Bleke ynglinger i tett tåke.

Ketil Bjørnstad: ”Drift”

Aschehoug 

 

Ettersom musikeren Ketil Bjørnstad ironisk nok har betydd mye som tolker av min egen ungdoms melankolske drømmer, er det med stor ulyst jeg skal si noe om hans roman. Den handler om unge menns vei inn i voksentilværelsen. En alder hvor mange tar livet på alvor, uten at det virker særlig gjensidig, og hvor ens følelsesregister fortsatt rommer de virkelig store sprang. Skal for en gangs skyld fatte meg i korthet:

Det er noe utrolig blekt og drivhusaktig ved persongalleriet, dialogene og katastrofene. Her utspilles indre drama og store følelser, leser jeg, men først og fremst snakkes det. Dette drivhuset av en dannelsesroman må være de snakkesaliges paradis. Et slags oppvarmet barnebasseng, hvor voksne folk skaller hodet i bunnen av tilværelsen.

Atmosfæren er tåkete og klam, det utspilles visstnok et eksistensielt drama, men en blir så søvnig i hodet av den ustoppelige taleflommen at det blir vanskelig å følge med. Det flyter gud hjelpe oss over, det veller utover i det uendelige. Det måkes utover med smerte og sjelekval, rene selvfølgeligheter utkledd som filosofisk dybdeboring, sammen med en god porsjon soleklart vrøvl.

Riktignok er det ungdommer som snakker, føler og gråter i strie strømmer. Og i ungdommen er det mange som ubeskyttet tar de store spørsmål og de store ord på alvor. Men personene er ikke formidlet med noen mild, medfølende distanse. Det som gjør lesningen til en uggen kikker-opplevelse er inntrykket av at forfatteren gjennom disse patetiske figurenes uendelige kommentarer til sin egen ustø, femi gange gjennom tilværelsen ønsker å si oss noe viktig. Jeg vet bare ikke hva. B. velger fortsatt å være dyp der andre så smått er i stand til å tenke klart. Her vrimler det av ikke-spesifiserte utdrag fra det gamle testamente, sammen med lange sitater fra profeten Bjørnstads filosofiske smuler. En sjelden gang tillater B seg å være litt ondsinnet, og da blir det litt mer sting over teksten. En og annen gang karakteriserer han et bilde, og formen blir knapp og konsis. Men for det meste stirrer forfatteren alvorlig, med «snille steinerskoleøyne» på sin leser, og lar sin besvergende prosa flomme ubeskyttet utover klorblekede ark til allmenn beskuelse. Det er ingen ting å le av. Men jeg kan ikke la være. Driver jeg gjøn med dype følelser og viktige spørsmål ? Mulig det oppfattes slik, men bakgrunnen er jo nettopp minnet om, og respekten for en alder uten ironi. B gjør noe verre: han bedriver ord. Det er som å være vitne til en slags intellektuell magasjau, det er rett og slett pinlig. Ketil Bjørnstad finnes, det er bevis godt nok for at levende mennesker i alle fall skriver slik som hans romanfigurer snakker. Til tross for spott og spark lar han seg ikke pådytte noen beskyttende ironisk distanse til sitt eget prosjekt. Det står respekt av det. Det blir en slags filosofiens Olga Marie Mikalsen. En studie i sivilt mot. Og publikums uforutsigbare sympatier. Mannen leses jo, og den store leserkretsen må da omfatte flere enn vanskeligstilte bedrehjemsbarn. Det beklagelige er bare at akkurat jeg er tvunget til å si min ærlige mening om denne boka.

Anmelderen tilhører ikke dem som mener at de spørsmål og tema som behandles er noe sentimentalt vås - eller at noe som helst blir dumt av å utspille seg på Oslos vestkant. Sjelen, Gud eller metafysiske spørsmål ble ikke til luft som følge av et simpelt flertallsvedtak hos vokterne av den gode smak og forsiktige enighet. Men ser en på noen av de slakt som er blitt B til del, går innvendingene stort sett ut på det samme: For å skildre sterke følelser er det ikke nok å føle sterkt selv. B er ingen vellykket skildrer av ungdommelig alvor, til det er han for mye av en alvorliker og sentimentalist selv. Her mangler jo enhver formidlende distanse. For ikke å snakke om en nødvendig dose profan humor og spott, som jo enhver hverdag er så full av , overfor alle store følelser og tanker. Selv når folk havner i de mest håpløse situasjoner er de i stand til å summere opp siste års utenriksnyheter, og etablere en eller annen dyp metafor på livet i sin helhet. Og å si denne høyt, som om det var det unaturligste av verden. I høyden føler man seg som «en dåre». Det er som å forestille seg Per Aabel med henført innlevelse lese høyt fra Oluf i Rallkattlia. En risikerer å både le og gråte på feilt sted.

Hvis man i tillegg ikke selv er dikter eller maler, og følgelig ikke har noe å gjøre i «kretsen rundt» de ymse kulturpersonligheter som portretteres, blir en snytt for gleden ved å skjønne hvem forfatteren har i tankene når han i forordet advarer mot forhastede gjenkjennelser. Men Odd Nerdrum alias Oddvar Nerd kjente jeg igjen. Morsomt og passe frekt. Tør man anbefale en større dose av den slags i neste bok?

Ivar Bakke