Lange linjer og gamle feider.

Bodil Steinset (red.)

På tampen av det 20.århundre

Det er ikke småtterier bokas redaktør har på tapetet: "Hva slags menneskesyn, livssyn og samfunnssyn har ligget under ideologiene som har dominert det 20. århundre ?"

For å få hjelp til å svare på dette har Bodil Steinset trommet sammen ti forfattere av ulik

bakgrunn som skriver om ulike perioder og tendenser fra det som nå kalles ”det forrige århundre”.

Til tross for redaktørens intensjon, berører ikke forfatterne spørsmålet om den engasjerte amatørs reduserte rolle. Unntaket er Kristin Gjesdal, som argumenterer godt for en utvidet forståelse av "det politiske". Hun ønsker visstnok å bygge bro mellom en "distriktsvennlig og kulturfiendtlig" regjering og et "urbant, høyere utdannet, men politisk underprivilegert sjikt". Det forgremmede tonefallet minner litt om Aftenposten fra 30-åra og den gamle elites bekymring over arbeiderbevegelsens "ukyndige masser" som nå veltet inn over egne gamle enemerker.

Hans Fredrik Dahl leverer en interessant analyse av "den lange mellomkrigstidens ideologi" - dvs. den klassetenkning som preget landet fra ca 1905 og fram til 50-tallet. Klassetenkningens viktigste utfordrere var knyttet til begrep som rase og nasjon.

I dag er alle disse identitetene langt på vei erstattet av "individ" og "forbruker". Ingen av bidragsyterne drøfter hvordan dette forandrer vilkårene for forpliktende humanisme og borgerånd. Hans Fredrik må vel sies å tilhøre "Dahl-skolen" blant historikere, de som i mer eller mindre erklært opposisjon til "Skodvin-skolen" har fokusert på kontinuiteten mellom nasjonalsosialismen og periodene før og etter, - spesielt etter. Men framstillingen av fortiden gir også et bilde av historikerens egen samtid og dens aktuelle stridstema. Da Dahl begynte å skrive om historie, skjedde det i et tidsskrift som protesterte mot totalitarisme-modellens likestilling av høyre- og venstre-diktaturenes ideologi. Den gang, under etterkrigstidens politiske instrumentalisering av krigserfaringen, ble anti-nazisme målt i vilje til å styrke forsvarsbudsjettet. Og "historiens lærdom" ble i praksis utlagt som nødvendigheten av flere atomraketter rettet mot russiske millionbyer

(få tiår etter Hitlers "Operasjon Barbarossa"). Hvis det er noen tråd i Dahl praksis som publisist,

må det være en ertelysten opposisjon til de som har stått for denne patenterte norske historie-formidlingen.(ikke først og fremst faghistorikerne.)

Nå bruker han nazismens lån av utbedte tankemønstre i tiden for å sverte illiberale trekk hos ”hjemmefront-generasjonen”. Hans uvane (eller strategiske valg?) er provoserende spissformuleringer med uklare underliggende premiss. Etterpå følger gjerne en runde med presiseringer overfor de som måtte reagere på skriften mellom linjene. Et Dahlsk utsagn fra denne boka: "Høyre-og venstreautoritære ideer i 1930-40-årene var i det hele nærmest sammenfallende - og ble etter 1945 ført videre i et utpreget fellesprosjekt som også inkluderer det liberale venstre."

Når det gjelder evnen til å snakke i generelle vendinger om store, uensartede grupper, så

er våre akademikere sørgelig undervurdert.

Øyvind Østerud har i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift skrevet en glimrende artikkel om globalisering og demokrati. I denne boka leverer han en forbausende likegyldig oppramsing av ”trekk ved etterkrigstidens ideologiske landskap”.

Atskillig mer klo og originalitet er det over Nils Rune Langelands studie av to linjer innenfor norsk radikalisme. Han har et forfriskende nytt språk og grep om sitt tema.

I forbifarten dulter han presist, stilsikkert og uanstrengt borti den fredete poetokrat-høvdingen Georg Johannesen og hans anti-humaniske radikalisme, slik at det kanskje oppstår et minutts taushet til ettertanke her og der, selv i Bergen. I alle fall makter Langeland gjennom en knapp og pregnant stil å fange opp viktige og til dels oversette trekk ved vår nyere (mentalitets-)historie. Den mannen skriver med autoritet.

Plasshensyn forbyr meg å gå inn på de øvrige bidragene, flere av dem innbyr til motstand og refleksjon. Språket er høyst varierende, og spenner fra det ordrike og tungt akademiske og til Nils Rune Langelands fortettede, men klare og særpregede prosastil.

Ivar Bakke