Herbjørn Sørebø & Jan Kløvstad: «Norsk humor»

Antologi,Samlaget.

 

Baktung samling. 

Det vanskelige ved å lage en antologi om norsk humor er vel innlysende. Det eneste som er felles for alle skriftstykkene er at de er skrevet på norsk og utgitt mellom to permer. Ellers er det vel få ting som er mer egnet til å avdekke skillelinjer mellom folk enn humoren. Vi ler ikke av de samme tingene. Om noen fortsatt ønsker å fastholde forestillingen om en typisk norsk kultur bør de unngå denne boka. En undres på om utgiverne selv synes alt stoffet er morsomt, eller om noe er tatt med av andre grunner.

De som liker å gapskratte vil få rikelig tid til å hvile ut mellom slagene. I mange deler av landet driver man forresten ikke med denslags vulgariteter, der holder en seg til en forsiktig humring over mikroskopiske poeng, i pakt med velprøvde nøysomhetsidealer. Det meste er god litteratur, her blir mye kulturhistorie smuglet inn under norske juletre, men morsomt ....? Mye av det som presenteres kan for enkelte få preg av norsklekse, dvs. en møter størrelser som Holberg, Kielland og Sivle, og bruker en stor del av energien til å forstå tekstens meningsinnhold. Belønningen for strevet er ofte nøktern hva humoren angår. Men, som tidligere understreket; dårlig litteratur er det lite av. Samlaget må være fornøyd med en slik kvalitetsparade av «nynorsk-forfattere» fra mange tider.

Generelt er det vel umulig å unngå språkproblemer hvis en skal fange opp dialektenes rike nedslagsfelt i vår litteratur. Uten dialektens assosiasjonsramme vil mange av poengene falle flatt til jorden, det er jo ikke bare hva man sier det kommer an på, like mye hvordan det sies.

Kjartan Fløgstad er av for meg ukjente grunner representert med en tekst som noen kan ha dratt på smilebåndet av. Noen av tekstene er ikke stort mer enn humørløse sarkasmer uten et snev av selvironi, Else Michelets 70-tallsgrøsser fra 1981 tar kaka. Et hjelpeløst nødrim skrevet med 10 stive pekefingre.

Lars Saabye Christensen, Ingvar Ambjørnsen og Are Kalvø er ikke representert. Det er tre alvorlige innvendinger i en setning. Men nå får det være nok sutring fra en «versjuk norlænning i svartaste adventa», her er jammen mye å le av og mye finner du mellom bokas permer.

Selv har jeg mellom latterhikstene fått fornyet respekt for Arthur Arntzens forfatterskap. En nærlesning avdekker en utrolig bevisst bruk av litterære virkemidler. Mens flere av bidragsyterne nøyer seg med å fortelle vitser på rekke og rad i en løst sammentråklet historie, er Arntzens prosa på sitt beste i en helt annen grad hans egen. Det setter ham i samme divisjon som Odd Eidem, Zappfe og Kinck, for å nevne noen av den brokete skare som er representert.

Som redaktørene er inne på, er det å lage en antologi om humor ikke noe å le av. En kan regne med mishagsytringer over forfatter- og tekstvalg. Disse er herved avlevert, resten er ren leseglede. De korte forfatter-biografiene bakerst i boka gjør det enklere å grave fram flere godbiter fra samme penn. Kanskje kan boka oppildne til den nær utdødde skikk som kalles høytlesning. Mange av de relativt korte stubbene innbyr til det. En av tingene som skiller oss fra andre pattedyr er evnen til humor. Det er ingen uvesentlig ferdighet, den bør oppøves. Mye endimensjonal dumhet er fordrevet med latter, mye tristesse er døyvet. Det er nesten så en kan bli i godt humør av å tenke på det.

Ivar Bakke