«Arr» - idéhistorisk tidsskrift

nr.4 –1997: «Eksperten» 

"Rent kritikerfaglig sett".

Min intensjon var å anmelde en årgang av tidsskriftet «Arr». Men det ville, som det heter på fint, «sprengt rammene for denne artikkelen». 97-årgangen inneholder så mye som hadde fortjent oppmerksomhet at det blir vanskelig for en stakkars amatør å skulle formidle en slags essens til leserne. Det er vel dette som er ekspertens oppgave; å formidle innsikt fra et snevert fagfelt til en bredere sammenheng. Det er i kraft av rollen som formidler av det uforståelige til de uinnvidde at eksperten henter sin makt og prestisje. Her og nå blir det min rolle overfor de som måtte gidde å lese videre; jeg har nemlig lest siste nummer av «Arr», og det er en syssel for noen få innvidde, er jeg redd. Nr 4 er et temanummer omkring ekspertene og vitenskapens kulturelle/politiske rolle.

 Det er spennende når idéhistorikere gransker den loslitte kamuflasjedrakten som kalles «nøytral forskning». Vitenskapen omformer vanlige folks liv. Ikke bare ved å forandre deres omgivelser og redskaper, men også ved å påvirke deres mentalitet og levesett. Lettest er det vel å se slikt i ettertid, lettere enn å få øye på de skjulte ideologiske premiss som dagens anvendte vitenskap legger for oss.

 Siv Frøydis Berg har skrevet en artikkel om Karl Evang. Den presenterer ideologien til den senere direktør for helsedirektoratet - og den peker på de historiske forhold som ideologien var en reaksjon på. Det gjør den forståelig og langt på vei legitim. Likevel er Bergs grunnleggende kritisk mot et totaliserende helsebegrep hvor Helsevesenet forvalter en "profesjonell" innsikt i hvordan det gode liv skal leves. Da blir diskutable verdistandpunkt ikledd kappen "objektive forskningsresultat" og legefrakken blir en kamuflasjedrakt for livsynsberserker.

Alt er interessant å lese om, bare det er godt nok skrevet. Anne Lie fikk meg til å mobilisere den mest levende interesse for kirurgiens historie i 1700-tallets Frankrike. Å se hvordan profesjonsinteresser, penger og prestisje i større grad enn hensynet til folks helbred fikk bestemme utviklingen, det er et fascinerende og aktuelt tema

Frode Weium har skrevet en forstemmende (og interessant) artikkel om hvordan mange sosiologer falt til fote som leverandører av nasjonal-mytologisk krigspropaganda under den 1. verdenskrig. Den tar i første rekke for seg den tyske delen av sosiologien, men de var ikke alene. Det er i det hele tatt

merkelig hvordan enkelte profesjoner med slikt hell har maktet å tviholde på sin status som agenter for «verdinøytral forskning» og fått ikke-profesjonelle til å oppføre seg som lydige småunger som får tilsnakk av voksne folk. Å hegne om sin profesjonalitet - det er vel av de få ting det foreligger tverrfaglig enighet om blant det som kryper og går av eksperter. Også innenfor fag med en enestående tabbesaga bak seg - som F.eks sosiologi og psykiatri, for å nevne to felt som har overtatt teologenes rolle i dagens samfunn.

Men på et «fagfelt» synes det håpløst å reetablere fordums glans. «Poetokratiets tid er over» hevdet Gunnar Skirbekk, og bidro til at det ble sant. Han hadde sett seg lei på at universal- dilettanter med en viss evne til å skrive skjønnlitteratur oppkastet seg til politiske høvdinger i kraft av sin velmente og velformulerte uvitenhet. Kjetil Jakobsen har skrevet en GLITRENDE artikkel under tittelen «Den onde hyrde ? - Dikteren som politisk veiviser.» Den utropes herved som uomgjengelig for dem som vil sette seg inn i de mekanismer som gav det litterære feltet dets høye status under grunnleggelsen av Norge som selvstendig nasjon. Og hvorfor fallet ned fra dikterhøvdinge-rollen ble så dypt og tilsynelatende permanent. Her kontrasterer han den norske erfaringen med opplysninger om franske forfatteres tilsvarende rolle under 2. verdenskrig. Utviklingen i Norge etter krigen får et spennende grovriss med en kjølig klarhet. Det vrimler av djerve og tankevekkende karakteristikker. I sin fortettede og direkte stil penser Jakobsen inn på en rekke tema. Og med en skjødesløs eleganse setter han seg i respekt som analytiker, polemiker og stilist. Eller, om en vil, som en som inntar «en kritisk, almenintellektuell rolle i ekspertsamfunnet».

«Jeg kan ikke se at det er noe ved den formelle og uformelle forfatterutdanninga som kvalifiserer til en slik rolle» - er Jakobsens skeptiske oppsummering. Han synes å være kvalifisert for sin arroganse. Selv om den fortettede stilen hans bidrar til formuleringer som sikkert kan pirkes i, er hovedinntrykket en imponerende bredt orientert debattant. Tenk hvis han hadde møtt en kompetent motstander ! Tror mannen fortjener våken oppmerksomhet fremover, ikke minst fra våre tidsskrift-redaktører. Dagsavisene er stort sett en tapt arena for denne type debatt, noe som burde bekymre tilhengere av en opplyst offentlighet. Ikke alle land har det slik. Tidsskriftene har vi i Norge, med sine små opplag og ujevne kvalitet. «Arr» er et av dem, med en idéhistorisk innfallsvinkel, og med stort sett leselige og leseverdige artikler for oss ikke-eksperter. Det skulle være i tråd med det meget baktalte Bjørnsonske ideal om folkeopplysning, bare de ble lest, så.

Du får sannelig mye for 50 kroner, - og neste nummer skal handle om penger. Men eksperter på markedsføring er de nok ikke, "Arr"s ellers så dyktige utgivere.

Ivar Bakke