Aleksander Brenning (psevd.)  ”Trist som en matros” 

Roman

 

Trist som en matros. 

 

 

Det er en roman som i følge en entusiastisk kritiker hører til de beste av året, og vel så det. Etter endt lesning er jeg i alvorlig villrede om egen dømmekraft, hvordan kan en lande på så vidt ulike konklusjoner ? Vel, en får følge sin egen forstand, det stykke den måtte rekke. En sjømann forteller sin historie. Den er, hva angår skildringen av tilværelsen som utenriksseiler, realistisk og godt fortalt. Gjengivelse av dagligtale, bruk av faguttrykk m.m. vitner om forfatterens egen kjennskap til det miljø han skildrer. Det er ikke bare erfart, men også godt formidlet. Denne delen ble for meg den mest interessante, merkelig nok. Skulle ikke romanen flomme over av de mest eggende skildringer, ikledd kvalitetsprosa, og ellers avkledd det meste?

Den seksualitet som bedrives er forbløffende likegyldig. Etter et par kapitler forvandles kikkeren til statistiker. Jaha, der har vi et tilfelle av sex mellom barn, der kom mor/sønn, far/datter, sånn ja , så var det leksikalske gjengivelser av ymse samleiestillinger, samleie med dyr, etc etc. Da skulle vel alt være feiet over, det meste være skildret. Som den perverse lille grisen jeg er, savnet jeg skildringer av seksualitet mellom mennesker som er knyttet til hverandre med flere bånd enn ubendig kjønnsdrift. Figurene virker så ufrie og ensomme, de rekker aldri å bli kjent med hverandre, og deres valg av partnere er ikke et valg i noen fornuftig betydning av ordet. Man er i sine drifters vold, viser det seg - alt annet er naturligvis bare utflukter eller skadelig moralisme - og velger en partner som med eller uten betaling frir en fra ens akutte problem. Det utveksles kroppsvesker og ymse mer eller mindre «kinky» påfunn. Ingen av de kvinnelige figurene er jeg i stand til å huske som personer. Det har visst vår venn sjømannen også liten interesse av. Han er ikke nysgjerrig på ett eneste av de mange menneskene som bestiges fra ymse hold, hans pasjon gjelder bare kvinnekjønnet i den mest bokstavelige forstand. De av leserne med spesiell interesse for slektsgranskning kan forresten ha glede av boken. Enkelte partier minner om Øystein Sundes «Jeg er min egen bestefar». Her er det incest og forvekslinger slik at mødre får barn med sine sønner, som igjen etter noen år parer seg med sin søster... Jeg tror det var slik det var, er ikke særlig flink å holde rede på den slags. Enkelte oppfatter slikt som tabu, men det er egentlig bare lekkert, forstår vi. Dessuten viser det seg at de ufyselige moralistene selv driver på som bare juling. Tenkte vi det ikke, fy skam for dem !

Forfatteren har muligens lest «livsbejaende» seksuelle skildringer av ymse slag, men selvrefleksjonen omkring de verdistandpunkt som postuleres er påfallende naiv. Her trampes det rundt i utslitte vendinger og postulat fra kulturradikalismens barndom, bortsett fra den lille forskjell at man den gang oppfattet homofili som en perversjon som følge av autoritær oppdragelse. Bokas innebygde verdihierarki forsvares på samme måte som kirken forholdt seg til sine kritikere; man møter kritikken med inspirerte henvisninger til en over-virkelighet som er hinsides enhver begrunnelse. Nå behøver jo ikke romanfigurer å opptre som filosofer, men det er jo en fordel om eventuelle mannlige sådanne bruker det største hodet til å tenke med når de først skal gjøre det. Som anti-intellektuelt manifest, hvor romanfiguren føler seg som et vedheng til sitt kjønnsorgan, tilhører boka en romantisk tradisjon, men med en grå determinisme som snyter oss for dens skjønnhet. Her elsker man ikke, her pares det.

På slutten mister boka sitt realistiske preg. Alle mysterier nøstes opp, man reiser til de utroligste steder i verden og møter i tur og orden de man ble i slekt med eller etterkommer av i begynnelsen. I motsetning til «skips-delen» av boka, er disse reisene likegyldige og ytterst konstruerte litterære nødløsninger for å få kabalen til å gå opp. Men denne leser mister så smått interessen for slektsgranskningen før den tid.

Men tilbake til de gode sidene; et originalt og virkningsfullt stilgrep er de frittstående ordene som danner små mini-overskrifter og epigram midt inne i prosateksten. Den beste delen omhandler, som sagt, sjømannslivet ombord og ved kai. Her finnes små elegante tilløp til flertydighet, undertekst, stemning, assosiasjonsrike iakttakelser. En æra og et norsk miljø som nå er borte har fått et skjønnlitterært nedslag. Men en stor roman ? Snarere en førstereisgutt med muligheten for bedre reiser foran seg.

Ivar Bakke