«Utskjelt og utsolg -Dagbladet gjennom 125 år»
Fært som tia går.
Det spørsmål yrkeshumorister oftest får er: «Hvor er det blitt av humoren? « sier Odd Børretzen. De som lager Dagbladet får ofte spørsmål om hvor det er blitt av det virkelige Dagbladet, avisens sjel.
«Dagbladet gjennom 125 år» er, i motsetning til tidligere publiserte heltesagn, ikke egnet til hemningsløs melankoli. Visst finnes det kjære gjensyn med kjente spaltehelter. Man vasser i morsomme og frekke sitat. Men en mimrebok? - nei, her pusses det støv med stålbørste.
Lett karikert fremstår Dagbladet noe pompøs, tross stående ordre om å avkle all svada. Dagbladet representerer en hovedstrøm i norsk mentalitet. Så kjører de ønskereprisen og kaller det modig kamp mot intoleranse: En eller annen prest som har gått over datoen, en gruppe mennesker som forsatt («i vår tid»)tenker annerledes enn oss. Å forarge noen - uten risiko -blir nødvendig for å reprodusere en identitet på tomgang. I vår postmoderne tid, hvor Rasjonalitet, Frisinn, Fremskritt og Reaksjon framstår i et litt tvetydig skjær, er boka dobbelt interessant.Den har en kritisk tilnærming til kjernetroppene i den tradisjon som gav mange av begrepene substans.(Som historisk dokument er dens integritet og seriøsitet milevidt fra f.eks. boka om Aftenposten.)
Boka er genremessig variert slik avisen er det; fra det anekdotisk morsomme portrett til seriøs analyse av politiske aktører, ofte i samme artikkel. Og med en formsikkerhet som gjør at ord og vendinger blir husket, årtier senere. Øystein Sørensen gir et riss av den kultur-radikale tradisjon, hvor også leflingen med marxismen på 70-tallet er med. Hans Fredrik Dahl skriver lidenskapsløst om bl.a. kriminal-journalistikk i avisens «gullalder». Flere av bidragsyterne påpeker inkonsekvenser og brudd, der tidligere framstillinger har skildret en fast og ubrutt tradisjon i uegennyttig kamp mot mørkemannsvelde og reaksjon. Hovedinntrykket forblir likefullt at avisen ofte stod forstemmende alene om å representere liberal-demokratiske ideer. Et prinsippielt basert forsvar for ytringsfrihet, rettssikkerhet og demokratisk innsyn har ingen bred tradisjon i norsk kultur og pressemiljø, festtaler til tross.
Forsiden av historien om Dagbladet og krigen er kjent via mange kilder. Det er historien om modig kamp mot tysk sensur. Flere av journalistene ble arrestert. Motstanden tok mange former; ironi og skjulte meldinger til leserne, men også åpen protest og rene ord for penga. Dagbladet var ikke alene om dette, men av de fremste.
Baksiden handler om ikke fullt så rene ord, og penger. Da avisen omsider stanset (april 43),ønsket styret å holde avisens produksjonskapasitet intakt slik at avisen var tilgjengelig ved frigjøringen. Avisens faktor fikk jobben med å skaffe oppdrag. Det ble levert anbud på bl.a. Fritt Folk, noe som ble avvist bla. som følge motstand av fra Quisling personlig. I stedet ble «Front und Heimat» og «Norsk Arbeidsliv» trykket.
Dette er opplysninger som i følge Arve Solstad aldri ville blitt sluppet i en tidligere jubileumsbok. (har selv forsøkt å få dem på trykk i Dagbladet, og tror ham så gjerne) Guri Hjeltnes skriver nyansert, men konkluderer: «Prisen for denne beslutning ble imidlertid meget høy: Avtaler i et pro forma-arrangement om trykkerioppdrag i grenselandet til økonomisk kollaborasjon. Et menneske, Olaf Vik, ble etterpå offret som syndebukk.»
Avisens syn på rettsoppgjøret etter krigen var aggressivt og skarpt fordømmende. Redaktør Skavland raste mot alle formildende stemmer. Ordet hykleri kan streife lesernes hoder. Vi vet om Aftenposten og Nationens rolle før og under krigen. Dagbladets ettermæle blir, i første rekke på grunn av denne bok, ikke udelt positivt, selv om det er annerledes.
Avisens sentrale plass i Norges idé- og kulturliv gjennom 125 år gjør at boka er et godt inntak for dem som er/skal bli interessert i vår nære historie. Bokas faglige tyngde og uavhengighet forhindrer ikke at den er lødig og lettlest, journalistisk i formen. Det gis analyser omkring hvordan media fungerer som virkelig er til å få forstand av. Mye viktig kom ikke med. Ingen dårlig attest for en avis som det er skrevet så mye om.
Ivar Bakke