Jan E. Hansen: «De døde»

Aschehoug 1996

«Mine dør i Morgenbladet»

Overskriften er hentet fra en av Fredrik Stabells formuleringer i "Dusteforbundet". Det misleder kanskje noen til å tro at jeg synes bokens innhold er ufrivillig komisk. Slett ikke. Bare så utrolig "morgenblad’sk": En sprø, forfinet klang av slepet krystall, en skjødesløst elegant vandring i høye luftlag, stundom uten annet fundament enn ordenes vakre klang. Enkelte lesere vil kanskje kikke beskjemmet ned på sine egne begivenhetsløse liv, sitt egen fattige språk i møte med denne boka. Hvorfor valgte du ditt yrke ? Det skal noe til å hamle opp med denne begrunnelsen: "Det som gjorde journalisten til skapende dikter, var det samme som gjorde skeptikeren til troende katolikk: Et åpent blikk for alle livets kryssende hendelser og motstridende pussigheter i skjebnens uutgrunnelige spill med oss. Det var hans naturlige måte å betrakte verden på, og det var hans litterære motiv. Så ble det selvsagt hans skjebne."

Eh...Javel. Selvsagt, må bare lese setningen en gang til. Boka virker kanskje som en overdose av dypsindigheter og forfinet sprogsans. Ytterst litterær i formen, ytterst frittsvevende, frisinnet, "klasseløs" og liberal.

Like verdensvant og «kontinental» som Håkon Harket, som han ga ut boka «Poste Restante Europa» sammen med. Da virket herrene temmelig snevre og uforstående overfor det store flertall av landet og verden som ikke tilhører deres «leisure class» og som aldri gikk på skolen med folk de senere traff igjen på bøkenes tittelblad eller fasjonable utesteder i inn og utland.

 Tidligere virket Jan E. Hansen minst like provinsiell, like preget av sin bakgrunn, som mange av de bygdefolk som på grunn av språklig form, urepresentative erfaringer og «puerill» motstand mot EU ble utdefinert av hans gode, vidsynte selskap. Preget av vår bakgrunn er vi alle. Og snobbetheten ligger like snublende nær, enten man bor på Frogner eller Fleinskog. Men Jan E. Hansen synes å ha overvunnet sin. Da er det vel bare oss igjen. Altså: Ta vel i mot...Jan E. Hansen, han har byttet inn sitt mentale turistvisum og kommer vennlig slentrende mot oss med adskillig diskret charme og en skarp skriveklo under kamelhårsfrakken. Det har vært en fest å lese disse nekrologene. En glede over de mange morsomme og skarpsindige portrettene. De fleste er av mennesker jeg også hadde et slags forhold til, et bestemt inntrykk av, selv om jeg nesten ikke hadde møtt noen av dem. Min mangel på førstehånds kjennskap til tross: Jeg tror dette er veldig klart og klokt iakttatt, veldig tatt på kornet. I et øyeblikks glede over å se dem igjen, så livaktig innfanget av ord, er det rent som en glemmer at de er døde, alle som en.  

«De levende skylder man hensyn, de døde bare sannheten»

Dette Voltaire-sitatet er valgt som epigram. Jan. E. Hansen gjør dette på en moden, raus og vennlig måte overfor de forskjelligste skjebner og livssyn. Derfor kan han samtidig skrive ganske omsvøpsløst og utleverende - uten at det virker taktløst. Dette er en litterær sjanger som har vert vanlig i England gjennom århundrer, og jeg håper denne boka setter en slags standard for norske forsøk i samme gate. For det slår meg hvor nødvendig og verdifull denne sjangeren er. Og vanskelig.  

Her kan jeg lese om mennesker som har vært «offentlige bekjente» fra inn og utland, og som bare har det til felles at de har forlatt denne verden i perioden 1976-96. Det er personer som på forskjelligste vis har preget mine inntrykk av livet utenfor «den lilla världen». Hvordan var de, som mennesker ?

Kan vi få øye på noe av den personlige skjebne som deres liv og roller ble. Det kan umulig være noen lett oppgave å skulle sammenfatte en skjebne, sy sammen det rent leksikalske og rent private til en helhet, en slags essens. Desto vanskeligere når den omtalte er en person som «alle» synes de kjenner. Som pant på kvaliteten i Jan.E. Hansens håndverk setter jeg både nekrologene over personer jeg ikke forbinder noe med, og personer hvis livsløp jeg har ganske inngående kjennskap til. Skal bare pirke borti Odd Eidems nekrolog, hvor det feilaktig heter at boka «Diktere i landflyktighet» handler om russiske emigranter. Det var stort sett tyske, de emigrantene han skrev om, i en interessant og glemt bok. Det er brutalt å tenke på hvor glemt mange av de omtalte allerede er. Det er en slags rettferdighet i at de har fått sin plass i denne boka.

Samtidig er jo dette et ganske inngående portrett av Jan E. Hansen. Gjennom hans små innflettede selvbiografiske data og hans personlig fargede rapporter fra møtet med de fleste personene. Men mest av alt gjennom det språklige fingeravtrykk og betraktningsmåten. Mye av forfatterens egne meninger og filosofiske smuler finnes innimellom. Boka er ikke beskjeden i anslaget, det er adskillig fallhøyde over det aforistisk sammenfattende språket. Det meste er breddfullt av betydning, balanserende mot det svulstige. Det meste holder faktisk mål.

I et land med beskjeden, likefrem og hverdagslig tale som ideal, tar Hansen sjansen på å anvende en "sprogform" som for han er den mest naturlige. Til tross for at den er like særpreget og original som den mest «utpregede» dialekt. Ordvalget er "søkt" i manges ører. Jeg synes faktisk det rett ofte er utsøkt i sin jakt på, og glede over, språkets avsidesliggende skatter. Og Jan E. Hansen er innimellom sin til tider frittsvevende dypsindighet nesten frekk i sin nøkterne realisme. Men det er så avgjort en vennlig sjel som har skrevet denne boken.

Men er han ikke uforskammet ung til å gi seg til å mene noe om kjente mennesker ? - tenker jeg, og glemmer hvor fort tiden har gått for oss begge.

Ivar Bakke