Tore Hoel: "Trygve Gulbranssen og kritikken"

Aschehoug

Lavt volum, stor autoritet.

Oppgjøret med 70-tallsradikalismen går sin gang. De ensidigheter og autoritære trekk som 68-erne i sin tid gjorde opprør mot er glemt. Nå er det de selv som skal til pers. I tillegg til avis-debatten, som på grunn av format og støynivå ikke alltid er like opplysende, finnes det viktige bidrag til revurdering som oppnår langt mindre publisitet. Virkningene er på lang sikt trolig større. Jeg vil i denne sammenheng trekke fram Leif Longums "Drømmen om det frie menneske" som et forbilledlig eksempel på tungtveiende, presis kritikk av det som er blitt hetende "kulturradikalismen". En tradisjon som foregir seg å sloss mot anti-intellektualisme, fordommer og ufrihet, får så smått sin praksis vurdert ut fra egen målestokk.

I 1994 publiserte Tore Hoel en hovedfags-avhandling som forsvarer et bredt publikum gjennom både form og innhold. Han tar for seg et av 30-tallets stridstema som siden har vært gjenstand for flere mytedannelser og politiske markeringer. Trygve Gulbranssens bøker; Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom, var store opplagssuksesser i inn og utland. I ettertid er de aldri blitt kvitt stempelet som "banal", "heltedyrkende","romantisk" innenfor det akademiske miljø. I tillegg kommer Willy Dahl og Nils-Aage Sørgaards forsøk på å stemple ham som en "brun" forfatter. Tore Hoel tar med akademisk grundighet og journalistisk språksans livet av flere fordommer. Den vanligste: Forestillingen om at han var elsket av publikum og foraktet av kritikken. Den samtidige norske og utenlandske kritikken var overveiende positiv. Følgelig vies de få kritiske røster grundig oppmerksomhet. Paul Gjesdahl står for det eneste entydige slakt. Helge Krog, derimot, er i stand til å sondre mellom Hitler-Tysklands forherligelse av det svundne, og den romantiske tradisjon Gulbranssen skriver innenfor. Et skille som ble for innviklet for professor Willy Dahl da han i 1973 sluttet seg til Nils-Aage Sørgaards tøvete påstander om fascisme. Ettersom utenlandske leksika har avvist den interessante triologien som en talentløs del av hjemstavns-diktningen, må man si at det spiller en stor rolle hva enkelte måtte mene, og veldig liten hva andre måtte si. Det er så visst ikke gitt at de mest velfunderte påstander går av med seieren. Tore Hoel påviser hvordan kritikken etter hvert "tar av", d.v.s. beveger seg bort fra boka, og blir til et oppgjør for eller mot moderne litteratur pr stedfortreder. Særlig den svenske debatten - som i følge radikal selvforståelse delte seg mellom "diktens frihet" og kristelig sensur - er virkelig underholdende lesning. Modernistenes manglende resonans i "brede lag" førte ofte til den kortslutning at interesse for andre tradisjoner var å oppfatte som "boikott" og rop om sensur. Sven Stolpe er utførlig gjengitt. Fri og bevare seg fra å bli en berømt synser, da risikerer en jo å få alle sine flauser og ryggmargsreflekser på trykk. Lesemåte og polemisk praksis er fordommsfull, autoritær og usaklig i kvadrat. Følgen ble likevel langt på vei slik han oppsumerte debatten; at alle "vettiga" mennesker har ledd av Gulbranssen, og kritikere som har forsvart ham har mistet autoritet.

En viktig grunn til det var de omfavnelser som ble verket til del fra ytterste høyre fløy. Det er en skjebne som har rammet mange, men som vanskelig kan legges forfatteren til last, da han i 20-åra skrev romanene som ble liggende i skuffen så lenge. Tore Hoel har lite forståelse for den kulturkamp som den radikale falanks førte, hans krav til saklighet og argumentasjon tar ingen hensyn til mer strategiske vurderinger m.h.t. hvordan man "vinner" i politikken. Kanskje burde også akademiske kretser reflektere litt over ulike rammevilkår for kommunikasjon som umuliggjør den ideale diskusjon. Er det nok å møte Carl I. Hagen med argumenter ? La oss håpe det.

Til sist vil jeg nevne hans lille smaksprøve og vurdering av verkets litterære verdi. Som litteraturmedarbeider må jeg bare applaudere en slik evne til å formidle og begeistre. Jeg fikk virkelig lyst å lese bøkene om igjen. Da jeg som 16-åring leste dem ble jeg begeistret. Av frykt for å måtte revurdere min opplevelse i retning det banalt-sentimentale, har de siden fått stå i fred, dessverre. Som en introduksjon til en fordomsfri lesning er denne boka å anbefale. Som nyansering av de grove inndelinger som 30-åra innbyr til, likeså. Hoel er forresten selv ikke ukjent med bruken av indignasjon som retorisk virkemiddel, men han holder seg til Carl J.Hambros regel: "Man skal ikke skrive "fy fanden", man skal få leseren til å tenke det selv." Jeg konstaterer at min egen anmeldelse for det meste består av påstander det ikke argumenteres for. Det har mest med plass å bestille, akkurat som i 30-tallets avis-kritikk. Nå er arket fullt og boka presentert. Les, og døm selv.

Ivar Bakke