Arild Dahl: "Hennes meningsløse kyss" Roman, Gyldendal forlag 1996.

 

Tomgangsvenner.

Hva er det som er så dypt foruroligende ved liv som ytre sett er såre vel. Hvorfor opplever så mange en krise når de så smått har nådd sine mål og begynner å spørre etter mening ?

Jeg tror dette er en bok for vellykkede medlemmer av den hvite middelklasse, oppvokst uten strenge rammer av noe slag, og med gode muligheter til å velge sine liv. En marginal gruppe, altså, målt i verdenssammenheng. Men ikke uten aktualitet i vårt land hvor mange innenfor en velberget majoritet faktisk strever med å se det meningsfulle i sin fornuftige tilværelse. Uten å egentlig ha noe å klage over. Og uten å bryte sammen. Men altså uten noe å leve for.

Hege Ladsverk, som hovedpersonen heter, nærmer seg 30. Hun har en hengiven samboer, god jobb og nære venninner. Hun fremstår som fornuftig, kontrollert, pen - og sympatisk. Et tilfeldig møte med den middelaldrende Vincent utvikler seg til et viktig vennskap for begge parter. Det er et alvor og en intensitet ved deres samtaler som utløser en ny måte å se sitt liv på.

Kravet til kvalitet og autensitet blir en slags gjøkunge som spiser henne ut av huset, det liv hun tidligere betraktet som sitt. En ubehagelig fremmedføleise vokser frem overfor mye av det som før var selvfølgelige bestanddeler av hennes liv. Hun oppdager tingene og relasjonene mellom seg og andre på nytt. To trekk ved denne boken skiller den fra en rekke sutrete kriseromaner fra en matlei middelklasse. Hovedpersonen fremstår som voksen, bevisst sin egen privilegerte situasjon. Hun skylder ikke på alle andre som forhindrer hennes liv i å folde seg ut. Hun tar sin del av ansvaret for sitt liv.

Og boka utvider perspektivet fra det personlige, psykologiske . Hege portretteres som et samfunnsbevisst menneske, hun prøver å reflektere over de mange forståelsesformer som preger tiden. og hennes ønske om autensitet og nærvær er ikke en egosentrisk jakt på de sterke følelser og heftige opplevelser. Hege vil vite hvem hun er og om det finnes verdier og sannheter hun har et forpliktende forhold til ;- Hun begynner på Sartres sluttsats: Når Gud er død er alt tillatt, universet er i utgangspunktet meningløst, det er opp til oss å skape mening og retning. Dette betyr ikke nødvendigvis at livet er fryktelig eller at det ikke kan finnes mening, men det blir altså vår oppgave å skape den. Jeg tror dette sammenbruddet av de kollektivt meningsbærende himmelhvelvinger så smått er blitt *vanlige folk+s erfaring av virkeligheten. 90-åras politiske troskrise avspeiles når Hege tenker over Vincents fortid som marxistisk student: *Det er så fjernt. Hun forholder seg til den kommunistiske ide slik hun forholder seg til Folkemuseet på Bygdøy: Det kan være interessant, så sant det ikke regner, å få et innblikk i hvordan folk levde og tenkte i gamle dager.+ Selv tror hun ikke på stort. Men hun vil erfare kvalitet, noe som holder.

Fra et slikt perspektiv blir jo mye av det en steller med og lytter til temmelig meningsgløst. Boka kan leses som en politisk protest mot forflatning og fordumming, Her finnes spennende polemikk mot aktuelle fenomen, bl.a. et sveip innom R. Sennets bok ”intimitets-tyranniet”. Men viktigst er selve betraktningsmåten, kravet til innhold og mening, viljen til å snakke om de viktige tingene i livet, finne ut av det som betyr noe.

Det imponerende ved romanen er at jeg fra første side tar Heges anfektelser på alvor, hennes "luksusproblem" blir leserens uro. Følelsen av dekadanse og tomhet blir mesterlig formidlet mellom linjene, ikke til å sette fingeren på, ikke til å unnslippe. Romanens tendens er jeg mer skeptisk til. Ingen mennesker holde mål i et parforhold hvor en skal være "det vidunderlige", det Ekte eller Dype for den andre.

Og: Hensikten med å kaste seg ut på de 70 000 favner er ikke å utforske bunnforholdene der, men å holde seg flytende. De som klager over massenes manglende sans for dybde har kanskje forvekslet overflatiskhet med en bevisst strategi overfor visse trekk ved tilværelsen som en klokelig nok velger å ikke forløfte seg på.

Ivar Bakke