Med løftet blikk.
Steinar Hansson: "Fordømte forfattere og andre essays"
Cappelen 1994
"Han har tidligere utgitt flere bøker, og fører en av landets skarpeste penner". Det lyder eiendommelig, men det er kanskje noe i det. Den som leser får se.
Først introduseres Agnar Mykle. Hansson utdyper her sitt syn på diktning og moral: En forfatter skal ikke kritiseres for holdninger han fremmer gjennom sine romanfigurer. Denslags er et formynderi som er "litteraturen fremmed", det er som å mene at Munch burde ha forskjønnet "Skrik" for ikke å "skremme oss så fælt". Enhver ideologikritikk avfeies som et krav om å forskjønne "det usminkede" som vi er så redde for å se. Slik kan en avfeie og "avsløre" alle Mykles kritikere som engstelige småborgere som hegner om sin livsløgn. Denne debatt-teknikken har vært effektiv fra Sigurd Hoels dager, og er sikkert radikal, om enn ikke påfallende redelig eller selvstendig. Noe annerledes blir det når Hamsun skal debatteres. Da innrømmer Hansson at også romanene har ideologiske elementer han tar avstand fra. Men han innfører et skille mellom Diktning og andre former for politisk agitasjon, hvor kravet til edruelighet er langt større. Denne interessante tanke blir verken utdypet eller presisert. Presentasjonen av Hamsun-debatten er først og fremst bra formidling av velkjent stoff. "Bøkeskogen i Weimar" risser opp trekk ved Tysklands og vår egen historiske arv. Det kaster spredte glimt av innsikt i hvorfor deler av dagens tyske ungdom ikke vil høre mer om fedrenes misgjerninger, som vil "weiter,weiter". Bildet av dagens Tyskland bidrar ikke til noen panikk, og her tror jeg forfatterens folkeopplysning er nyttig.
Best kommer forfatteren fra det i sitt essay om norske forfatteres forhold til pressen. Her øses det av et vidt kildetilfang, og presentasjonen er balansert og lettlest.
Så var det "Den radikale reaksjonen", da . Den har vært Hanssons hjertesak lenge. I avisspaltene har vi lært at Nei-sidas innvendinger mot unionen er et utslag av "nærsynte" gruppeinteressers manglende evne til å "løfte blikket". Dette kan skyldes "angsten for det nye" og "blaff av fobi mot utlandet". Likeledes avvikles diskusjonen om en bør satse på utbygging av kollektiv transport kontra større motorveier ved å henvise til at det er gammeldags med tog. Essayet beveger seg på samme presisjonsnivå. Hva feiler norsk radikalisme ? Den er blitt reagerende og bevarende. Javel, - men hva så ? Gårsdagens "dristige" ideer er langt på vei blitt felleseie - blir de gale av den grunn ?
"Man kan si hva man vil om motstanden mot EU, men radikal er den ikke. Den føres først og fremst på distriktenes og primærnæringenes premisser, som et konservativt forsvar for de delene av samfunnet som er minst forandret av samfunnsutviklingen". Dermed tapte vil kvalitetsstemplet "radikal", og vinneren av lakmustesten blir Inge Lønning. - "eller skal vi la oss lede av at fiskerne i nord må avstå en ørliten kvote og ellers nekter å lese traktatteksten" - som Hansson sier i Dagbladet.
Påvisningen om fortidsparadiset som et radikalt motiv, fra Rosseu, Marx og Freud er grei nok. Drømmen om Matriarkatet nevnes ikke, ettersom kvinnebevegelsen er for forandring og OK. Og i serien sprengning av åpne dører: "Driver man det langt nok, kan naturvern brukes til motstand mot alt fra europeisk samarbeid til alminnelig modernisering av menneskelig virksomhet."
Javisst ja, men hvem og hvor er alle disse menneskene som driver det så langt i ideologisk enøyethet ? Katastrofen inntrådte i 1993, da "SV søkte regjeringssamarbeid med Senterpartiet, symbolet på tilbakeskuende reaksjon her i landet". Det er kanskje for mye å be om en konkretisering av hvilke trekk ved Senterpartiet som er reaksjonære. Det viktigste er vel "symbolet" ? Med et så slafsete begrepsapparat blir teksten lite egnet til å overbevise eller begeistre noen utenfor de innforståttes krets, som allerede har klare oppfatninger om distriktenes vesen, og som gjerne lufter dem etter den andre drammen. Naturligvis finnes det nostalgi på venstresiden også, men Hansson bruker dette faktum til å diskvalifisere konkrete politiske synspunkter, uten å argumentere mot dem - de er bare "reaksjonære". Det er som i Orwells "Annimal Farm": - "Two legs good, four legs bad." Å mene at det er diskvalifiserende å sloss for dagens system , mot morgendagens forandring er bare mulig hvis en oppfatter enhver forandring som et fremskritt. Å vende tilbake til før-moderne livsformer er ikke et prosjekt som er aktuelt for dagens venstreside. Hva mener Hansson er å "menneskeliggjøre moderniteten"?
Det er vanligvis et pluss når en bok etterlater spørsmål i leserens hode. Men ikke når dette skyldes forfatterens uklarhet. Hansson er best som kunnskapsformidler, noe han gjør i fem av seks essays. Det siste av dem gir først og fremst innblikk i hvilke fordommer som preger den delen av Ex-SV som ikke riktig føler seg hjemme i Høyre, og som sloss for sitt radikale image som om det var umistelig.
Ivar Bakke