Trond Berg og Knut Einar Eriksen: "Den hemmelige krigen – Overvåkning i Norge 1914-97"

Cappelen Akademisk Forlag 1998

Det åpne samfunn og dets fiender.

Norsk opinionsdannelse arter seg ofte som moralske lemenvandringer i én retning av gangen. Det gjelder om å være mest for det gode og mest resolutt mot det onde. Slik også i synet på kommunismens trussel mot vårt demokrati. I en verden inndelt mellom onde og gode, blir det ofte liten plass til selvbesinnelse og vurderinger av kryssende hensyn. Vår tale skal være ja, ja – nei, nei, og alt annet er av det onde. Under den kalde krigen var det ikke tvilerne som ble håndplukket til å arbeide i POT (Politiets OvervåkningsTjeneste), det var "folk en kunne stole på". Det har preget etaten.

Nå har to historikere kikket dem i kortene, i dobbelt forstand, og det er ikke like vakkert alt det som dette tobinds - verket avdekker. Men det er likevel en lojal, for ikke å si from kritikk som framføres.

"Tjenestemennene var overbevist om at de handlet i nasjonens beste, og de nølte ikke med å ta i bruk de midler som var nødvendige i det de oppfattet som en spent internasjonal situasjon. Hensynet til rikets sikkerhet hadde forrangen. Da den kalde krigen ebbet ut, var det, som en av veteranene uttrykte det i 1990, med en vemodig følelse av at "meget av det du har forfektet med stor overbevisning, smuldret plutselig bort mellom fingrene på deg – og der står vi litt tafatt." "

De samme aktverdige grunner hadde nok svært mange av de som ble overvåket under den mindre tafatte perioden – uten at det gir noen et moralsk fribrev til å begå ulovligheter.

De mange ulovligheter som ble begått av de hemmelige tjenestene – under den akk så tradisjonelle henvisning til nødrett – ble stort sett akseptert av opinionen. Som dette verket dokumenterer til overmål: Det ble aldri noen åpen, prinsipiell debatt om det liberale dilemma: Hvor langt kan en demokratisk rettsstat gå for å beskytte seg mot sine fiender uten å komme i konflikt med sin egen idé ? Politikerne vegret seg mot å ta ansvaret for en grensedragning og definere hvilke grupper som burde betraktes som en trussel mot det norske demokratiet. Det ble opp til etaten selv, og dens mange informanter, å vurdere denne trusselen. I etterkant kan en kanskje le litt av rapporter om "rene dekkorganisasjoner" som Folkereisning mot krig og agitasjon mot EF som en følge av russisk påvirknings-strategi. Var Sovjet enig i noe, måtte det være galt. En smule burlesk er også kartotekføringen av folk under 16 år som ble angitt på grunn av sine meninger, eller forslagene om å tilby billige reiser sørover til kommunist-påvirkede nordlendinger. Men siden dette ikke er Morgenbladets historie, men omhandler en mektig organisasjon med bred oppslutning, blir det mer grotesk enn komisk. Mange måtte betale en høy pris på grunn av etatens merkelige vurderinger og politiske tunellsyn.

Forfatterne gjør så godt de kan for å avdramatisere og forklare. De tilbakeviser fordommene på venstresiden om at POTs trusselbilde bare var basert på politisk paranoia. Østlig etterretning gjorde mange forsøk på å verve informanter, de utnyttet kynisk politisk naivitet eller personlige svakheter for sine formål. Mye slikt ble avverget. NKP fikk hemmelig økonomisk støtte fra det kommunistiske diktaturet, det er nå dokumentert. POTs øye har også vært vendt mot høyre-radikale miljøer – det skal visstnok være problematisk for fascister å få stilling i Heimevernet, nå som Myrdahl offentlig har snakket om sine gode støttespillere der.

Per Borten o.a. liberale forsvarere av rettsstaten får hederlig omtale for sin idealisme, men ikke for sin realistiske vurdering og sivile mot i kampen for demokratiet. Boka ville på grunn av sin informasjonsrikdom sikret forfatterne både politietterforskning og landssvikstempel hvis den hadde kommet ut på 70-tallet. Men under det rådende klima må POT si seg godt fornøyd med dette historieverket. Forfatternes integritet skal ikke her draes i tvil, det er jo historikernes jobb å forstå aktørenes motiver. Jeg savner bare en idéhistorisk og statsrettslig innfallsvinkel med fokus på kjernevilkårene for fri opinionsdannelse, rettssikkerhet og demokrati – nettopp de verdiene som overvåkningen angivelig skulle forsvare.

Jeg savner også et mentalitetshistorisk grovriss av det rådene klima. Det var f.eks slik at Støtteaksjonen for Chile ble overvåket, mens Morgenbladet - som hilste militærdiktaturet med begeistring – sammen med andre hovedstadsaviser innbød til et lukket møte med foredrag fra POTs ledelse. Det handlet om "våre interne sikkerhetsproblemer", med særlig vekt på trusselen fra kolleger i Dagbladet, Orientering og Friheten.

Et utmerket samarbeid uten ubekvemme motforestillinger, lot det til. Hvor var den 4. statsmakts ubestikkelighet og integritet i møte med stats-raison og politisk bekvemmelighet ? Prinsipiell tenkning er suspekt og illojalt i brede lag av vårt utmerkede land, også i pressen. Skal en være tilhenger av upopulære gruppers rettigheter, bør en være nøye med timingen.

Nå er Aftenposten kritisk til POT. På 60-tallet hadde høyrepressen "lovet å ikke skrive noe som kunne skade overvåkningstjenesten", og det er et løfte de holdt til murens fall. Å være "nasjonal troverdig" betydde til da å være militær- from, slik tilfellet også var under avviklingen av Weimahr-republikken.

"Demokratisk troverdighet" er et ukjent begrep hos oss, men under Rusdie-saken kunne en lese mye platt selvskryt om det norske samfunns forbilledlig praktisering av åpenhet og ytringsfrihet. Som om norsk presse ikke har vært ivrige voktere av enigheten, som om det ikke har vært kriminalisert å være uenig med herskende oppfatninger og trusselbilder. Godværsidretten opphører straks noen virkelig utfordrer våre felles verdier, da inntrer de samme groteske forenklinger og lojalitetskrav som en kan studere i små subkulturer som f.eks AKP. Krig får fiender til å ligne hverandre, til å ta etter. AKP og overvåkningens spill med hverandre bidro sterkt til å forpeste det demokratiske klima, men sannelig er det flere som må ta ansvaret for det.

Forfatterne har ikke skrevet noen pamflett til forsvar for demokrati og rettssikkerhet. Deres oppgave er en annen, naturligvis. Rasende moralisme i etterkant av begivenhetene er ingen ønsket holdning fra historikere. Likevel – jeg synes noe av de grunnleggende premisser som overvåkningspolitiet arbeidet etter kunne vært holdt fram i lyset. I historieverket blir de knapt kommentert, og en drukner lett i en omfattende empiri over hvordan ideene ble omsatt til praksis. Det er til gjengjeld både grundig og nøkternt presentert, så langt jeg kan bedømme det.

Ivar Bakke