"Ei gåve til innfødte i Oslo som treng å sjå byen sin på andre måtar. Ei grei oppsummering for innflyttarar som har budd i byen lenge, og som føler for ei oppdatering og systematisering av fordommene sine."
Forfatterens varedeklarasjon synes treffende. Selv føler jeg meg mye bedre etter å ha fått stadfestet egne erfaringer og inntrykk. Fordommer er naturligvis noe de andre har.
"Vi kan seie kva vi vil, Oslo-folk høyrer berre det dei vil høyre. Dersom ein nordlending røyker sigarettar med munnstykke medan han lågmælt serverer underfundige anekdotar med livsvisdom, så høyrer Oslo-folk likevel berre ein småvulgær friskus som snakkar om fiskekvotar og kvinnfolk."
Hvorfor er det blitt slik ?
"Når mentometerpredikanten Tande-P dyrkar såkalla kvardagsheltar frå distrikts-Noreg, fyller han studio med Guiness-meistrar i maratonhallingkast, handikappa oppfinnarar og 98 år gamle budeier som klarer å mjølke 180 kyr på to og eit halvt minutt med polvottar medan dei står på hendene og spelar munnharpe. (..)Men det vi lurer på, vi som har levd delar av våre liv i det som med eit svært vidt samleord blir kalla dirstrikts-Noreg, det er ; kvar finn dei alle desse merkverdige vesena ?"
Dette er altså folkeopplysning, et forsøk på å bli sett og tatt på alvor, til tross for ens merkelige og eksotiske bakgrunn og dialekt. Hva gjør man så ? Man snur opp ned på herre-knekt forholdet. Man gransker Oslo-folk, lar dem sprelle under lupen og være sære og ufrivillig komiske. Det er et svært risikabelt prosjekt.
Det kunne blitt mye sur snobbethet ut av det, nidvitser med mikroskopiske poeng og overtydelig moral om de teite Oslo-folka som egentlig er de dumme uten å vite det. Men fallgruben unngås fordi denne morro-boka også har en god porsjon godt humør og selvinnsikt. Livet er en scene, og vi spiller med så godt vi kan, usikre på både replikk og kostyme. Det er noe avvæpnende i måten forfatteren betrakter og gjennomskuer spillet på, som signaliserer at han også er deltager.
Boka er naturligvis et forsøk på å være morsom, og det er ikke å flire av , sånn uten videre. Særlig fordi slike folk som Vetle Lid Larsen og Thomas Hyland Eriksen har vært ute i beslektet ærende, med lignende tema. Er det noe igjen å gjennomskue, stivner smilet til en grimase ? 117 sider med kvikkheter kan lett bli maner. Og jeg er naturligvis en blasert gammel 30-åring som ikke lar seg narre til å le uten at det foreligger tungtveiende og gjennomreflekterte grunner.Eller som forfatteren sier om teaterlivet i Oslo:
"Kritikaren skriv om revyar på Chat Noir og Dizzie: "Grei og ukomplisert underhaldning".
Kritikaren tenker: "Eg lo så eg grein då Arve Oppsahl kom inn i den rare buksa og ropte "Fyttirakker'n" Men det kan eg ikkje skrive, eg har jo grunnfag i teatervitskap."
Men mellom oss sagt; i tillegg til alt det andre, synes jeg boka er morsom.
Ivar Bakke