En anstendig europeer.

Carsten Jensen: "Jeg har sett verden begynne"

Reisebrev - Geelmuyden.Kiese 1998

Vi drasser på en masse bagasje, alle vi som reiser. Selv når den ytre bagasjen kan få plass under armen, er det umulig å ikke også ta med det som med et fint ord kalles vår "forståelseshorisont". Dette vet Carsten Jensen. Han tar orientekspressen fra Moskva til Beijing, reiser sørover til Kambodsja og til Vietnam, for til sist å dra innom Hong Kong. Hele veien forteller han oss om det han ser, mennesker han møter, andre kulturer - det er hele tiden hans blikk på verden, uforstilt "jensensk". Er det noe å skryte av ? Nei, men bevisstheten om det begrensede ved sitt eget perspektiv fører ikke til at han later som om han kan se verden fra en kinesisk bondes synsvinkel. Jensen karakteristikk av kineseren Du Fu passer også ham selv:

"Han var en dikter som skildret de nederstes vilkår - og samtidig krevde respekt for seg selv som lærd og intellektuell."

Det er få som makter å kombinere disse to tingene. Mange søker fellesskapets kuvarme gjennom en botsvandring bort fra sin egen refleksjon, tvil og moralske forpliktelse. I stedet, en frivillig underkastelse under et innbilt folks autoritet, representert gjennom dets buktalere - Partiet. Hvordan kan dette skje, hvorfor er forfattere overrepresentert som hyllere av vårt århundres blodigste regimer ?

"det er lettere å leve med troen enn fornuften når fornuften kommer til kort, og akkurat dette er den virkelig intellektuelles evige dilemma. For fornuften kommer alltid til kort."

Vissheten om dette har alltid plaget tenkende folk. Ingen har som dem baktalt fornuften og lovprist den blinde tro.

"Det er mulig at det er pøbelen som skyver bøkene inn i ilden, men det er alltid en intellektuell som holder båltalen."

For det er Fugl Føniks som skal reise seg av asken, de visjonære intellektuelle har alltid drømt om Den Nye Tid, renset for fortidens slagg. Det var programmet for Kinas kulturrevolusjon og for Kambodsjas Rosseau-inspirerte dødsmarsj tilbake til en drømt urtilstand. Hvordan tenker de som har overlevd slike sivilisasjonssammenbrudd ? Blir dagens frenetiske materialisme og voksende økonomi i disse landene båret oppe av mennesker som nå betrakter penger som det eneste sikre, og ord som samfunn og fellesskap som foreldet propaganda ?

Jensen oppsøker land med årtusengamle kulturer, han møter moderne mennesker som i likhet med ham selv bærer sin kulturs maske. Ingen av oss er mennesker i "allmen forstand", vi er situerte, født inn i en sammenheng. Og likevel:

"Jeg forenklet mennesker ved å gjøre dem til representanter for sin kultur, og tilla dem en helstøpthet som de ikke eide, og som gjorde meg blind for de sprekkene der menneskeligheten deres skjøt frem som friskt gress i et gammelt, smuldrende murverk."

Det er noe av det geniale ved denne boka; den viser oss fremmede, imponerende eller heslige byggverk, steder som lar oss ane at vår egen kultur og historie er én blant mange. Og samtidig drar vi kjensel på dette viltvoksende, uutryddelige gresset av felles menneskelige lengsler og håp, forsøket på å skaffe seg en plass i solen for seg og sine, klemt mellom historiens og tradisjonens stener som en ikke selv har lagt.

Forfatterens enorme intellektuelle bagasje truer av og til med å gjøre de innfødte til "bærere", dvs. levende illustrasjoner på hans omfattende lesning. Han ser den kinesiske bondens "rudimentære ansiktstrekk", deres uskyldige ansikter hvor ånden ikke har våknet ennå. Dypsindig vrøvl, bonde-anmelderen slår tilbake: Se på bildet av Jensen, i en for stor jakke poserer han som et keitet barn som med et usikkert, tappert smil ber om nåde. Kan noen vegre seg mot tolkningsmani ? Skildringen fra Russland har noen slike velformulerte fordommer basert på et par synsinntrykk. Det er det mest kritiske jeg er i stand til å si om denne boka, som har vært en fest å lese.

Det er en egen ro over den ustanselige veien videre, skildret av en voksen mann som har karakter og ballast, og som derfor våger å møte verden med åpent visir. Det blir en lykkelig blanding av kunnskap om historie og ideer på den ene siden, og et søkende sinn som tar inn over seg enkeltmenneskers historie. Det er mange møter mellom Historien og Mennesket i denne boka, mellom det allmene og det personlige. Kanskje han av og til lar seg friste til syntese og overblikk, til språklig ornamentikk, til metaforenes vakre harmoni. Men det er også hans innerste drivkraft, viljen til å begripe verden, den uforståelige. Men samtidig altså denne respekten for det konkrete, lojaliteten overfor tvilen, å ikke lukke øynene når en ser det en ikke forstår.

Jensen innbyr til fortrolighet, han vekker tillit. Det framgår av de mange intense møtene med fremmede mennesker og måten de er formidlet på. Det er hjertelag og temperament som tyter fram mellom de analytiske delene. Boka rommer nyttig viten, faktakunnskap. Men også forståelse, refleksjon. Skal en forstå de andre, må en også kjenne seg selv. Og for å få perspektiv på sitt eget, er det lurt å vite om andre virkeligheter. Carsten Jensens bok er i denne dobbelte bevegelsen hele veien. Uten denne vågale tilliten til mennesker, viljen til å forstå uten å gå på akkord, hadde Jensen ikke kunnet komme så nært innpå disse fremmede. Det er i dette møtet vi også møter oss selv. Jensens bok får oss til å sperre opp øynene.

Ivar Bakke