Taslima Nasrin: "Lajja" Aschehoug

SANT Å SI...

"Taslima Nasrin bruker sin roman til å ta opp livsviktige samfunnsspørsmål og klarlegge alvorlige forhold i Bangladesh' historie. Hun er en provoserende, uforsonlig og sarkastisk forfatter, og "Lajja" er en dypt engasjert bok, fargerik og medrivende."

Har forfatteren av bokomslagets reklametekst noen forklaring omkring bakgrunnen for sitt umotiverte utbrudd av blind reklame ? Har vi lest samme bok? Forfatterens engasjement er det lite å si på, men blir boka "fargerik og medrivende" av den grunn ? En dypt engasjert forfatter skriver grunt og lite engasjerende om religiøs fanatisme i Bangladesh. Ingenting blir klarlagt utover det faktum at religiøs fanatisme i muslimsk versjon gjør tilværelsen uholdbar for hinduer. Vi blir forklart hva romanfigurene tenker, føler og sier. I volum er det ganske mye. Endeløse referat til faktiske hendelser, overgrep langs en skala fra manglende opprykk i ansiennitet og lønn til tortur og død. Hundre enkelthendelser fortalt i en nyhetsopplesers toneleie, fremført av romanfigurer som tenker som kopimaskiner. Etter toppen en time blir selv den velvilligste ganske svett. Jeg vakler mellom dårlig samvittighet over egen mangel på engasjement - og stigende irritasjon over å se et viktig tema bli behandlet så ureflektert, uengasjerende og klisjépreget.

Forfatteren når snart den svimlende alder av 33 år, og har skrevet 21 bøker. Jeg får si som bondekona i "Vestavind": "Ja da forstår seg." Til tross for den enorme mengden publisert materiale er det ikke måte på hva hun vil ha med seg i denne romanen. Toneleiet veksler mellom skriftlig besvarelse i samfunnsfag , avbrutt av Norsk Stil,( 9. klassetrinn). Vi får oppramset en rekke faktiske hendelser, inklusive datoer og stedsnavn, ispedd redegjørelser for hva hovedpersonene sier og gjør.

Er det noe å sitte her å grine på nesa over at innpakningen ikke behaget en velberget norsk snobb, når budskapet er så viktig ? - Ja. Hvis forfatteren har tenkt å bruke romanen som en egnet farkost for å nå fram til våre fjerne kyster, er det nødvendig å kunne nødvendig sjømannskap for å føre den dyrebare last fram til målet. Denne boka fremmer ingen stor forståelse for situasjonen i land dominert av muslimsk fundamentalisme. Ei heller innsikt i de troendes tenkemåte. Første bud må være at forfatteren selv har denne forståelse. Hvis en forfatter behersker romangenrens virkemidler, kan han eller hun formidle ting som bare romanen er i stand til å si. Politikk og historie kan bli langt mer virkelig og nærværende enn dagsnytts morgensending.

Nasrin ønsker å "si sannheten, å la de muslimske fundamentalistenes masker falle." Hun viser oss et heslig, ondt ansikt bak masken. Det er knapt at vi ser det er et menneske. At denne boka blir lest i Bangladesh er forhåpentligvis bra, på samme måte som det var bra å lytte til London under krigen. Pamfletter og paroler kan være både viktige og nødvendige. De kan korrigere grove misforståelser og tåpelig ønsketenkning, selv om de ikke akkurat nyanserer fiendebilder. Men denne romanen er mer en utfordring for tålmodigheten enn for tanke og følelse.

Ivar Bakke