"Imperiet" av Ryszard Kapuscinski.

Aschehoug 1994

Imperium for fall ?

John le Carrê karakteriserte Kapuscinski som en "enestående sjonglør blant moderne reportere". Når en av de beste reporterne skriver om sovjet-imperiet blir det vel en interessant og aktuell bok ? Jada, men komplementet blir for spakt. Det er synd å klebe etiketten "reportasjebok" til en forfatter av Kapuscinskis format. Synd, ettersom en gammel fordom vil ha det til at konkret, realistisk og dagsaktuell litteratur er uforenlig med stor kunst. En fordom som styrkes av de mange tilfeldig sammenrasket turist/reportasjebøker hvor kravet til nyhetsaktualitet er omvendt proporsjonal med litterær kvalitet og levetid. "Imperiet" kan leses med stort utbytte om 50 år, om noen skulle få sjansen. Selv den mest kunnskapsrike historiker vil kunne lære noe nytt. Fordi den ikke bare imøtekommer vår trang til å vite, men også vårt ønske om å forstå. Så du kan like gjerne lese den med en gang.

Sovjetisk mentalitet - finnes den ?

Når Kapuscinski gir seg til å beskrive noe så foranderlig, uhåndgripelig og likevel reelt som et lands herskende mentalitet, har han klart for seg en viktig rekkefølge: I vilkårlige despoti er ikke den manglende demokratiske deltagelse skapt av mentaliteten. Det er despotiets knusing av enhver borger-mentalitet som skaper tilbaketrekningen som eneste alternativ for overlevelse og markering av standpunkt. Dagens sovjet starter ikke på år 0, med frie borgere som på grunn av "sovjetiske" egenskaper; latskap, fyll eller likegyldighet ikke straks lager en ønskereprise av vest-Europas gjenoppbygging etter 2.verdenskrig. Det trekk av fatalisme som slår de fleste vestlige observatører, er en hittil nødvendig bagasje, en innarbeidet holdning overfor den normale, alminnelige skjebne. I Vest-Europas historie er nazismen den nærmeste erfaring til å beskrive normaltilstanden i Sovjet-Unionens 70-årige epoke. Det som hos oss framstår som et vanvittig brudd med enhver noenlunde sivilisert, forutsigbar statsmakts historie, danner langt på vei den kontinuerlige erfaringen av "virkelighetens verden" for dem. Vi er tross alt vant med en viss formidling, en slags samtale mellom styrere og styrte, hvor makten søker å rettferdiggjøre sine gjerninger, forklare for å oppnå aksept. Den russiske erfaring er den absolutte vilkårlighet, hvor undersåttens eneste håp har vært å tyde de skiftende regler for hva en må gjøre for å overleve. All samfunnsdeltagelse utenom karrierejag innenfor Partiet har til nå vært umulig. At dette i dag henger igjen som et kulturelt etterslep bør ikke føre til at vi gjør samme feil som de engelske kapitalistene som i sin tid vurderte Norge som et håpløst tilbakeliggende land, for all tid uegnet til utvikling på grunn av borgernes mentalitet, fyll, fattigdom og kunskapsløshet.

Denne tirade er til de mange som av ironiske årsaker aldri kommer lengre enn til å lese en sjusket anmeldelse, i stedet for å lese ei bok av Polens største forfatter. Boken åpner med et selvbiografisk fragment. Skildringen av hvordan en 7-åring opplevde russisk okkupasjon og deportasjon av den Polske byen Pinsk i 1939 er utrolig sterk. Ikke på grunn av utpenslede grusomheter, men som vitnesbyrd om krigsbarnas skjebne og deres utrolige evne til å omforme det brutale og absurde til det hverdagslige og selvsagte.

Hoveddelen, forfatterens streiftog fra Polen, via Magadan ved Stillehavet, Vorkuta nord for polarsirkelen til Termez på grensen til Afghanistan, bidrar til å formidle og levendegjøre de forskjelligste vilkår og skjebner. Fokus er rettet de styrte, ikke de styrende. Personportrettene, refleksjonene omkring historiske forløp, analysen av konsentrasjonsleirenes lukkede univers er av en slik kvalitet at jeg noe nølende trekker fram A. Solsjenitzyn som nærmest beslektede. Hva det dagsaktuelle angår, ligger bokens styrke i presentasjonen av konfliktområdene Nagorno-Karabakh o.a. som er preget av for oss uforståelige konflikter. Den historiske og kulturelle arv som beskrives tegner ikke de lyseste framtidsutsikter. Men dette er ingen grei oppslagsbok hvor en oppsummerer forhistorie og sannsynlig utvikling. Sovjetologenes massive fiasko i vurderingen av kommunist-regimets utvikling maner da også til besinnelse hva prognosemaking angår. Som bidrag til forståelse for de brokker av informasjon som møter oss i nyheter er boka verdifull. Men også som refleksjon over de store tema; - menneskenes fremmedhet i verden, ondskapens utfordrende realitet. De litterære kvaliteter er så iøynefallende at en må ønske boka et langt større publikum enn den lille flokk av stuelærde med Russland som spesiale. Michael Selberg har meget dyktig oversatt forfatterens rike og presise språk til norsk.

Ivar Bakke