Kåre Lunden: «Brød, roser og blod»

Kvinnehistoriske essay. Universitetsforlaget.

Et våpen mot vanen.

Man kan si mye om Kåre Lunden som forfatter og polemiker. Mange har gjort det. Men ingen har påstått at han er kjedelig. Og det er jo ingen dårlig attest, at en forfatter holder leserens interesse. Å agere «opprører» og ikke være «politisk korrekt» er jo ellers paradoksalt nok en av de få dyder nesten alle er enige om, så det er ikke nok til å fange interessen. Men Lunden skriver både medrivende og tankevekkende. Det er noe ved hans form som får mye av annen sakprosa til å virke både anemisk og støvete. Det er et personlig drag over språket som ikke gjør forsøk på å skjule seg bak andre autoriteter, det står og faller på sin egen overbevisningskraft. Hva mener han så ?

I en summarisk gjengivelse som en bokanmeldelse må bli, har jeg valgt noen smakebiter: «Kor langt er det i fleirtalet av kvinnene si interesse at kjønnsskiljet vert aksentuert som det viktige, i samfunnet og i historia ? Just her kan ein samanlikne med nasjonalhistoria og nasjonalismen. Den generelle premissen for nasjonalhistoria var at nasjonalskiljet var det viktigste for folk flest.(..)frå sosialistisk hald vart det hevda at nasjonalhistoria, mellom anna i skulen, tente til kamuflasje for det som var det viktige: klasseskiljet.»

Dette bryter naturligvis med den utbredte forestilling om at vi står sammen, på tvers av partiskiller i en felles kvinnelig forståelse og kamp. Hva denne forståelsen så går ut på (bortsett fra at kvinner er best) blir nødvendigvis vagt, ettersom enhver konkretisering av en politisk plattform ville tydeliggjøre motsetninger langs helt andre linjer enn mellom kjønnene. Lunden er «agrar-historikar», med vikingtid og middelalder som spesiale. Gjennom interessante sveip innom ulike epoker, gjennom aktstykker som beskriver , og i ett tilfelle er skrevet av kvinner, tydeliggjøres en del ting. En påstand som nok fortsatt vil vekke forargelse, men som vanskelig kan bortforklares, er denne: Det finnes gjennomgående og sterke motsetningen mellom kvinner, enten det er fra middelalderen eller vår egen tid. Det er en viktig forskjell mellom kjønnspatriotisme og arbeid for likestilling. Det siste er begrunnet ut fra en universell rettighetstenkning, en generell motstand mot sosial, økonomisk og etnisk diskriminering. Kjønnspatriotismen er noe annet, den finnes hos begge kjønn og lar seg utmerket forene med den groveste diskriminering. Men den kvinnelige utgaven opptrer altså av og til i rett så tekkelige gevanter.

Men hva skal det tjene til å knuse den vakre forestillingen om en universelt søsterskap, hvorfor pøse på med historiske eksempler på kvinnelig brutalitet og sanksjonering av urett og voldsbruk ? Kan vi ikke få lov til å tro på dette, nå som «arbeiderklassen» eller «det enkle livet på landet» har opphørt å eksistere som meningsbærende myter ? Ønsker Lunden oss tilbake til gårsdagens rollemønster ? I forordet heter det: «Den kvinnehistoria som skal tene interessene til dei fleste kvinnene, må få dei drastiske motsetnadene mellom kvinner fram, like u-klissent som tilfellet har vore lenge, i historia om menn.»

