Aksel Jensen: Den øredøvende stillheten

- Artikler og taler om Rushdie-saken Cappelen 1997.

Til siste pust.

Aksel Jensens artikkelsamling om vår holdning til det persiske diktaturet foreligger nå, trolig den siste bok fra hans hånd. Han har brukt av sin siste tid og krefter for å presse dette tema fram i vår noe sløve norske offentlighet. Jensen skriver i en stor dikter-tradisjon. En tradisjon som gjennom sitt engasjement har holdt levende bevisstheten om hva slags trekk ved de demokratiske samfunn som er verd å sloss for. Som har påtalt feigheten og likegyldigheten overfor andres lidelse. Som ikke vil at de forfulgte skal forsvinne i «natt og tåke», glemt av omverdenen.

Historien har ofte gitt dem rett, disse uforsonlige, «fanatiske» kritikerne, mens datidens rådende realpolitiske snusfornuft har framstått som uklok. Jensen bruker flere referanser til tidligere regimer, han anlegger historiske analogier og taler sin sak med stor retorisk kraft. Når jeg så skal fremme noen innvendinger, virker det nødvendig å først presisere følgende: Det Iranske regimets terroristiske karakter hersker det ingen tvil om blant de relativt få som interesserer seg for slikt. Resten av folket vet vel at det er ille, men har ikke fantasi til å forestille seg hvor ille det faktisk er. Her gjør Jensen en god gjerning, samtidig som han ikke praktiserer en rasistisk unnskyldning av urett begått i - for oss - fjerne strøk av verden. Jensen tror det nytter å lage bråk. Det gjør jeg også.

Men det er ikke tilstrekkelig å tenke : «Her må noe gjøres ! - dette er i alle fall noe.» Når Jensen skriver at vi må sende hjem Irans ambassadør «for sjelefredens skyld. Og for at neste gang vi ser oss i speilet, ser vi en nordmann, og ikke en moralsk idiot.» - da blir jeg skeptisk. Konsekvensene av våre moralsk motiverte handlinger er faktisk her langt viktigere.

Både Aksel Jensen og jeg tilhører den gruppen av mennesker som har stor sans for flammende appeller og talende uttrykk for avsky overfor politisk urett. Men det finnes mange eksempler på at nødvendige grep er blitt gjort av politiske drittsekker (the right thing for the wrong reason), mens velmenende idealister har ført katastrofal symbolpolitikk. Hva var f. eks. riktig og galt i den politikk som ble ført mot Sovjet etter krigen ?

Var det mulig å kommunisere både fasthet overfor en diktatorisk ledelse, og ønsket om forståelse mellom menneskene i de ulike land og folk ? Leser en den prominente avhopperen Arkadij Sjevtsjenko’s «Brudd med Moskva» kan jo mye tyde på at nettopp den europeiske ny-marxismens forsiktige kritikk bidro til å underminere det ideologiske fundament. Til tross for forfatterens eksplisitte avvisning av tesen, _demonstrerer_ jo hans egen bok at det fantes både «hauker» og «duer» innenfor partiet. Jeg tilhører den skole som vil hevde at sammenbruddet innenfor et politisk makthierarki oftest kommer som en følge av at ledelsen ikke lenger betrakter sitt eget maktfundament som legitimt.

Til tross for leirer, politisk psykiatri og et utall administrative straffemetoder overfor alle opponenter: det fantes en viss kommunikasjon mellom ortodoksiens forsvarere og opponentene, fra tøværsperioden av. Det var denne kontakten og dialogen, dette tvilens frø, som fikk kommunismen til å falle - ikke manglende midler til å knuse motstanden. Alt dette taler jo til fordel for kontakt, utveksling, åpne kommunikasjons-kanaler, - mot demonstrativ isolasjon. Jensen trekker også fram Sør-Afrika. Det er et dårlig eksempel. Boikotten var aldri effektiv, kontakten mellom f.eks amerikanske oljearbeidere betydde kanskje like mye som den norske handelsboikotten.

Den debatten med Iver B. Neumann som foregikk i Morgenbladet, synes jeg var til å få forstand av. Men Jensens bidrag, som er gjengitt i boka, skal ikke ha hele æren for det. Neumann slo til lyd for den unorske tanke om at det innen politikken hersker flere roller , og at en statsmann ikke kan si det samme som en aksjonist, selv om de er enige om et regimes slette karakter. Slik sett kan Jensen bli en farlig politiker - hvis en skulle ta hans analogier til appeasement- politikk overfor Hitler på alvor: Da er det bare å forberede seg på en preventiv angrepskrig mot Iran, da, - eller ? Det samme gjelder forestillinger om «verdensherredømme»som Jensen siterer med samme bokstavtro tolkning som atombombevennene snakket om «den kommunistiske verdensrevolusjon»

Det gikk jo ikke slik, kan vi i dag si. Hitler og Pol Pot er eksempler på førere som er like sinnsyke i praksis som i sine taler - de fleste andre har skilt mellom retorikk og politikk. Hvordan skal en så tolke regimet i Iran ? Jeg vet ikke.

Kanskje er forbudet mot parabolantenner i Iran en parallell til det kommunistiske forbud mot videospillere ? Et regime for fall ? Det skjer ikke av seg selv. Noen må våke. Men den norske Lutherske tro på at «vår tale skal være ja, ja, og nei, nei , og alt utover det er av det onde» - den kan ikke praktiseres uinnskrenket av politikere. Det blir min kritikk - som er ment som et tillegg, en nyansering, altså ingen avvisning av Jensen, som jeg synes taler godt for «sin» side av saken.

Ivar Bakke