Kjersti Bale: Om melankoli.

Pax Forlag 1997

Tungt stoff

Dette er en bok om melankoli slik det har blitt sett på gjennom tidene. Oppfatningene har variert, men likevel går noen beskrivende trekk igjen. Derimot er sammenhengen melankolien blir satt inn i radikalt ulik gjennom ulike århundre og kulturkretser.

Mine forventninger til boka var store, jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg nå føler meg dummere enn før lesningen. (Det er vel det som kalles sannhetens øyeblikk)

Først en hemmelig beskjed til forfatteren: "Det har vært temmelig avgjørende for min noe negative valorisering av boken at tekstens immanente betydning gjennom sin kryptiske form tenderer mot å bli et rent indre anliggende for akademias spitzenklasse-kohort, at tekstens eksklusive stilnivå virker prohibitivt for en mulig (og presumtivt intendert) trancendens utover sitt sosiale utspring over i de mer plebeieriske sjikt."

Kort sagt: Jeg er redd for at unødvendig mange ikke skjønner en dritt av det du sier.   Dette er ikke lett stoff, men kanskje hadde kapitler med oppsummerende avslutninger hjulpet leseren til å fastholde en slags idé om det nettopp leste. Men Kjersti Bales doktorgrad i filosofi er åpenbart rettet inn mot de få som måtte være kvalifisert som opponenter ved hennes disputas. Dette er en bearbeidet doktorgrad, presentert i bokform for et allment interessert publikum. Det skulle en ikke tro. Det totale fravær av popularisering kan tyde på at Bale følger en trend blant dagens intellektuelle; en jomfrunalsk angst for forenkling, en prioritering av den interne, kvalifiserte samtale (unnskyld, diskurs) som totalt overskygger ønsket om å nå fram til et større publikum. I rettferdighetens navn må det tilføyes at Walter Benjamins bok om det tyske sørgespill neppe lar seg formidle på en grei og oversiktlig måte. Benjamins syn på allegorisk lesning kan stå som motto for de ca. hundre sidene som Bale har viet ham : «Denne formen for lesning skiller seg fra andre ved at den innebærer erfaring av det ulesbare og dermed er refleksjon over egen begrensning» Akkurat. Men såpass har jeg skjønt, at det knapt finnes grenser for hvilke mengder av mening som kan lesses over selv den spinkleste ytring. Og disse kreative tolkningene kan igjen gi rom for nye dypsindigheter, slik at man til sist fullstendig taper det opprinnelige tema av syne.

Men det er altså melankoli, slik fenomenet er blitt forstått fra antikken av og fram til våre dager. Studien er skåret ned til noen få hovedkilder: Aristoteles, Hippokrates, Marsilio Ficino, Walter Benjamin, Sigmund Freud, Julie Kristeva og Fjodor Dostojevskij. Innledningskapitlene om Aristoteles og Hippokrates er interessante og tilgjengelige. Kapitlene om Freud og Dostojevskij er lesbare, til dels interessante, kanskje spesielt drøftingen av Julie Kristevas lesning av Dostojevskij. Og i avslutningen av boken, «melankoliens fordømmelse», trer Bale tydeligere fram som kommentator, uten at hun på noen måte ender opp med eksesser i folkelighet.

Men hoveddelen av boka har et begrepsapparat og et akademisk alvor som får meg til å speide etter en taktløs pøbel uten karriere -ambisjoner og med sans for ufrivillig komikk. En som «misforstår» ved å ta fremmedordenes betydning bokstavelig, oversetter dem til begripelig norsk, og så spør hva forfatteren måtte har ment. Det er så visst ikke alltid at fremmedord øker presisjonsnivået. Begrep som «dialektisk» og «diskurs» og «sublimering» er jeg ikke fremmed for, men Bales bruk av dem er så varierende at det blir uklart hva som legges i begrepene fra gang til gang. Det er forøvrig idéhistorisk fascinerende å se i hvilken grad Hegel og Freud gjennom sitt begrepsapparat danner den språklige horisont mange intellektuelle i dag oppfatter verden via. Så lenge dette begrepsapparatet benyttes og oppfattes som gyldig, blir det umulig å gjøre effektiv motstand mot de innforståtte ideene som ligger til grunn. Begrepet peker tilbake på tingen, tenker vi. Altså er det vel noe i det som sies. Det er først når noen våger å trekke i tvil om ord som «det klasseløse samfunn» og «den hellige ånd» er meningsfulle begreper at marxismen og kristendommen er truet.

Kjersti Bale er en lojal videreformidler, grensende mot å bli en anonym sekretær. Freuds kastraksjons-fantasier, dødsangst forstått som «regredering til den orale fase» og Hegels dialektikk-kvern som det meste skal presses gjennom, framstår i Bales bok som uproblematisk. Det brikker i hennes språkspill, det diskutable ved disse spekulasjonene er ikke noe tema. Det gjør kanskje hennes presentasjon av ulike tiders forestillinger om melankoli både anonym og akademisk troverdig, slik et leksikon er det. Men også uengasjert og - som helhet betraktet - med for lite innslag av en ordnende, kritisk instans. Etterlysningen av en tydelig forfatterstemme fra min side blir vel oppfattet som en misforståelse av sjangeren. Jeg mener likevel at boka i unødig grad snakker med seg selv, at tekstene og tenkerne framstår uforklart og uformidlet. Men bokas avslutning bryter delvis dette mønsteret, og en mer sammenfattende og vurderende forfatter trer fram. Som en oppsummerende vurdering fra min side vil jeg benytte en klisjé fra roman -sjangeren: «Forfatteren bør i større grad finne fram til sin egen stemme, hun har stoff nok å øse av.»

Med den språkdrakt boka har fått, er den muligens et blinkskudd for «the happy few». Denne leser tilhører ikke den lille flokk, men det sier kanskje mest om anmelderen. En kan bli melankolsk av mindre.

Ivar Bakke