DEMOKRATI OG SOSIALISME Kronikk i Arbeiderbladet, August 1985

Hvem hadde innflytelse over politikken i Norge i mellomkrigstiden ?

Alf Ringheim har i sitt innlegg "Demokrati-hva er det ?" påpekt hvor liten reell innflytelse arbeiderne hadde i det demokratiske Norge. Han hevder at et hvert samfunn er nødt til å sette grenser for de mektiges utfoldelse hvis de svakeste skal sikres en anstendig tilværelse og demokratiske rettigheter.

Det var noe av dette som skjedde i 30-åra; de mektige ble nødt til å akseptere fagforeninger og parti som representerte hittil umælende grupper av arbeidere. Dette møtte motstand, også i det demokratiske Norge. Litt vanskeligere er det å følge hans påstand om at "demokrati er et mål for det sosialistiske verdenssystem". Riktignok vedgås det at Sovjet på grunn av bitre erfaringer er nødt til å ta "strenge forholdsregler mot de krefter som ennå går med et lønnlig håp om å styrte Sovjetmakten". Dette skyldes vestlig imperialisme og den kalde krigen, men avspenning vil føre til demokratisering og opphør av de midlertidige restriksjonene.

Resonnementet gir en følelse av å være på kjente trakter. I Aftenposten. På grunn av den "spesielle situasjon" og Sovjets trussel, er det nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet å gjennomføre registrering av kommunistiske arbeidere, åpne private brev, avlytte telefoner, fengsle militærnekteren, støtte påtalemakten mot enhver form for kritikk etc. Francis Sejerstedt har påpekt Høyres rolle som forsvarer av rettsstaten. Hvilke konkrete tilfeller han tenker på vet jeg ikke, eksemplene på høyrepressens forsvar for politisk ytringsfrihet lar seg nok samle bak èn perm. Ofte støter en på irritasjon over demokratiske hindringer som våre motstandere ikke er belemret med. Disse ridderne av det tvungne demokrati bruker "nasjonal troverdighet" og "våre vestlige interesser" som en anstendighetens kappe som verner mot kritikk, og som kveler uønskede debatter. Den kalde krigen har gitt slike motstandere av demokrati vann på mølla, både i øst og vest.

I øst er det i tillegg til denne anti-liberale konsekvensen av fokusering på Fienden flere ideologiske hindringer mot et sant demokrati. Marx og Lenin er uttrykkelig klar på det punktet; demokratiske rettigheter er en fullstendig relativ størrelse og ingen menneskerett, dens verdi er helt underordnet revolusjonen. F.eks. kan nevnes Lenins samtale med Emma Goldman, hvor han gjør det klart at "når det gjelder ytringsfrihet, så er denne selvfølgelig en borgerlig nykke. Det kan ikke være snakk om noen ytringsfrihet i en revolusjonær periode". I følge sosialismens grunnleggere er det Kommunistiske Parti det eneste legitime uttrykk for proletarriatets interesser. Lenin var innforstått med at proletariatet muligens var uenig i dette, men dette skyldtes at det ikke hadde rukket å tilegne seg "den sosialistiske klassebevissthet" (som Ringheim også anfører).

Det som legitimerte denne neglisjeringen av folkets vilje var en urokkelig overbevisning om at Partiet var i stand til å fastslå ved hjelp av den vitenskapelige materialisme hva som var den "objektivt riktige" linje. (at dette er en fullstendig uvitenskapelig påstand fremgår av at den vitenskapelige metode forutsetter at en hver påstand kan falsifiseres.) Når det gjelder politikk finnes det ingen objektive lover, den "riktige" politikk er avhengig av øynene som ser. I tillegg kommer det forhold at Lenin betraktet enhver ikke-kommunistisk aksept eller avvisning av en tese som "ideologi". Det vil si at når kritikerne brukte hodet til å tenke med, var de ofre for en illusjon, det de faktisk gjorde var å fremføre et ubevisst forsvar for sin klasses kapitalinteresser. Denne statsform, som i realiteten avviste enhver form for opposisjon som illegitim og kontrarevolusjonær, kalte Lenin "det proletariske demokrati".

