spesiell «norsk» essens som uantastet går gjennom århundrene. Forsøk på å gjøre dette har ikke falt særlig heldig ut, rent logisk, uten at det ser ut til å sjenere så mange. Dette synspunkt innfluerer på vurderingen av dagens kulturkrasj.

Den norske væremåten.

Hva skal til for å beholde et kommunikativt fellesskap mellom ulike subkulturer ? For meg danner begrepet «norsk kultur» en viss mening, men det er en mening som kontinuerlig reformuleres. Derfor blir amerikanske b-filmer og fettglinsende pommes frites mer representative for dagens norske kultur enn spekemat og felemusikk. Jeg tror det kan være klokt å arbeide for en felles innføring i «et kulturelt overlevert og språkleg organisert tilfang av bakgrunnskunnskap, normative vaner og tydingsmønster», for å bruke Jon Hellesnes’ definisjon av livsverda. I denne forstand er jeg kulturimperialist overfor våre nye landsmenn. Men denne kulturarven er ikke bare en «før-kritisk horisont» vår kommunikasjon foregår innenfor. Den kritiske avveining av verdier slår tilbake til det passivt overleverte.Den bevisste refleksjon slår tilbake til det språk som det kommunikative fellesskap foregår innenfor. Hekser og demoner hadde ganske andre og innlysende betydninger for våre forfedre enn for dagens deltagere i feministisk inspirerte «hekse-seminar». At jeg selv har gjennomgått en intellektuell ommøblering som tilsvarer noen århundrers idéhistorie tilsier at også andre religiøse fundamentalister lar seg påvirke i møte med en rådende europeisk kultur.

Den genetiske bakgrunn er fullkomment irrelevant i denne sammenhengen, slik jeg ser det. Den norske kulturen har da såpass mange gjenkjennelige universelle trekk at den evner å kommunisere med brokker fra alle kulturelle forståelseshorisonter. Det er da også verd å merke seg at muslimske jenter fra 2. generasjons innvandrere meget raskt tar til seg det vestlige kvinnesynet. At barn av disse innvandrerne skal utgjøre noen latent torpedo mot vår nasjonale dyretransport om f.eks to generasjoner, - som Skirbekk forutsetter, er ikke særlig innlysende. Hva den norske kulturen består i, er gjenstand for både forvandlinger og forhandlinger. I likhet med Trond Berg Eriksen vil jeg hevde at det er nettopp disse forhandlinger som gir kulturen liv. Hvis noen oppnår retorisk hegemoni mht. definisjonen av «det norske», vil de produsere utstøtte subkulturer på løpende bånd.

Den som selv har røtter i et lavkirkelig bygdenorge vet at det kan være så som så med «felles rikshistorie og lojalitetsbånd». For den urbane øvre middelklasse er vi snart mer eksotiske og mistenkelige enn «Ali på hjørnet», særlig hvis man ønsker å markere sin vide og liberale horisont og sin oppkobling til Internett. Men vi snakker nå sammen på sett og vis. Her har vel noen og enhver gjort den erfaring at mennesker fra andre land og omstendigheter kan utgjøre et langt sterkere forestilt fellesskap enn enkelte landsmenn.

Storrengjøring av samfunnslegemet.

Så var det arvelighetsforskningen og innvandrerne. Det lyder jo som en forbilledlig egenskap dette; å ikke avsverge sin tiltro til arvelighetsforskningen, å stille seg avventende i påvente av sikrere viten, slik Skirbekk «som universitetsansatt» gjør. Tidligere egenreklame går ut på at han ikke lar «ideologi og ønsketenkning» dekke over «faglig innsikt». Det lyder ydmykt, men er det ikke. Det minner om når man i lavkirkelige miljø presiserer at «vår menneskelige forstand» er totalt uegnet for å forstå Guds veier, men at den rette tolkning av skriften (som man selv i all enkelhet representerer) er den eneste farbare vei for å avdekke «his masters voice». Å avvente et vitenskapelig signal som skal sanksjonere egne verdistandpunkt er en buktalerkunst har jeg mistet sansen for. Arvelighetsforskere kan gi visse indikasjoner på mulige konsekvenser av en bestemt politikk, men de refleksjoner og verdivalg som gjøres i etterkant bør hente sine innsikter og begrunnelser fra ganske andre felt enn et snevert fagområde.

Helheten foreligger kun som idé. La oss for argumentets skyld hoppe bukk over den faglige debatten omkring måling av IQ. La oss anta at det er vitenskapelig hold i de konklusjoner som forfatterne av «The Bell Curve» forfekter. Et problem oppstår da for oss europeere av fiin gammel årgang: Asiatene scoret høyest på IQ-testene. Gjør deres mulige overlegenhet på dette området dem bedre skikket til å videreføre de komplekse oppgaver som våre høyt utviklede samfunn byr på ? Bør vi etablere en rasemessig seleksjon langs EU’s ytre grense, for å heve menneskematerialet og styrke samfunnslegemet ? Ville ikke det, usentimentalt betraktet, være den på lang sikt mest funksjonelle løsning ?

