Kjartan Fløgstad: "Dei ytterste ting"

Essays – gyldendal 1998

"Fundamentalkritikk."

Fløgstad gir nå ut tre essays i bokform. Det første ble offentliggjort i Aftenposten og førte til en livlig debatt. Det er også det som fortjener mest oppmerksomhet av de tre. Det andre handler om medias res – for å ape litt etter Fløgstads språk, som vrimler av slike neologismer. (nye betydninger av kjente uttrykk) Det inneholder en del presise observasjoner om medias virkemåte, samt en mengde irrelevant ordgjøgleri. Det siste essayet gir noen ansatser til å forstå forfatterens egne nøkkelbegrep og ideologiske posisjon, til tross for at språket oftest er irriterende upresist og generelt - om enn underholdende.  

Samlet framviser forfatteren en aristokratisk holdning som innbyr til kritisk lesning. Eller verre: Taus avvisning/begeistret applaus fra gruppen av trofaste klakører ("guru-glupingar" som Jon Hellesnes kalte dem). Det ironiske ligger i at Fløgstad blir omfavnet av de fin-kulturelle skjønnånder fra øvre middelklasse som han angivelig slåss mot. Boka oppildner til høyrøstet vantrivsel over å være kringsatt av tullinger som tenker likt og dårlig. (Det er en utbredt oppfatning som de fleste kan enes om).

 Det er likevel bra at vi har en Kjartan Fløgstad til å lage kvalm. Henry Kissinger sa om ekspertene at det er folk som inntar alminnelige holdninger, og at det er deres evne til å utvikle og klargjøre disse alminnelighetene som gjør dem til eksperter. Fløgstad utfordrer ekspertenes monopol. Han påminner oss om perspektiv og realiteter som faller utenom gjeldende dagsorden og tradisjonell mediavinkling. Fløgstads utidige og utidsmessige påminninger avslører våre moralske bekvemmelighetsflagg. Altså inviteres han til å beskrive avisenes og de intellektuelles kryperi for makten over en helside i Aftenposten.

Fløgstad er også oppgitt over forfatternes bortvendte blikk, forstummingen av "fundamentalkritikken" i romanfiksjoner og debattartikler. Men både "Team Gyldendal" og avisenes anmeldere i "Media Thule" møter Fløgstads piskeslag med begeistret publisitet og rop om mer av samme slag. Kan det være fordi Fløgstad selv er i ferd med å bli en mediatulling som avfyrer gøyale sporlys og buldrende løskrutt mot uklare mål ? Slik fungerer jo ofte medias mottagelse av forfattere, Fløgstad sier det selv: "Men gjennom ei idiotisk kunstdyrking (…)kan ein unnlata å ta stilling til kva han eller ho faktisk seier, til dømes om politikk."

Det er ikke lett å skulle kommentere hva Fløgstad selv sier om politikk. Også fordi hans skrivestil er fargerik, blomstrende høylitterær og full av neologismer: Massemedier danner et "virtuelt partiapparat" som utøver et enevelde, en "televisert bonapartisme, der pressa og massemediene verken er den fjerde statsmakt eller den fjerde nattevakt, men den fjerde nattemakt, for eit avindustrialisert, avideologisert samfunn der stadig fleire får lese-og skrivevanskar i Gronattas mørkre."  

Dette kommuniserer godt én vei; fra Fløgstads opphøyde ståsted - og nedover. Det var forstemmende å lese Fløgstads reaksjon da noen ga seg til å svare på hans essay. Kritikken påviste Fløgstads traurige vane med å forutsette at hvis noen tilhører og skriver for den øvre middelklasse, så er det i seg selv grunn nok til å uten videre diskvalifisere det de sier. Fløgstad har sitt på det tørre: "Det mest verdifulle eg kan, har eg lært av det jamne folket ved fabrikkportane. Det opphavet har eg prøvd å ikkje skilja meg frå, men å gjera rede for, og forsvare." Men det er lenge siden Fløgstad selv tok seg sommerjobb i Sauda smelteverk, og det virker kokett med denne moralske patosen på vegne av en gruppe man ikke selv tilhører. Kritikernes påvisning av at Fløgstad brøt vilkårene for en herredømmefri diskusjon – hvor argumenter ikke vurderes ut fra avsenderens lønnstrinn - oppfattet Fløgstad som en usaklig, "privat" avsporing.  

Rune Slagstad kritiserte også Fløgstads for en manglende forståelse av det sivile samfunns betydning som selvstendig faktor, for en marxistisk tendens til å redusere kulturen til en avledet konsekvens av økonomiske forhold. Slagstad ble ettertrykkelig stemplet, men ikke egentlig svart. Denne ensidigheten og manglende interesse for utfyllende perspektiv tror jeg kanskje kan overskygge Fløgstads mange treffende beskrivelser. Når Fløgstad etterlyser en "fundamentalkritikk" av vårt system og angriper "gamle kritiske intellektuelle som står pent og held stigbøylane nar makthavarane skal svinga seg på sin høge hest" – så har han mye rett i det. Men for å tilfredsstille Fløgstads krav til kritikk må en jo forutsette at det finnes et fundament – en ondets rot – som kritikken skal kunne avsløre. Et par generasjoner står etterhvert uten en slik klar innsikt i historiens drivkrefter – den yngste generasjon har forresten aldri hevdet seg å eide den heller.  

Fløgstad snakker om den gang arbeiderklassen var "historiens subjekt" – dvs. da frykten for kommunismen skapte en kapitalisme med menneskelig ansikt. Men hvordan unngå at alt dette nå går tapt, applaudert av intellektuelle som stempler enhver motstand mot Utviklingen som halvfascisme og angst for det ukjente ? I alle fall trenges det mer enn en beisk analyse av vår kollektive fortrengning av det ubehagelige. En strategi for forandring er også påkrevet, ellers virker kritikken lammende. Fløgstad har bare bidratt med "den ene biten", som det heter i dag. Mer kan en kanskje ikke forlange av en forfatter.

 Ivar Bakke