Jan E. Hansen: Paparazzi

Fortuna Forlag

Hvileskjær fra Hansen.

Jan E. Hansen har skrevet en bok, den handler om «kjendiseriet som psykososial beskjeftigelse», som det ganske vagt og flott heter. Den er en noe springende enetale om løst og fast som har med kjendisers forhold til offentligheten å gjøre, aktualisert av debatten om pressens metoder som Lady Dianas sørgelige endelikt skapte. Hansen konstaterer nøkternt at de fleste kjendiser er opptatt av å fremstå fordelaktig i offentlighetens lys. Forholdet mellom norske kjendiser og deres presse er mer å likne med en gjensidig avhengighet enn det en kan få inntrykk av. Med en viss malise utleverer Hansen hvordan mange strever med å få oppslag i media om sitt privatliv. Å fremstå fordelaktig, å pleie et positivt image (fra latin - imago = bilde) i privatsfære-journalistikken, har ofte høyere prioritet enn å få til noe som skaper aktelse innenfor et fag.

 Ta nå f.eks Hansen selv, som har opparbeidet et visst ry som en kompetent teaterkritiker og sakprosaforfatter. I egenskap av journalist har han hatt tilgang til mange kjente fjes og er selv blitt behørig intervjuet og eksponert i media. Det nifse med en slik suksess er at en for en tid kan flyte forbi visse skranker på sitt kjente navn. «Når alle kan bli kjendis, blir det å være kjendis også alt en kjendis behøver være», skriver han. Men det er en sannhet med datostempling. Ingen blir mer ubarmhjertig glemt en gårsdagens kjendiser. Kravet til et slags innhold, for ikke å si kvalitet, er i lengden ubønnhørlig – i alle fall innenfor bøkenes verden. Hvis f.eks Hansen skal beholde den posisjon han for en stor del har tilkjempet seg gjennom kvalitet, bør han oppsøke en litterær konsulent han ikke er på fornavn med. Jeg antyder altså at det må være i kraft av sin kjendisstatus at Hansen kan få passere uhindret til trykkeriet med en bok med så mange kronglete, uklare setninger. Som f.eks. denne:

«Sterkest er ønskene om dette hos et stort publikum som ikke har annen makt over dette spillet enn den kjøpekraften som bare deres nysgjerrighet setter grenser for hos dem selv.»

Eller denne: «Om den som blir intervjuet på trykk ikke skriver intervjuet, og om den som skriver en bok ikke er noen forfatter, gjør ingen forskjell i det totale mediebildet.»

Formodentlig var det ikke en presse hvor intervju-objektene selv skriver intervjuet (slik Jahn Otto Johansen en gang gjorde i Dagbladet) Hansen hadde i tankene. Men som kritiker vil jeg insistere på at det i lengden er avgjørende om en forfatter er en forfatter, eller om han bare har får utgitt bøker. Hansen har denne gang fått utgitt et delvis interessant råmanus. Han refererer til viktige aspekter ved debatten uten å si stort om dem. Har forfatteren eksempelvis virkelig lest Stein Mehrens essay om intimitets-journalistikken som han økser ned med en psykologiserende bisetning ? «Intimitetstyranniet» av R.Sennet finner jeg flere spor av i teksten. Som en aktuell kommentar til denne, kunne dette blitt en interessant bok fra en sentralt plassert betrakter av norske kjendisers forfengelighets-marked.

Med maksimal velvilje kan jeg tro at Hansen kanskje snarere har manglet tid enn format til å skrive en slik bok. Resultatet er såvidt atspredt og slurvete at jeg avspiser ham med et svakt begrunnet slakt. En kritisk, ubestikkelig konsulent er en venn som hindrer en å slippe halvfabrikata ut på markedet. Konsulenten skriver ikke i avisen. Det gjør kritikeren.

Ivar Bakke.