Jeg vil be leserne om ikke å straks avfeie dette som en søkt henvisning til hypotetiske absurditeter. Dette virker muligens absurd og søkt i våre ører, ettersom vi, som er vant med å betrakte oss som selve den europeiske normaliteten, ville bli en utsortert problematisk gruppe med negativ innflytelse på de genetiske snittverdier som man altså ser seg i stand til å tallfeste. Det er jo denne logikken Skirbekk anvender overfor folk fra f.eks Tunis. Riktignok ikke på grunnlag av lav IQ, men på grunn av deres manglende respekt for vestlige verdier som muligens er både sosialt og genetisk overførbar. Skirbekk har ikke gjort seg til talsmann for andre utsorteringsmekanismer enn regler for innvandring. Men hans prinsioppielle begrunnelse åpner for en uhyggelig praksis. Seleksjon på grunnlag av hensyn til en populasjons fremtidige kvalitet er ikke noe nytt eller uhørt i Europeisk historie. De sosialhygieniske bestrebelser på å forbedre «samfunnslegemet» gjennom fjerning av dårlige arvebærere er ikke et barbarisk særtrekk ved nazismen,et plutselig tilbakefall til tidligere tiders irrasjonelle og uvitenskapelige forestillinger. «Den tanke f.eks å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for. I det socialistiske plansamfund vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sundhetsarbeide.» - skrev MotDagisten Karl Evang i sin anti-nazistiske pamflett «Rasepolitikk og reaksjon». Alva og Gunnar Myrdal, også de patente anti-nazister, skriver i sin bok «Krisen i befolkningsspørsmålet»: «Hvilke individer skal ansees for så opplagt dårlige bærere av arveanlegg at de ikke bør få lov til å forplante seg ? Helst burde man vel på den måten utrydde all slags fysisk og psykisk mindreverdighet i befolkningen, som åndssløvhet og sinnssykdom, kropps-sykdommer og dårlige karakteranlegg. Men arvelighetsforskningen gjør oss meget forsiktige.»

Nåja, kanskje ikke så overdrevent forsiktige, hvis en betenker den tvungne sterilisasjons-praksis overfor taterne som også ble praktisert under Karl Evangs myndige lederskap. Dette over-perspektivet, hvor man ser på menneskesamfunn som om de var et stykke natur som skal og bør kultiveres av kompetente forvaltere av rasjonalitet og vitenskapelighet, er ingen nazistisk oppfinnelse. Felles for disse herretenkernes posisjon er den manglende selvrefleksjon og besinnelse på hvilke uavklarte verdi-spørmål som går forut for alle vitenskapelig funderte dommer omkring samfunnsspørsmål. Hva slags menneskesyn ligger i bunnen når man kjører fram sin logisk uimotsigelige del- og formåls-rasjonalitet. Hvis denne eller hin løsning sies å være «funksjonell» eller «nyttig» er det vår plikt å avklare: Nyttig og funksjonell for hvem ? Jeg har ikke tatt med referanser til nazistiske ugjerninger for å benytte en forslitt venstre-utgave av McCarthy. Jeg gjør det fordi jeg i likhet med Jon Hellesnes tror at en ny bestialsk utrenskning er «ein mogeleg reaksjonsmåte for ein moderne sivilisasjon i ein alvorleg krisesituasjon. Med eit anna ideologisk overbygg kan noko tilsvarande skje igjen.»

Til dette vil de politiserende forskere trolig anføre at de bare befatter seg med sitt fag, og ellers holder seg langt unna ideologi og ønsketenkning. Carl von Ossietzky anmeldte i 1932 en del bøker i sitt tidsskrift, hvor en del anti-semittiske forfattere fant det korrekt å advare sine lesere mot enhver voldelig eller opphisset reaksjon overfor jøder. Han formulerte seg slik: «Herrene glemmer hvilken tid de taler til og hvilken resonans de kan finne. Nå trenger skribenter med svake nerver ikke lenger å uroe seg. Et treffende ord er nok til å bringe hendene i bevegelse. I denne tid ligger blodrøyken tykk i luften. Den litterære rasisme leverer bare de immaterielle våpen til å slå ihjel. Resten besørger den tapre og ærlige Hansen» (Die Weltbuhne 19.07.1932)

De kretser som viderefører den europeiske nazistiske kulturarv er foreløpig marginale, og de griper begjærlig enhver uttalelse fra seriøst hold som kan tynes i retning av å legitimere deres etniske borgerkrig. Bl.a. har «The Bell Curve» blitt hyppig påberopt av personer med åpenbart rasistiske holdninger, folk som avgjort ikke «stiller seg avventende» til hva arvelighets-forskningen måtte komme fram til, men tvert imot roper på rene progromer. Det trengs ingen stor gruppe for å terrorisere den offentlige meningsdannelse. Og med terror mener jeg ikke usaklige beskyldninger, men bruk av vold og trusler overfor dem som forsvarer sine medborgeres rettigheter. Det er mulig denne realiteten kommer noe overraskende på en dannet forsamling akademikere, men det krever snart en solid porsjon sivilt mot for å fremholde demokratiske kjerneverdier om borgerrettigheter og kamp mot rasisme. Jeg skulle gjerne sett en aldri så liten erklæring fra Skirbekks side i den forbindelse. Den ville faktisk spille en viss rolle, tror jeg. Vi gjør det alle sammen, og i det ligger det et visst ansvar.

Ivar Bakke