De har nå aldri stått i beit for pene uttrykk, våre prektige statsmenn. I Lenins "Hvordan kappestriden skal organiseres" gjør han det klart at det generelle mål for revolusjonen var å "rense den Russiske jord for skadeinsekter".

Dette gjaldt en hel serie grupper, inklusive "råtne intellektuelle" og "arbeidere som sluntrer unna arbeidet". Fra Lenins dager har det forekommet arbeideroppstander som er blitt slått ned med en slik brutalitet at våre hjemlige konflikter fortoner seg som kameratslig uenighet i sammenligning. Under Stalin ble folk oppsagt for å ha kommet for sent til arbeidet. Arbeidstiden og Stakhanov-normene var umenneskelige. Parallellen til England i kapitalismens barndom er slående. Men ensrettingen omfatter ikke bare politikk i snever forstand. Ensrettingen omfatter alle former for ytringer som kan tenkes å svekke begeistringen for Sovjetmakten.

Folk ble sendt i konsentrasjonsleire for å ha hevdet at Pusjkin var en større forfatter enn den sosialrealistiske N.N., en lærer havnet bak piggtråden for å ha smilt(ironisk)til en kollega under lesningen av Pravda. En fiskekone pakket inn fisken i en avis med bilde av Stalin. Inn med henne. Men også i dag hersker det en streng sensur i alle eksisterende sosialist-stater. Dag Solstad har i VG 5.2.72 forklart oss hvorfor det må være slik:

" I et sosialistisk land er det forfatternes plikt å hjelpe til med å bygge sosialismen. Å skrive ting som bryter med klare sosialistiske prinsipper er i strid med folkets interesser. Hvorfor skal folket trykke det som er i klar strid med deres interesser?"

Neibevares. I den sovjetiske grunnlov er alle sikret alle borgerrettigheter, med et forbehold: Alt som skader Sovjet-statens interesser. Dette avgjøres av Partiet, og håndheves av KGB.

Ringheims påvisning av Sovjets status som velstående industriland som et bevis for "systemets brukbarhet" frister en til å reagere grovt. En ting er at det i dag hersker en skrikende klasseforskjell i Sovjet, noe som lar seg dokumentere så til de grader. Men det egentlige spørsmål er dette:

Er det mulig å hevde at et regime er brukbart som skaffer folket et eksistensminimum og samtidig begår massive overgrep mot menneskerettigheter ? Tenk dere følgende i og for seg korrekte beskrivelse av Hitler-Tyskland anno 1936:

"Tyskland har beveget seg fra å være en nasjon med sosial nød og massearbeidsløshet, til en ung nasjon med tro på framtiden. Omsider er åket fra den vestlige imperialisme med deres vanvittige erstatningskrav kastet av, og om en spurte den alminnelige tysker ville en nok få klart svar på om de ønsker seg tilbake til fortidens "demokrati", som våre hyklere kaller det. Flertallet står lojalt bak føreren, og selv om ytringsfriheten til en viss grad er..."

Godaften. Ingen ville få noe slikt på trykk i dag. Men når det gjelder Sovjet, så er det fortsatt vanlig blant folk som ikke er "russerhatere" og "rasister" å levere et slikt forsvar av sovjet. En kan spørre seg hvordan det er mulig at et regime som planmessig har utført drapet på 40 mill. mennesker i løpet av sin korte historie, fortsatt finner forsvarere. Et regime som i dag har minst 2 mill. konsentrasjonsleirfanger, som fører offentlig statistikk over dissidenter innsatt i psykiatriske sykehus. (lett tilgjengelige data som hr Reppesgård kunne ha innhentet)

For dem som er tilstrekkelig vaksinert mot sjenerende fakta tror jeg ikke det nytter med disse ord. Statistikk blør ikke, og heller mister en hjertet enn forstanden og Oversikten. Troen på at verden er inndelt i gode og onde er fortsatt sterk. Ringheim tror på kapitalismens fall og det godes seier. Problemer underveis, selvsagt - men hvorfor gråte over lik langs veiene hvis vi står overfor muligheten til å fjerne den primære kilden til all utbytting og krig: Kapitalismen. Er den noe verden er full av så er det god tro. Maktens nødvendighet er dagens evangelium.

Leve tvilen.

Ivar Bakke