"Den annen front" Antologi, Aschehoug Forlag 1998

(Sakprosa)

Dokumentert åndsliv

Det er ikke så fryktelig mange av oss her i landet. Gleden over å finne fram til interessefeller skyver ofte konflikter og forskjeller i bakgrunnen. "Humanistisk Kollegium" heter en slik varmestue for spesielt interesserte. (om enn ikke spesielt mange) I beste tradisjon har en i Oslo fremført ulike foredrag til belysning av et løst definert tema: Sosialdemokratiets forandring og formålsskifte. Kort sagt: Den nye tid.

Foredragene foreligger nå i bokform: "Stemmer i Tiden" og "Den annen front". Sistnevnte inneholder likt og ulikt, ikke så strengt knyttet til noen aktuell dagsorden. Snarere sitter en tilbake med bildet av en liten, beskyttet landsby der ulike originaler går rundt og snakker med hverandre, kanskje mest til seg selv. En noe innadvendt memorering over trygge og kjente tema, mennesker en møtte, gamle kjepphester. Kanskje noen av disse åndsmenneskene ikke egentlig interesserer seg for sin egen tid? I så fall er det en ikke så merkelig reaksjon på omgivelsenes støyende likegyldighet.

Det er ti år siden Skjervheim fikk den tyske forbundsrepublikkens fortjenstkors for sitt virke som filosof. Nå har hans bøker etter hvert oppnådd en viss norsk oppmerksomhet. Kanskje fordi kvalitet i lengden blir oppdaget og verdsatt? Vi liker å tro det, vi som gjerne skriver og leser. Bokas første bidrag er Asbjørn Aarnes' presentasjon av Hans Skjervheim, - mannen som maktet å flytte filosofien ut i det offentlige rom, som en levende del av kulturen. Det er en poengtert skisse av et viktig forfatterskap, og samtidig et personlig portrett av en tenker som nylig er blitt borte.

Jan Brøggers varme agitasjon for mer høyrepolitikk og mindre velferdsstad virker som et oppvarmet brygg av velkjente ingredienser, og er derfor vanskelig å huske. Sigurd Skirbekks foredrag om "Velferdsstatens grenser" bærer forfatterens umiskjennelige klo. Det er tankevekkende og velformulert. Hans gamle kjepphester om funksjonelle moralkodekser som vi av rasjonelle grunner bør ha, beiter diskret i bakgrunnen. Hva slags moral som er funksjonell er det forskerne skal fortelle oss, med vitenskapelig autoritet. De som ikke er styrt av "ideologi" da, noe Sigurd Skirbekk heldigvis er hevet over. En savner Hans Skjervheim blant tilhørerne, han hadde trolig pirket litt i Skirbekks enkle premiss, det hadde nok blitt en interessant debatt. Var Skjervheims mange epigoner i salen tause etter foredraget, tro?

Ronald Fangen er en interessant figur som Carl Fredrik Engelstad gjennom et langt liv har beskjeftiget seg med. Han gjorde det i sitt foredrag også, med sikre skritt på kjente stier. Dette er "den annen front" personifisert. Bare kristendommen kan redde verden, borgerlig humanisme holder ikke, historien viser…. For denne leser blir det interessant idéhistorie. Fangen som kulturkritiker er fortsatt av interesse, han var en god essayist. Men hans egen, positive visjon virker like verdensfremmed som et opprop om revolusjon til norske arbeidere.

Zygmund Baumann tilhører de store dyrene i denne skogen, og hans foredrag "Drømmen om renhet" styrker denne vurderingen. Jeg tror Baumann her griper noe essensielt ved de mekanismene som skaper aksept for ensretting og fjerning av "skadelige elementer" i et samfunn. Dagens versjon i form av 2/3 –samfunnets utstøtning av tapere får en krass og presis kritikk fra denne særs oppegående gamle mannen. En mer sprikende antologi enn denne har jeg ikke lest – Baumanns foredrag står i krass motsetning til både Skirbekk og Brøgger.

Ellers skriver Bern Vestre om Camus', som så bestemt avviste enhver religiøst trøst eller forsvar for en guddommelig orden. Lars R. Langslet skriver pietetsfullt og innforstått om "skjebneskikkelsen" Olav den hellige, fulgt av høytlesning fra Snorre. Hans Kolstad gir et lærd og leseverdig foredrag over Rousseau til beste – en tenker jeg bare hadde overflatiske og fordomsfulle forestillinger om. Kolstads tilnærming er kritisk drøftende, den vekker også interesse for aktuell demokrati -teori.

Litt esprit og snert blir det over sakene når Roald Flemestad gir seg til å beskrive dagens folkekirke. Her får den mest a-teologiske og folkevennlige prestestand så det suser. Har ikke lest en mer underholdende ensidig polemikk siden Helge Krogs foredrag om Oxfordbevegelsen. Denne gangen altså fra bunnsolid kristelig hold.

Erik Egeberg skriver om Erik Krag, denne anerkjente analytiker av russisk tradisjon og selvforståelse. Helge Nordal skriver medrivende om Johan Falkbergets Christianus Sextus.

Og enda er det flere bidrag. Av dem vil jeg fremheve Jan Inge Sørbøs, som makter å rive Arne Garborg ut av sin tradisjonelle sammenheng, og inn i en aktuell politisk og kulturell strid som tilhørighet og identitet. Det er glimrende prosa, med respekt for Garborg i behold, men med en egen, distinkt forfatterstemme som hever seg over kulturvokternes dannede og diskrete mumlen om sine helter og hjertesaker. ( det heter "mumlen" i de kretser) Thomas Hylland Eriksen burde ta opp den hansken han her har fått servert. Noe å tenke på til neste forelesningsrekke ?

Ivar Bakke