Carsten Jensen: Fremtidsmuseum

Oversatt av Bertil Knudsen Cappelen Forlag 1997

Etter den lyse fremtid. 

Den danske forfatteren Carsten Jensen har begått en bok hvor ca halvparten er viet en analyse av begge frontene under EU-kampen. Nå, i ettertankens nøkterne lys, er det kanskje en idé å undersøke hva slags grunnleggende forståelse som formet våre valg av side. Høres det ut som en straffelekse ? Jensens rapport, skrevet før avstemningen, er full av morsomme spissformuleringer, godmodig ondsinnede person-portrett og fortettede, oversiktlige oppsummeringer. Det er så velformulert og tankevekkende at en føler seg både skarpsindig, selvstendig og enig på en gang.

En viss mistenksomhet overfor denne sjangeren er kanskje på sin plass; en sjanger hvor de konkrete sakene per definisjon er uinteressante sammenlignet med de modellene av en tenkemåte som de gir opphav til. Det er jo slikt våre moderne profeter lever av. De stuper som vakre fugler ned i de konkrete konfliktene, før de med noen velvalgte ord svinger seg opp igjen i de abstrakte begrepenes tynne luft. Der oppe blir det smålig å pukke på hvem som påstod hva og hvem som hadde mest rett. Det blir smålig å snakke om konkret politikk. Der oppe er det bare plass til det som «egentlig» ligger under og bak politikken.

Likevel kan vi kanskje vanskelig klare oss uten disse forsøk på å heve blikket opp fra den løpende dagsorden og skape et slags ideologisk kart over det uoversiktlige landskapet. Hva slags motiv hadde de som engasjerte seg i EU-debatten, hva var det vi sa ja eller nei til ?

Forfatterens tankevekkende observasjoner har en aktualitet som ikke er blitt mindre med tiden, selv om folk flest igjen er blitt uinteressert i politikk.  Det som imidlertid skiller denne boka ut fra den aktuelle politiske kommentar-litteraturen, er dens dypere analyse av det menneskesyn som til nå har preget sosialdemokratiet. I et sosialreformistisk demokrati hvor gud er død, er det ikke plass til forestillinger om skjebne eller det onde som noen uomgjengelig realitet knyttet til det å være menneske. Det onde er blitt «et praktisk anliggende» - et fravær av goder som har historiske årsaker, noe som vi straks skal få forandret på. Men er ikke denne protesten mot tilværelsens vilkårliget et av humanismens vakreste trekk, er ikke sosialdemokratiets ambisjon om å skjerme sine borgere for livets slag en viktig arv å ta vare på ? Slik jeg leser forfatteren: Jo ! Men han (og andre) peker på det umodne ved den mennesketype som denne tenkemåte frembringer. Overfor fødselens og dødens skjebne er vi jo maktesløst utleverte. Og det må da sies å være et slags kulturelt overmot når en mener seg å forstå all ondskap ved å peke på konkrete sosiale omstendigheter - omstendigheter som i neste omgang må forandres. Her slår Carsten Jensen inn halvåpne dører med et formsikkert alvor som er en fryd å lese. I et samfunn hvor skyld, skjebne og død prinsipielt er et fellesanliggende - der eksisterer ikke din død, ditt ansvar og din skyld. At din skjebne har satt visse grenser for ditt liv som du må besinne deg på - det var i alle fall tidligere en reaksjonær og farlig tanke for dagens sosiale ingeniører.

Til sist følger et essay med bakgrunn i konflikten i Bosnia. Det tar for seg Hannah Arendts begreps-par vold/makt. Arendt hevdet at vold er det motsatte av makt; der maktens legitimitet smuldrer, trer volden inn. Der samfunnet mister sitt volds-monopol, kastes vi tilbake til føydal-herrens vilkårlighetsregime, til mafiaens utmanøvrering av det politiske beslutningsrom. Jensen polemiserer mot den anti-autoritære fløy av 68-erne som så med største mistenksomhet på enhver statsmakts påstått legitime maktanvendelse. Den samme brodd er rettet mot dagens liberallistiske fundamentalister, hvor en god stat er en fraværende stat. Med eksempler fra Russland og Italia peker Jensen på hva slags jungel av brutalitet dette kan kaste moderne nasjoner tilbake i. Dette essay går inn i den store samtalen med flere forfattere, både døde og høyst nålevende, og viser også forfatterens kvaliteter som leser. Det er imponerende å se hvor uanstrengt Jensen svinger mellom ulike litterære virkemidler, hvor lett han presser så mye innsikt inn i et begripelig og vakkert språk. Det moralske engasjementet og den humanistiske omsorgen for mennesket formidles gjennom et spørrende alvor og en humoristisk distanse overfor politikkens patentmedisinere. Her er den frie ånds ubestikkelige vilje til sannhet - men også forpliktende ansvar og borgerånd. Skulle du savne en perspektivrik innfallsvinkel til å forstå din egen samtid, så har Carsten Jensen faktisk noe å bidra med.

Ivar Bakke