Eksemplene er mange på immunitet overfor politisk kritikk av kvinner med makt. Om noen år vil denne tilslørende offer-retorikken klinge så hult at selv menn har lov til å avvise den, uten å automatisk ble beskyldt for å være reaksjonære sjåvinismer. Foreløpig er det tale om en temmelig ureflektert tidsånd, noe som ikke er blitt tydeliggjort som en (diskutabel) ide, noe som bare er sånn. En norsk skuespiller blir sitert i avisene for å ha påpekt at alle menn bærer på «et råskinn» inni seg. Det kan umulig komme som en nyhet for dem med et visst kjennskap til nær eller fjern historie. Det som hadde vært en sensasjon var om en representant for det kvinnelige jetsett hadde sagt noe tilsvarende om sitt eget kjønn; om hun hadde påpekt den viktige innsikt at alle mennesker potensielt er noen brutale råskinn. For det er en viktig innsikt dette, som er uomgjengelig for å kunne observere alle typer samfunn og deres maktforhold. Alt annet er en lett manipulerbar naivitet. Dette oppfatter jeg som Lundens hovedærende, og det har jeg ingen innvendinger mot.

Lunden hevder at Ibsens «Et dukkehjem» viser «mannlige» svakheter som de ofte er, og at det har vært et tilbakevendende tema innen mannlig litteratur. En tilsvarende «dommedag-med-seg-selv» fra kvinnelig hold er høyst uvanlig. Lunden hevder dette bunner i visse kvinnelige trekk, skapt av visse historiske årsaker. Jeg kan ikke se at denne påstanden blir overbevisende sannsynliggjort, selv om så og si enhver påstand om det spesifikt kvinnelige eller mannlige kan vente tankefulle nikk og talende eksempler. Vårt felles menneskelige repertoar er jo så stort. Det lyder kanskje både idealistisk og naivt, men er vi virkelig nødt til å sette opp slike definisjoner av hva det kvinnelige og mannlige består i ? Lunden hevder at en kvinnehistorie som løsriver kvinnene fra resten av det samfunn de opererer i, er uhistorisk. Vår kjønnsidentitet er langt på vei en sosial konstruksjon, og må følgelig sees i sammenheng med øvrige trekk ved det samfunn og den epoke som studeres. Dette borger jo for at det ikke finnes noen kvinnelig eller mannlig essens, hinsides tid og rom. Lunden hevder at andre motsetninger er blitt opplevd som mer prekære enn den som hersker mellom kjønnene. I et visst mon har rollene fungert som en symbiose og arbeidsdeling som ikke ble oppfattet som undertrykkelse. Kvinnene hadde sine myndighetsområder hvor menn ikke hadde stort å si, og mye av «elendighetsforskningen» har undervurdert dette. Det faktum at bondeopprør har funnet sted innenfor primitive samfunn, men ikke kvinneopprør, indikerer dette. Javel, men forutsetter ikke dette argumentet en forestilling om at mennesker handler formålsrasjonelt i en kamp for egne interesser ? Er det virkelig så, ved nærmere ettertanke ? Vrimler det ikke av eksempler på at frustrasjoner over urett har tatt de mest irrasjonelle og selvdestruktive veier, at man bare unntaksvis retter harmen mot riktig adresse ? Hva skal vi f.eks si om tyske kvinners begeistring for Hitler, som prosentvis overgikk mennenes ? Men naturligvis har Lunden rett i at en urett som er erkjent oppleves som mer prekær enn en som ikke er oss bevisst. Men urett er det nå, åkkesom.

Presentasjonen av den amerikanske «antifeministen» Camille Paglia er interessant lesning, også for en som på de fleste punkter er dypt uenig. Lunden har stor sympati for hennes synspunkter, på grensen til kritikkløs omfavnelse. Hennes bruk av kjønnsstereotypier og biologiske innfallsvinkel på sitt tema møter bare delvise reservasjoner, ingen tungtveiende kritikk. Lunden er i sitt ess som formidler av historie fra vikingtid og middelalder. Hans refleksjoner og utlegninger påkaller interesse og motforestillinger. Språket stiller ingen krav til akademisk skolering, skrevet som det er av en professor med sans for godt norsk. Vi har egentlig oppmuntrende mange slike blant oss, selv om det bare finnes en Kåre Lunden.

Ivar Bakke